Gaius Marius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den såkalte «Marius», fra Glyptothek, München

Gaius Marius (latin: C·MARIVS·C·F·C·N) (157 f.Kr.13. januar 86 f.Kr.) var en romersk general og politiker. Ble valgt til konsul syv ganger, noe som var enestående i republikkens tid. Han er mest kjent for sine militære reformer av den romerske hær, som førte til at borgere uten eiendom kunne bli med i hæren, noe som økte antall potensielle soldater. Hæren etter Marius ble kalt proletararméen. I tillegg er Marius kjent for omorganiseringen av legionene til kohorter.

Marius' rolle i historien[rediger | rediger kilde]

Gaius Marius' karakter markerer en tendens som kom til å vare helt til republikkens fall. Hans politiske egenskaper var preget av hans mindre aristokratiske hærkomst og tyngde i det militære. Marius hadde vanskelig med å innrette seg det politiske systemet som hersket i Roma, men ble på grunn av sine militære egenskaper, og uroligheter i riket, ble han gjentatte ganger gjenvalgt til konsul. Hans bragd med hæren førte til en profesjonell hær, som var mer lojal til generalene og til staten. En militærkarriere ble mer ettertraktet da tjenesten førte til at soldatene kunne få eiendommer. Hans inntog og massakre av selve Roma satte også sitt preg på historien. Disse urolighetene skulle prege riket helt frem til etableringen av keiserriket.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

«Marius i ruinene av Kartago» av John Vanderlyn

Gaius Marius ble født i beskjedne kår i byen Arpinium, dagens Arpino, i Latium. Det finnes teorier om at Marius ikke kom fra så fattige kår som enkelte historikere vil ha det til, og de problemene han møtte i Roma, ikke nødvendigvis skyldtes hans bakgrunn, men var like gjerne ordinære problemer som nye og ambisiøse folk måtte overkomme i klatringen mot maktposisjoner.

Hans militære karriere begynte i Hispania, der han i 134 f.Kr. var under ledelse av Scipio Aemilianus, barnebarnet til Scipio Africanus. Marius hadde tidlig ambisjoner om en politisk karriere. Hans første steg var å stille til valg som militær tribun. Deretter gikk han til valg for å bli kvestor.

I 120 f.Kr. ble han valgt til folketribun. I sin regjeringstid innførte han en lov som ga aristokratiet mindre påvirkning under valgene. Det var tydelig at Marius var en mann for folket, da han fremførte populares sin sak.

I 116 f.Kr. ble han valgt som pretor, selv om det ble fremmet beskyldninger om at han hadde jukset til seg tittelen etter korrupsjon i valget. I 114 f.Kr. fikk han imperium og ble sendt for å kontrollere Lusitiana, en romersk provins i Portugal. Året etter kom Marius inn i det gode selskap, da han giftet seg Julia Caesaris, tanten til Julius Caesar. Julia kom fra en av de eldste aristokratiske slektene i Roma, Julii.

Konsul[rediger | rediger kilde]

Marius avbildet på en mynt

Etter et vellykket felttog mot Numidia i Afrika rundt år 109 f.Kr., hadde Marius opparbeidet seg omfattende støtte og var klar favoritt til å få konsulembete i år 108 f.Kr. Men etter råd fra Metellus, en høytstående aristokrat, ventet Marius med å inntre som konsul. I stedet tilbragte Marius tiden med hæren, og styrket sin stilling ytterligere. Etter å ha mottatt store hyllester fra sine tropper vant Marius lett konsulembete i år 107 f.Kr.

Etter at Marius ble valgt fortsatte han å reformere hæren, noe som skulle få alvorlige konsekvenser mot slutten av republikken. Marius ignorerte jordreformene til Graccherne, og fortsatte å rekruttere soldater i stor skala. På grunn av at soldatene var avhengig av sin generals erobringer og hans muligheter til å avgi land, ble båndene mellom soldat og general ganske sterke. Dette førte til at soldatene hadde et sterkt personlig ønske i å støtte sin general mot senatet. Disse reformene skulle Marius og senatet få mot seg under Sullas kuppforsøk.

I 105 f.Kr. ble Marius gjenvalgt som konsul, selv om han oppholdt seg i Afrika, noe som var ganske uvanlig. Selve gjenvalget var også uvanlig, for en lov fra 152 f.Kr. tilsa at det skulle være et ti-års intervall mellom hver gang en kunne bli valgt. På grunn av truslene mot riket, både i Afrika og fra kimbrerne i Germania, ble senatet tvunget til å gjenvelge Marius i fem år til. I 104 f.Kr. vendte Marius tilbake til Roma i triumf, etter å ha beseiret den numidiske kongen, Iugurtha.

Germansk invasjon[rediger | rediger kilde]

I 102 f.Kr. slo kimbriene seg sammen med teutonerne og var på vei til å invadere Italia. De skulle angripe hver for seg, kimbriene skulle krysse Alpene og komme inn i Italia fra nordvest, mens teutonerne skulle komme langs kysten helt sør. Dette var en taktikk som kom til å få fatale følger.

Marius gikk først mot teutornene, som sto i Narbonesia, en romersk provins i dagens Provence, i sør-Frankrike. Han unngikk å møte dem der de ville og trakk seg heller tilbake. Teutonerne som nå hadde veien mot Italia blokkert, angrep romerne uten å vente på forsterkninger. Det endte fatalt. De germanske folkene ble slaktet totalt, estimert rundt 100 000.

Marius' kollega, Quintus Lutatius Catulus, lot kimbriene trenge inn i Italia i 101 f.Kr. Marius, som på denne tiden oppholdt seg i Roma etter triumfen året før, kom til Quintus' unnsetning. Sammen klarte de å slå kimbriene i slaget ved Vercellae. Rundt 65 000 av de 100 000 kimbriene ble drept, resten ble tatt som slaver. Som en belønning ble Marius gjenvalgt til konsul.

Slutten av karrieren[rediger | rediger kilde]

Etter at Marius var gjenvalgt for sjette gang, måtte han ta hånd om et opprør som hadde brutt ut i Roma på grunn av at senatet hadde nektet å innføre noen reformer. Etter å ha tatt hånd om opprørerne dro Marius til Østen for trekke seg tilbake.

I løpet av tiden Marius befant seg østpå, var det rolige tilstander i riket. Slik skulle det holde seg til det brøt ut borgerkrig mellom republikken og de andre byene i Italia. Marius tok kommandoen sammen med Sulla mot de opprørske byene.

Etter borgerkrigen var slutt, stod konsulvalget mellom Sulla og Marius. Sulla ble valgt av senatet, men Marius vant støtte i forsamlingen med hjelp av Publius Sulpicius Rufus. Sulla snek seg ut av byen og til Nola, der hæren hans ventet. Deretter marsjerte Sulla inn i Roma med hæren, noe Marius aldri kunne ha forutsett, da noe sånt aldri hadde skjedd før. Marius ble bekjempet og fikk dødsdommen, og måtte derfor flykte.

Marius dro i eksil til Afrika sammen med sin sønn. Han vendte imidlertid tilbake til Roma i 86, og ble valgt til konsul for syvende gang, men døde etter en måneds tid.

Kronologi[rediger | rediger kilde]


Forgjengere:
 Servius Sulpicius Galba 
 Lucius Hortensius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Lucius Cassius Longinus
Etterfølgere:
 Quintus Servilius Caepio 
 Gaius Atilius Serranus 
Forgjengere:
 Gnaeus Mallius Maximus 
 Publius Rutilius Rufus 
Romersk konsul

Medkonsul:  Gnaeus Mallius Maximus
Etterfølgere:
 Gaius Flavius Fimbria 
 Gaius Marius 
Forgjengere:
 Gaius Flavius Fimbria 
 Gaius Marius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Lucius Aurelius Orestes
Etterfølgere:
 Quintus Lutatius Catulus 
 Gaius Marius 
Forgjengere:
 Lucius Aurelius Orestes 
 Gaius Marius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Quintus Lutatius Catulus
Etterfølgere:
 Manius Aquillius 
 Gaius Marius 
Forgjengere:
 Quintus Lutatius Catulus 
 Gaius Marius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Manius Aquillius
Etterfølgere:
 Lucius Valerius Flaccus 
 Gaius Marius 
Forgjengere:
 Manius Aquillius 
 Gaius Marius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Lucius Valerius Flaccus
Etterfølgere:
 Aulus Postumius Albinus 
 Marcus Antonius Orator 
Forgjengere:
 Lucius Cornelius Cinna 
 Gnaeus Octavius 
Romersk konsul

Medkonsul:  Lucius Cornelius Cinna
Etterfølgere:
 Lucius Cornelius Cinna 
 Gnaeus Papirius Carbo