Slavutytsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slavutytsj
Славутич
Slavutytsj
Boligområde i Slavutytsj

Flagg

Våpen

LandUkraina Ukraina
OblastKiev oblast
Grunnlagt1986
TidssoneUTC+2
Areal2,53 km²
Befolkning24 959[1] (2013)
Høyde over havet145 meter
NettsideNettside

Slavutytsj
51°31′14″N 30°45′25″E

Slavutytsj (ukrainsk: Славутич) er en by i Kiev oblast i Ukraina. Byen ble spesielt bygget for personell som ble evakuert fra Tsjernobyl kjernekraftverk etter ulykken i 1986. I 2013 hadde byen et innbyggertall på 24 959.[1] Selv om byen administrativt er underlagt Kiev oblast så ligger den geografisk sett som en eksklave innenfor Ripky rajon i Tsjernihiv oblast. Slavutytsj ligger øst for elva Dnepr, 40 kilometer fra Tsjernihiv og 50 kilometer fra Tsjernobyl. Navnet Slavutytsj er et gammeløstslavisk navn på Dnepr.

Byens økonomiske og sosiale situasjon er fremdeles sterkt påvirket av kraftverket og andre installasjoner i forbudssonen rundt Tsjernobyl. Mange av innbyggerne arbeider fremdeles ved det tidligere kraftverket innen overvåking, vedlikehold eller vitenskapelige formål. De pendler til sonen via en jernbanelinje som går direkte fra byen til kraftverket, og som underveis krysser over Hviterussisk territorium.

Historie[rediger | rediger kilde]

Plan over byen
Jernbanelinjen fra Slavutytsj til Tsjernobyl krysser over Hviterussisk territorium.
Jernbanelinjen ved Slavutytsj stasjon, som knytter byen til forbudssonen rundt Tsjernobyl

I et intervju med Pravda utgitt 10. oktober 1986 kunngjorde Erik Pozdysjev, den nyutnevnte direktøren for Tsjernobyl kjernekraftverk, offisielt at en ny by skulle bygges for å gi boliger til arbeidere ved kraftverket og deres familier, som ble evakuert etter Tsjernobyl-ulykken. Byggingen av byen startet like etter, og de første innbyggerne flyttet inn i oktober 1988. Byen var ment å erstatte Pripjat, som ble en spøkelsesby etter at den ble evakuert 36 timer etter ulykken ved kjernekraftverket som følge av radioaktivt nedfall. Det er et minnesmerke i Slavutytsj til minne om ofrene for katastrofen, spesielt de som mistet livet like etter ulykken som følge av stråleskader. Ettersom de fleste av innbyggerne i Slavutytsj, hvorav 8 000 var barn da ulykken inntraff, ble flyttet fra evakueringssonen rundt den ødelagte reaktoren, hovedsakelig fra Pripjat, er antallet personer med strålerelaterte sykdommer høyt.

Slavutytsj ligger rundt 50 kilometer øst det tidligere kraftverket. Stedet måtte ligge i rimelig avstand fra Tsjernobyl-sonen for å redusere risikoen for strålerelaterte sykdommer. Andre faktorer som påvirket stedsvalget var tilgjengeligheten til jernbane, samt vannforsyning fra Dnepr like ved. For å bygge byen ble bakken først dekket med et to meter tykt lag av ikke-forurenset jord.

Slavutytsj var fra starten av planlagt å bli en «by av det 21. århundre». Sammenlignet med andre byer i Ukraina har Slavutytsj en moderne arkitektur med behagelige omgivelser, og levestandarden i byen er også betydelig høyere enn i de fleste andre ukrainske byer. Under byggingen av byen var arbeidere og arkitekter fra åtte tidligere sovjetrepublikker involvert: Armenske SSR, Aserbajdsjanske SSR, Estiske SSR, Georgiske SSR, Latviske SSR, Litauiske SSR, Russiske SFSR og Ukrainske SSR. Byen er derfor inndelt i åtte distrikter som er oppkalt etter hovedstadene i disse republikkene,[2] hver med sin egen unike stil og atmosfære. Rundt 80% av boligene i byen er leiligheter, mens de øvrige 20% stort sett er eneboliger.

Infrastrukturen og de offentlige fasilitetene i byen er for det meste betalt av selskapet som drev kjernekraftverket i Tsjernobyl. Etter at de gjenværende reaktorene i kjernekraftverket ble stengt 2001, sto byen ovenfor en usikker framtid. Fram til 2001 arbeider rundt 9 000 personer ved kraftverket. Etter stengingen har antallet falt til 3 000, de fleste innen overvåling og vedlikehold. 85% av byens budsjett ble finansiert av kraftverkets driftsselskap. For å støtte opp under bosetningen og etablering av nye selskaper ble Slavutytsj erklært som en spesiell økonomisk sone. I tillegg har regjeringen bidratt med betydelige programmer for omskolering og yrkestrening for å bedre yrkesmulighetene for de som mistet jobbene. Til tross for disse tiltakene forlot mange innbyggere byen i tiden etter nedleggingen av kraftverket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Statistikk for Kiev oblast». Ukrstat, State Statistics Service of Ukraine. Besøkt 31. januar 2014. 
  2. ^ ««A second life for the inhabitants of Chernobyl»». Cafebabel. 24. april 2006. Besøkt 1. februar 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]