Slaget ved København 1427

Slaget ved København 1427
Konflikt: Krigen om Slesvig 1410-1435
	; Skipsflagg fra Erik av Pommerns tid, erobret av tropper fra Lübeck i 1427 i Øresund
Dato	25. juli 1427
Sted	I Øresund ved Amager mot København
Resultat	Kalmarunionen/dansk seier
	Stridende parter
Kalmarunionen, Danmark, Norge og Sverige	Hansaforbundet
	Kommandanter og ledere
Kong Erik av Pommern	Tidemann Steen
	Styrker
33 skip fra hele unionen, de fleste storskip	36 skip, de fleste storskip
	Tap
2 skip tatt, over 1 000 falne	Uklart, men flåten var tilintetgjort med tusener av falne

Slaget ved København 1427 var et sjøslag mellom hanseatene og den fellesnordiske unionsflåten.

Bakgrunnen

I 1386 gjorde dronning Margrete et strategisk valg og sikret ryggdekning i den kommende konflikten om Sverige mellom henne og Albrecht av Mecklenburg. Hun utnevnte grev Gerhard VI av Schauenburg til hertug Gerhard I av Slesvig, og dermed som vasall under den danske kronen. På kort sikt var det et klokt valg, men på lengre sikt skulle det vise seg å føre til ulykke. Etter at Kalmarunionen var dannet i 1397, ønsket danskene å innskrenke den tyske fyrsteslektens myndighet. Det utviklet seg til en arvefølgestrid i 1404, og danskene søkte å kjøpe opp eiendommer slik at til slutt satt de med to tredjedeler av tyskernes opprinnelige eiendommer. Henrik av Lüneburg ante hva som foregikk, og i 1410 provoserte han fram en krig mellom dronningregenten Elisabet og Erik av Pommern. Dronning Margrete forsøkte å bilegge striden, men etter at hun døde var det ingen ting som kunne stoppe kong Erik fra å forsøke å legge Slesvig under Danmark.

I 1416, etter langvarige forhandlinger, erklærte Erik av Pommern krig med huset Schauenburg. Han dro så med en flåte mot Fehmarn, men samtidig åpnet grevene av Slesvig sine havner for vitaliebrødrene. Dette var en organisasjon som drev med handel og regulært sjørøveri. Krigen artet seg videre som en beleiringskrig på land og hyppige landhogg med flåtestyrker. Hansaforbundet ble skadelidende ved stadig sjørøveri, og at Erik av Pommern trappet opp toll og avgifter for å finansiere krigen. I 1421 hadde Hansaforbundet fått nok. De ville ikke lenger gå med på avgiftene og de var lei av at kongen nektet å inngå kompromisser.

I 1426 hadde Erik av Pommern overtaket, og sto i ferd med å avgjøre kampen mot schauenburgslekten, da Bremen og Lüneburg erklærte krig mot unionen. I oktober samme år sluttet Lübeck, Hamburg, Stralsund, Wismar og Rostock seg til dem. Situasjonen hadde snudd seg til Schauenburgs fordel.

Forspillet

I april 1427 la en hanseatisk flåte med 15 storskip og flere mindre fartøyer ut, den forente seg med den slesvigske flåten og vitaliebrødrene, og sammen gikk de mot Danmark ved Øresund. Her plyndret de kysten før flåtene snudde og gikk mot Flensburg. Byen var under beleiring av slesvigerne, og nå ble den også sperret på sjøsiden. Men samtidig ga dette Erik av Pommern anledning til å mobilisere unionens flåtestyrker fra Danmark, Norge og Sverige. Han hadde dessuten fått etterretning om at en hanseatisk konvoi, 64 handelsskip med saltlast, var ventende fra Loire i juli. Det ville derfor være god grunn til å tro at blokaden av Flensburg ville være kortvarig. Hanseatene ville trekke opp mot Øresund for å beskytte konvoien sin.

Unionsflåten talte i alt 33 større fartøyer og antakelig et større antall mindre fartøyer. De fleste var danske, og det var også leid inn og rekvirert fartøyer fra Nederland og England. En kjenner ikke antall mannskaper i unionsflåten, men hanseatene skulle ha 2 400 mann i alt. Da er skipene fra Slesvig og vitaliebrødrene ikke talt med. Det kan ha vært så mange som minst i overkant av 5000 mann, men neppe mer enn 10 000 mann, med i slaget.

Slaget

Den 25.juli 1427 lå unionsflåten for anker utenfor København, da det ble observert seil mot horisonten i sør. Flåten lettet anker på signal og gikk sørover langs Amager.

Felles kommandant for hanseaterflåten var Tidemann Steen[1], men den var dårlig organisert. Dette var kanskje avgjørende for det videre forløpet. Den hambugske eskadren gikk først opp mot Amager, men de var ukjent med farvannet og flere skip gikk på grunn. De ble raskt nedkjempet av unionsflåten, som så vendte seg mot den lübeckske eskadren, som ble ledet av Steen. Skipet hans ble angrepet av et storskip som kjempet usedvanlig hissig; dette kan ha vært Erik av Pommerns egen holk. Kampen var kort, men intens. Unionsflåten var bedre organisert, og styrmennene var godt kjent i farvannet, så de holdt på initiativet. Etter at den danzigske og wismarske eskadren var nedkjempet, valgte Steen å bryte av.

Slaget er omtalt i Danmarks Krønicke av Arlid Huitfeldt. Han angir at 36 hanseatiske skip var erobret; 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og ni fra Lübeck. Den hamburgske eskadren var utslettet, og ca. 500 mann ble tvunget til å overgi seg, blant dem borgermester Heinrich Höyer.

Unionsflåten hadde ett tusen mann falne, og to skip var kapret av fienden, det ene var svensk. Et dansk flagg som etter tradisjonen skal ha blitt erobret under slaget ble oppbevart i Lübeck helt fram til 2.verdenskrig. Det var utstyrt med fire våpenskjold i hvert av de røde feltene, og to apostler. Den ene av de to apostlene er navngitt; st. Ib eller Jacob, og det kan muligens henspille på navnet til det danske skipet.

Slaget var ennå ikke helt over, for den hanseatiske konvoien fra Loire kom tidligere enn ventet nordfra inn Øresund. Da de så seilene i horisonten trodde de det var eskorteflåten som ventet. Etter en kort kamp hadde unionsflåten kapret 30 handelsskip, den verdifulle lasten og skipene ble ført inn til København. Seieren syntes total.

Etterspillet

Etter slaget rustet hanseatene opp på ny. Den 5. april 1428 var en mektig flåte på 240 fartøyer og 12 000 mann samlet ved Wismar under grev Gerhard av Schauenberg. Formålet var å nøytralisere unionsflåten der den lå ved København med 3 000 mann. Det resulterte i det spektakulære beleiringsslaget om København i 1428.

Slaget kunne ha gått i glemmeboken om det ikke var for Kr. Eslevs bok «Erik af Pommern» fra 1901. Boken handlet om den slesvigske kampen, og sjøslaget i Øresund kunne dermed huskes som en av Kalmarunionens største militære prestasjoner.

Referanser

Kilder

Medeltidens Svenska Krig av Ulf Sundberg 1999 ISBN 91-89660-11-0
Flådens fødsel av Jørgen H. Barfod 1990 Marinehistorisk Selskabs Skrift nr. 22 ISBN 87-87720-08-6

Autoritetsdata