Slaget ved Winwaed

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Glassmaleri i Worcester Cathedrals cloister som forestiller kong Penda av Mercias død.
Britannia på 600-tallet.

Slaget ved Winwaed ble utkjempet 15. november 655 mellom kongene Penda av Mercia og Oswiu av Northumbria. Det endte i nederlag for Mercia og Pendas død. Slaget sto ved en elv som ble kalt Winwaed; denne er ikke sikkert identifisert. Det mest sannsynlige er at det er en bielv til Humber.

Det regnes som et av de viktigste slagene mellom de nordlige og sørlige angelsakserne i England, men det er lite som er kjent om det utenom utfallet.

Toponomi[rediger | rediger kilde]

Winwœd eller winwæd gammelengelsk, kommer fra elementene winnan («strid, »«kamp») og wæd («grunt vann», «vade[sted]»).[1][2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for slaget er Pendas framgang i 630- og 640-årene. Han slo Edwin av Northumbria i Hatfield Chase i 633 og Oswald av Bernicia i Maserfield i 642. Krigere fra Mercia utførte regelmessig plyndringstokter inn i Northumbria, til tider så langt nord som kongens bosted Bamburgh.

Oswiu ser ut til å ha nektet å gå med på Pendas krav, og etter å ha samlet allierte fra East Anglia og Wales gikk han ut med en styrke på «tretti legioner». Dette var antagelig betraktelig færre menn en det Penda hadde til rådighet. Oswiu skal ha tilbudt skatter for å få en fredsavtale, men det ser ut til at Penda ikke aksepterte dette. Ifølge Beda ba Oswiu før slaget til Gud og lovte å sende sin datter i kloster og gi tolv eiendommer til kirken for bygging av klostre dersom han seiret.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Etter at slaget hadde begynt trakk to av Pendas allierte, Cadfael ap Cynfeddw av Gwynedd og Aethelwald av Deira seg ut. Penda led deretter et knusende nederlag, og både han og Aethelhere av East Anglia falt i slaget.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Oswiu tok etter seieren det meste av Mercia, men lot Pendas sønn Paeda beholde en mindre bit.

Vel så viktig er at slaget markerte den angelsaksiske hedendoms effektive endelikt. Charles Plummer skriver i 1896 at slaget var «decisive as to the religious destiny of the English».[3] Penda hadde fortsatt med sin tradisjonelle hedendom til tross for de mange konversjoner av de øvrige angelsaksiske monarker rundt ham til kristendommen, og flere kristne konger hadde falt i kamp mot ham; etter Pendas død gikk det raskere med Mercias kristning, Alle de påfølgende konger der (også Pendas søbber Peada, Wulfhere og Æthelred) var kriostne.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «A Brief History of the Fairburn Area». Web.onetel.net.uk. Besøkt 5. august 2011. 
  2. ^ Archaeologia Aeliana, or, Miscellaneous Tracts Relating to Antiquity by Society of Antiquaries of Newcastle upon Tyne Published by Society of Antiquaries of Newcastle upon Tyne, 1857 Item notes: ns.1. Original from Oxford University. Digitalisert 24. januar 2007
  3. ^ Venerabilis Baedae Historia ecclesiastica gentis Anglorum, ed. Charles Plummer, Oxford, 1896; p. 184.
  4. ^ Williamson, David (1991). Kings and queens of Britain. Leicester: Published by The Promotional Reprint Co. for Bookmart Ltd. and The Book Co. s. 16. ISBN 1-85648-003-8. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • The Anglo-Saxon Chronicle: MS A v. 3, Janet Bately (utg.), Brewer, Rochester (NY) 1986, ISBN 0-85991-103-9.
  • Bede's Ecclesiastical History of the English People, B. Colgrave & R.A.B. Mynors (utg.), Clarendon, Oxford 1969, ISBN 0-19-822202-5.
  • Nennius, Historia Brittonum, David Dumville (utg.), Brewer, Cambridge 1985, ISBN 0-85991-203-5.

Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Steven Basset (utg.): The Origins of Anglo-Saxon Kingdoms, Leicester University Press, Leicester 1989, ISBN 0-7185-1317-7.
  • Andrew Breeze: "The Battle of the Uinued and the River Went, Yorkshire" in Northern History, Vol. 41, Issue 2, September 2004, pages 377–83.
  • Nicholas Brooks: "The Formation of the Mercian Kingdom" in Steven Basset (utg.): The Origins of Anglo-Saxon Kingdoms, Leicester University Press, Leicester 1989, ISBN 0-7185-1317-7.
  • James Campbell (utg.): The Anglo-Saxons, Phaidon, London 1982, ISBN 0-7148-2149-7.
  • Wendy Davies: "Annals and the Origins of Mercia" in Ann Dornier: Mercian Studies, Leicester University Press, Leicester 1977, ISBN 0-7185-1148-4.
  • David Dumville: "Essex, Middle Anglia and the Expansion of Mercia in the South East" in Steven Basset (utg.): The Origins of Anglo-Saxon Kingdoms, Leicester University Press, Leicester 1989, ISBN 0-7185-1317-7.
  • Margaret Gallyon: The Early Church in Wessex and Mercia, Terence Dalton, Lavenham 1980, ISBN 0-900963-58-1
  • Nicholas J. Higham: The Convert Kings: Power and Religious Affiliation in Early Anglo-Saxon England, Manchester University Press, Manchester 1997, ISBN 0-7190-4827-3.
  • Simon Keynes: "Penda" in Michael Lapidge et al. (Hrsg.): The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, Blackwell, Oxford 2001, ISBN 0-631-22492-0.
  • D. P. Kirby: The Earliest English Kings, Unwin Hyman, London 1991, ISBN 0-04-445691-3.
  • Frank M. Stenton: Anglo-Saxon England, 3. Aufl., Oxford University Press, Oxford 1971, ISBN 0-19-280139-2.
  • Ian W. Walker: Mercia and the Making of England, Sutton, Stroud 2000 ISBN 0-7509-2131-5
  • Barbara Yorke: Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. Routledge, London-New York 2002, ISBN 978-0-415-16639-3. PDF (6,2 MB)