Slaget ved Vercellae
| Slaget ved Vercellae | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Kimbrerkrigen | |||||||
 Viser vandringene til kimbrerne og teutonerne | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| kimbrerne | Den romerske republikk | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Boiorix | Gaius Marius, Sulla og Lutatius Catulus | ||||||
| Styrker | |||||||
| over 200 000 | 50 000 (8 legioner med kavaleri) | ||||||
| Tap | |||||||
| 140 000 drept, 65 000 tatt som slaver | under 1000 | ||||||
| Kimbrerkrigen |
|---|
| Noreia - Arausio - Aque Sextiae - Vercellae |
Slaget ved Vercellae ble utkjempet i 101 f.Kr. ved Vercellae i Gallia (dagens Vercelli), mellom den romerske republikk og de invaderende germanske folkene kimbrerne. Kimbrienes hær ble utslettet; nærmere 140 000 ble drept og 65 000 ble tatt til fange. Blant de som ble tatt til fange var mange kvinner og barn. Mye av æren for seieren er gitt til de to generalene Quintus Lutatius Catulus og Sulla, som ledet det romerske og italienske kavaleri.
Slaget
[rediger | rediger kilde]Fritt oversatt fra engelsk. Originalberetningen er av Theodor Mommsen
- De to hærene møttes ved Vercellae, ikke langt fra der de to elvene Sesia og Po renner sammen, rett ved der Hannibal gjennomførte sitt første slag på italiensk jord. Kimbriene ønsket et slag og i henhold til deres tradisjon sendte de en utsending til den romerske hæren for å avtale møtested. Marius gikk med på deres ønske og foreslo at slaget skulle stå dagen etter, 30. juli 101 f.Kr., på Raudinslettene. Dette var et stort og vidt område som passet det romerske kavaleri perfekt. I demringen ble det kimbriske kavaleri tatt på senga av det mye sterkere romerske kavaleriet. De kimbriske rytterne ble tvunget bakover mot infanteriet, som fortsatt holdt på med sine forberedelser til slaget. En komplett romersk seier var et faktum, uten spesielt store tap, og kimbriene var totalt utslettet.
Følgene av slaget
[rediger | rediger kilde]Seieren ved Vercellae, i tillegg til Marius' seier over teutonerne i slaget ved Aque Sextiae året før, satte sluttstrek for germanernes forsøk på å invadere Roma.
Politiske følger var det også av slaget. Det markerte begynnelsen på konflikten mellom Marius og Sulla, som resulterte i den første av de store borgerkrigene i Roma. Som belønning for innsatsen gav Marius sine allierte italienske soldater romersk borgerskap, uten å spørre senatet om tillatelse først. Dette var første gang en seirende general hadde stilt seg opp mot senatet. Det skulle ikke bli den siste: i 88 f.Kr. gjorde Sulla det samme, etterfulgt av Julius Cæsar i 49 f.Kr.
Se også
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Mommsen, Theodor, History of Rome, Book IV "The Revolution", s. 71-72