Gaius Marius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gaius Marius
Marius Glyptothek.jpg
Født 157 f.Kr.
Arpino
Død 13. januar 86 f.Kr.
Roma
Barn Gaius Marius den yngre
Nasjonalitet Romerriket

Gaius Marius (latin: C·MARIVS·C·F·C·N) (157 f.Kr.13. januar 86 f.Kr.) var en romersk general og politiker. Han ble valgt til konsul syv ganger, noe som var enestående i republikkens tid. Han er mest kjent for sine militære reformer av den romerske hær, som førte til at borgere uten eiendom kunne bli med i hæren, noe som økte antall potensielle soldater. Hæren etter Marius ble kalt proletararméen. I tillegg er Marius kjent for omorganiseringen av legionene til kohorter.

Marius' rolle i historien[rediger | rediger kilde]

Gaius Marius' karakter markerer en tendens som kom til å vare helt til republikkens fall. Hans politiske egenskaper var preget av hans mindre aristokratiske hærkomst og tyngde i det militære. Marius hadde vanskelig med å innrette seg det politiske systemet som hersket i Roma, men på grunn av sine militære egenskaper og uroligheter i riket, ble han gjentatte ganger gjenvalgt til konsul. Hans bragd med hæren førte til en profesjonell hær, som var mer lojal til generalene og til staten. En militærkarrière ble mer ettertraktet, da tjenesten førte til at soldatene kunne få eiendommer. Hans inntog og massakre av selve Roma satte også sitt preg på historien. Disse urolighetene skulle prege riket helt frem til etableringen av keiserriket.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

«Marius i ruinene av Kartago» av John Vanderlyn

Gaius Marius ble født i byen Cereatae[1] som lå i et område kalt Arpinium, dagens Arpino, i Latium. Marius kom fra og vokste opp i en ridderklassefamilie. Til tross for å tilhøre en slik etablert sosialklasse hadde ikke familien det største ryet i det romerske aristokratiet. Han fikk en vanlig og tradisjonell utdannelse og begynte sin militærkarrière i en alder av 23 år.[2][3]

Hans første felttog, som vi vet om, var i Hispania i 134 f.Kr.. Der tjenestegjorde han som kavalerisoldat under ledelse av Scipio den yngre (Scipio Aemilianus) som var barnebarnet til Scipio Africanus. Etter felttoget i Hispania retunerte han til Roma for å stille til valg som militærtribun. Deretter gikk han til valg for å bli kvestor.

I 120 f.Kr. ble han valgt til folketribun. I dette vervet innførte han en lov som ga aristokratiet mindre påvirkning under valgene. Det var tydelig at Marius var en mann for folket, ettersom han tilnærmet seg en folkelig politikk (populares).

I 116 f.Kr. ble han valgt som pretor, selv om det ble fremmet beskyldninger om at han hadde jukset til seg tittelen etter korrupsjon i valget. I 114 f.Kr. fikk han imperium som propretor og ble sendt til Hispania som guvernør.[4][5] Året etter giftet Marius seg med Julia Caesaris (tanten til Julius Cæsar), noe som bidro med å øke hans status. Julia kom fra en av de eldste aristokratiske slektene i Roma, Julii.

Konsul[rediger | rediger kilde]

Marius avbildet på en mynt

Etter et vellykket felttog mot Numidia i Afrika rundt år 109 f.Kr., hadde Marius opparbeidet seg omfattende støtte og stilte til valg for å bli konsul (den øverste politiske stillingen i republikken) i år 108 f.Kr. Etter råd fra Metellus, en høytstående aristokrat, ventet Marius med å inntre som konsul. Metellus var ikke begeistret for Marius' ambisjoner om å stille til valg som konsul, ettersom Marius var av lavere rang og status enn han selv. I stedet tilbragte Marius tiden med hæren, og styrket sin stilling ytterligere. Marius var en populær mann blant soldatene. Han delte mange av de fysiske arbeidsoppgavene, og delte samme rasjon. Marius brukte sin innflytelse blant soldatene til å sikre politisk makt. I år 107 f.Kr. ble han valgt til konsul for første gang, etter stor begeistring fra folket.[6] Det samme året begynte han med sine militærreformer.

Det første Marius gjorde var å oppheve eiendomskravet, som regulerte hvem som kunne kjempe i hæren. Marius fortsatte å reformere hæren, noe som resulterte i alvorlige konsekvenser i slutten av republikansk periode. Siden Marius fjernet eiendomskravet ble de som kjempet i hæren heltidssoldater. Dette resulterte i at soldatene var avhengig av en løsning for dimisjonsgodtgjørelse.

På grunn av at soldatene var avhengig av sin generals erobringer og hans muligheter til å avgi land, ble båndene mellom soldat og general ganske sterke. Dette førte til at soldatene hadde et sterkt personlig ønske i å støtte sin general mot senatet. Disse reformene skulle Marius og senatet få mot seg under Sullas kuppforsøk.

I 105 f.Kr. ble Marius gjenvalgt som konsul, selv om han oppholdt seg i Afrika, noe som var ganske uvanlig. Selve gjenvalget var også uvanlig, for en lov fra 152 f.Kr. tilsa at det skulle være et ti-års intervall mellom hver gang en kunne bli valgt. På grunn av truslene mot riket, både i Afrika og fra kimbrerne i Germania, ble senatet tvunget til å gjenvelge Marius i fem år til. I 104 f.Kr. vendte Marius tilbake til Roma i triumf, etter å ha beseiret den numidiske kongen, Iugurtha.

Germansk invasjon[rediger | rediger kilde]

I 102 f.Kr. slo kimbriene seg sammen med teutonerne og var på vei til å invadere Italia. De skulle angripe hver for seg, kimbriene skulle krysse Alpene og komme inn i Italia fra nordvest, mens teutonerne skulle komme langs kysten helt sør. Dette var en taktikk som kom til å få fatale følger.

Marius gikk først mot teutornene, som sto i Narbonesia, en romersk provins i dagens Provence, i sør-Frankrike. Han unngikk å møte dem der de ville og trakk seg heller tilbake. Teutonerne som nå hadde veien mot Italia blokkert, angrep romerne uten å vente på forsterkninger. Det endte fatalt. De germanske folkene ble slaktet totalt, estimert rundt 100 000.

Marius' kollega, Quintus Lutatius Catulus, lot kimbriene trenge inn i Italia i 101 f.Kr. Marius, som på denne tiden oppholdt seg i Roma etter triumfen året før, kom til Quintus' unnsetning. Sammen klarte de å slå kimbriene i slaget ved Vercellae. Rundt 65 000 av de 100 000 kimbriene ble drept, resten ble tatt som slaver. Som en belønning ble Marius gjenvalgt til konsul.

Slutten av karrieren[rediger | rediger kilde]

Etter at Marius var gjenvalgt for sjette gang, måtte han ta hånd om et opprør som hadde brutt ut i Roma på grunn av at senatet hadde nektet å innføre noen reformer. Etter å ha tatt hånd om opprørerne dro Marius til Østen for trekke seg tilbake.

I løpet av tiden Marius befant seg østpå, var det rolige tilstander i riket. Slik skulle det holde seg til det brøt ut borgerkrig mellom republikken og de andre byene i Italia. Marius tok kommandoen sammen med Sulla mot de opprørske byene.

Etter borgerkrigen var slutt, stod konsulvalget mellom Sulla og Marius. Sulla ble valgt av senatet, men Marius vant støtte i forsamlingen med hjelp av Publius Sulpicius Rufus. Sulla snek seg ut av byen og til Nola, der hæren hans ventet. Deretter marsjerte Sulla inn i Roma med hæren, noe Marius aldri kunne ha forutsett, da noe sånt aldri hadde skjedd før. Marius ble bekjempet og fikk dødsdommen, og måtte derfor flykte.

Marius dro i eksil til Afrika sammen med sin sønn. Han vendte imidlertid tilbake til Roma i 86, og ble valgt til konsul for syvende gang, men døde etter en måneds tid.

Kronologi[rediger | rediger kilde]

  • 157 f.Kr. – Fødsel i Arpinum
  • 134 f.Kr. – Militærtribun
  • 122 f.Kr. – Kvestor in Transalpine Gallia
  • 120 f.Kr. – Folketribun
  • 116 f.Kr. – Pretor
  • 114 f.Kr. – Guvernør Lusitania
  • 110 f.Kr. – Gifter seg med Julia Caesar
  • 109 f.Kr. – Returnerer til hæren som legat til Caecilius Metellus
  • 108 f.Kr. – Første gang valgt som konsul
  • 107 f.Kr. – Avskaffelse av landeierskap som kvalifikasjon for militærtjeneste. Første reform
  • 104 f.Kr./100 f.Kr. – Valgt til konsul 5 år på rad
  • 101 f.Kr. – Klarer å slå tilbake og nedkjempe en germansk invasjon
  • 100 f.Kr. – Trekker seg tilbake fra politisk virksomhet
  • 91 f.Kr./88 f.Kr. – Returnerer til Roma for å lede an mot opprørske byer i borgerkrigen
  • 87 f.Kr.
    • Borgerkrig: Sulla bekjemper Marius, og inntar Roma
    • Marius i eksil i Afrika
    • Returnerer fra eksil og leder en ny arme for å bekjempe opprør
  • 86 f.Kr.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carney, Thomas Francis (1970). A Biography of C. Marius. Chicago: Argonaut Inc. Publishers. s. 8. 
  2. ^ «Plutarch, Caius Marius, chapter 3, section 1». www.perseus.tufts.edu. Besøkt 3. mai 2016. 
  3. ^ «Plutarch, Caius Marius, chapter 3, section 2». www.perseus.tufts.edu. Besøkt 3. mai 2016. 
  4. ^ Matthew, Christopher Anthony (2010). On the wings of eagles - the reforms of Gaius Marius and the creation of Rome's first professional soldiers. Cambridge Scholars Publishing. s. 5. 
  5. ^ «Plutarch, Caius Marius, chapter 6, section 1». www.perseus.tufts.edu. Besøkt 3. mai 2016. 
  6. ^ «Sallust, The Jugurthine War, chapter 84». www.perseus.tufts.edu. Besøkt 3. mai 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjengere:
 Servius Sulpicius Galba 
 Lucius Hortensius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Lucius Cassius Longinus
Etterfølgere:
 Quintus Servilius Caepio 
 Gaius Atilius Serranus 
Forgjengere:
 Gnaeus Mallius Maximus 
 Publius Rutilius Rufus 
Romersk konsul

Medkonsul:  Gnaeus Mallius Maximus
Etterfølgere:
 Gaius Flavius Fimbria 
 Gaius Marius 
Forgjengere:
 Gaius Flavius Fimbria 
 Gaius Marius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Lucius Aurelius Orestes
Etterfølgere:
 Quintus Lutatius Catulus 
 Gaius Marius 
Forgjengere:
 Lucius Aurelius Orestes 
 Gaius Marius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Quintus Lutatius Catulus
Etterfølgere:
 Manius Aquillius 
 Gaius Marius 
Forgjengere:
 Quintus Lutatius Catulus 
 Gaius Marius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Manius Aquillius
Etterfølgere:
 Lucius Valerius Flaccus 
 Gaius Marius 
Forgjengere:
 Manius Aquillius 
 Gaius Marius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Lucius Valerius Flaccus
Etterfølgere:
 Aulus Postumius Albinus 
 Marcus Antonius Orator 
Forgjengere:
 Lucius Cornelius Cinna 
 Gnaeus Octavius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Lucius Cornelius Cinna
Etterfølgere:
 Lucius Cornelius Cinna 
 Gnaeus Papirius Carbo