Slaget ved Klausen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slagmarken ved Klausen

Slaget ved Klausen (eller Clausen) ble utkjempet den 20. oktober 1735 nær byen Klausen, som da lå i Kurfyrstedømmet Trier og var en del av Det tysk-romerske riket, i dag i den tyske staten Rheinland-Pfalz. Franske styrker kommandert av marskalk de Coignylde ble slått i et forsøk på å drive bort keisersoldatene kommandert av Friedrich Heinrich von Seckendorff. Slaget var et av de siste viktige trefningene i den polske arvefølgekrigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Felttogsesongen i 1734 i Rhindalen i den polske arvefølgekrigen ble avsluttet med at Frankrike kontrollerte vestbredden av Rhinen så langt nord som til Mainz, og styrkene til habsburgerne hadde sterke forsvarstillinger langs østbredden. I november 1734 hadde de krigførende maktene startet innledningen til en fredsavtale med Storbritannia og De forente Nederlandene som meglere. Tross i disse samtalene, holdt fiendskapen frem i 1735, hovedsakelig nord i Italia, der Spania, som var alliert med Frankrike, ønsket landområder. I Rhindalen flyttet franske soldater kommandert av marskalk Coigny ut av vinterleiren og tok en mer aggressiv stilling langs Rhinen i løpet av våren og sommeren, men de var motvillige til å gå ut i kamp mot habsburgarane, som var kommandert av den aldrende Eugene av Savoie.

Tyskerne ble forsterket i august 1735 av mer enn 10 000 russiske soldater ledet av Peter Lascy, og dette var første gangen russiske soldater nådde Rhinen. Eugene ble kalt til Wien i september for å delta i fredsforhandlingene, og overlot kommandoen over de tyske soldatene til hertugen av Württhemberg, Reichsgraf Friedrich Heinrich von Seckendorff, som kommanderte den tyske siden ved Mainz. Han fikk tillatelse av Württemberg til å gå mot den franske venstreflanken i et forsøk på å presse dem tilbake mot Trier og vinne terreng mellom elvene Maas og Moselle.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Den 20. september startet styrkene til Seckendorff å krysse Rhinen, og flytte seg mot Moselle. Han kommanderte totalt 41 bataljoner med en effektiv styrke på om lag 35 000 mann. Samme dagen forlot tilfeldigvis marskalk Belle-Isle, som kommanderte den franske venstreflanken, Kaiserslautern med en stor avdeling som skulle stasjoneres ved Trier for furasjering. De nådde frem den 27. og Belle-Isle overlot kommandoen til Comte de Béthune. Da han nådde tilbake til det franske hovedkvarteret ved Bad Dürkheim den 29., fikk han vite om manøvrene til Seckendorff. Han ga 12 bataljoner ordre om å dra mot Trier, og ytterligere ni bataljoner fulgte fra hodearméen ved Oggersheim. Den 6. oktober nådde reservene Trier og de ni bataljonene nådde frem dagen etter. Den franske styrken ved Trier besto nå av 29 infanteribataljoner og 66 kavaleriskvadroner, selv om styrken var noe svekket av mangel på forsyninger. Belle-Isle ga med en gang ordre til soldatene om å flytte fremover, og tok opp en forsvarlinje langs Ruwer sør for Moselle. Han sendte også en avdeling under markien dere Mouchy nordøst mot Lieser for å rekognosere, og den 10. sendte han 1 000 mann under Lutteaux for å forsterke styrken til Mouchy.

Seckendorff nådde Stromberg den 5. og marsjerte mot Simmern dagen etter da en fortropp av ungarsk kavarleri møtte en avdeling franske dragoner nær Kirchberg. Tyskerne sendte flere soldater fremover og etter en kort trefning, tok tyskerne det meste av den franske styrken. Den 8. hadde tyskerne okkupert Trarbach, som de mente å benytte som forsyningsdepot. Mens de ventet på forsyninger, undersøkte Seckendorff den franske stillingen ved Liesern, og tolket det som at franskmennene prøvde å stoppe potensielle krysninger av Moselle på dette stedet. Han ga soldatene på venstreflanken ordre om å rykke frem mot vest, og de nådde så langt som til Gräfendhron og truet å avskjære forsynings- og kommunikasjonslinjene til Mouchy, mens hovedstyrken gikk mot Monzelfeld, sørøst for Liesern. Seckendorff sendte så en avdeling den 15. oktober for å undersøke om Klausen (vest for Trarbach på nordsiden av Moselle) var okkupert av franskmennene. Han fant byen tom for soldater og sendte et kompani på 40 hussarar til klostret. Dagen etter gikk en fransk avdeling (25 infanterikompani og 800 kavalerister) til angrep på klostret, og valgte å trekke seg tilbake da tyske forsterkinger fra Wittlich nådde frem. Seckendorff gav så ordre til brigaden til baron Stein, inkludert 300 illyriske soldater, om å gå til Klausen. Forsinkelser i å få sendt av sted forsyninger fra forsyningsdepotene ved Rhinen tvang Seckendorff til å stoppe fremrykkingen. Men dette var nok til at Mouchy trakk seg bort fra Liesern, og Seckendorff kunne da opprette en pongtongbro der.

Den 11. oktober valgte marskalk Coigny å komme Belle-Isle til hjelp. Han forlot hovedkvarteret ved Rhinen og flyttet større deler av arméen sin mot Kaiserslautern og Trier. Fortropper nådde Trier den 17. og Belle-Isle valgte å flytte fremover. Den 19. oktober krysset han Moselle like nedenfor Trier og slo leir på nordbredden av Moselle. Seckendorff, som hadde begynt å krysse Liesern den 18., fikk melding om denne manøveren. Selv om han hadde planlagt å slå leir ved Osann, fikk denne meldingen ham til å endre planene sine. Sent den 19. oktober ga han ordre til infanteriet til Georg av Hessen og kavaleriet på venstreflanken om å krysse Moselle kl. 04:00 og marsjere mot Klausen. Disse soldatene, som krysset ved Liesern og Bernkastel, var ventet å nå frem til Klausen rundt middagstider.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Marskalk Coigny sendte soldatene sine av sted tidlig den 20. oktober. Soldatene marsjerte nordover til Hetzerath, hvor de vendte øst og marsjerte gjennom en smal passasje for å nå Salm mellom Esch og Rivenich, like vest for Klausen. Seckendorff observerte at de var på vei, hadde også stått opp tidlig og ridd vestover for å rekognosere. Da de franske styrkene kom ut av passasjen og ut i elvedalen sendte Coigny venstreflanken sin, det 36.grenaderkompaniet under Phelippes mot Esch. Dette ble etterfulgd av soldatene til Belle-Isle, 33 infanteribataljoner og 68 kavaleriskvadroner, så 17 infanteribataljoner og 40 kavaleriskvadroner fra Rhinen-armen til Coigny, som tok til høyre for å ta høyden ovenom Rivenich.

Reichsgraf Friedrich Heinrich von Seckendorff

Seckendorff hadde gitt noen av det ungarske kavaleriet sin ordre om å angripe den franske fortroppen da han først oppdaget de. Dette gjorde de rundt 1100, men ble drevne tilbake. Da det ble klart at mesteparten av den franske armeen var på vei, sendte han 10 grenaderkompani for å holdne broen ved Rivenich, og 20 kavaleriskvadroner fra høyre for å støtte venstresiden. Da disse manøvrene fant sted, begynte hjelpeinfanteriet å nå frem til høydene ovenom Klausen.

Rundt 1400 nådde de franske kolonnene høydene ovenom Esch og Rivenich. Coigny gav brigader Rieux, som kommanderte høyreflanken, ordre om å sikre broen ved Rivenich, og gav Phelippes, til venstre for seg, ordre om å sikre Esch. De mindretalige keisertyrkene som holdt broen ved Rivenich gav etter, og franskmennene fikk kontroll over broen, men begynte ikke umiddelbart å krysse broen. Seckendorff gav fem grenaderkompani ordre om å forsterke de som var til venstre for seg. Det gikk sakte med de franske soldatene som gikk mot Esch på grunn av vanskelig terreng. Seckendorff satte ut to kanoner sør for Esch, og gjorde den franske framrykkinga på denne fronten vanskeligere. Da de fleste styrkene hans var fremme kl. 1600, valgte Seckendorff å ta tilbake broen ved Rivenich, mens de to sentrene i armeen var opptatt med artilleriskyting over Salm.

For å ta broen sendte Seckendorff ytterligere seks grenaderkompani, tre bataljoner med dansk infanteri, en pommersk bataljon, og noen ungarske kavalerister mot Rivenich. Coigny så at høyreflanken hans kom til å bli i mindretall mot denne styrken og trekte soldatene sine bort fra broen og forlet Rivenich. Seckendorff benyttet muligheten og sendte styrken sin over elven for å angrepet flanken til Coigny, mens han samtidig flere kavalerikompani over elven nær Esch for å angrepet den franske venstreflanken. Det franske infanteriet avfyrte muskettsalver mot det angripende kavaleriet, og de begynte å falle tilbake mot sentrum. Det ble snart mørkt og begge sider trakk seg ut.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Av keiserinfanteriet ble 22 drept og 76 skadet, mens kavaleriet mistet 23 menn og 40 hester og 17 skadede av hvor, i tillegg var det syv hester som var savnet. Franskmennene fikk 200 drept og skadet.

Marskalk Coigny inspiserte stillingen til Seckendorff og kom frem til at den var for sterk til å angripes, og trakk seg derfor tilbake til Hetzerath dagen etter. Seckendorff sendte baron Diemar med det ungarske og tyske kavaleriet for å angripe den franske baktroppen. Den franske disiplinen var derimot sterk og keiserstyrken fikk bare tak i noen få forsyningsvogner og hester. Coigny måtte trekke seg lenger tilbake da han fikk rapporter om en manøver mot venstreflanken sin nær Föhren, men dette var bare en forsyningskaravane som førte forsyninger til Seckendorff fra Luxembourg. Stor mangel på forsyninger tvang Coigny til å dele soldatene sine på hver side av Mosell, noe som var risikabelt med fienden i nærheten. Manøvrene til Seckendorff utnyttet ikke dette, men Coigny hadde, foruten et par lommer, trukket seg helt tilbake fra nrodsiden av Mosell den 28. oktober. Den 31. oktober fikk Coigny vite at det var forhandlet frem en våpenhvileavtale i forbindelse med de pågående fredsforhandlingene. Denne meldingen nådde Seckendorff den 12. november.

Kilder[rediger | rediger kilde]

.

Referanser[rediger | rediger kilde]