Slaget ved Fontenoy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
slaget Fontenoy, malt av Horace Vernet.

Slaget ved Fontenoy den 11. mai 1745 endte med en fransk seier over den britisk-nederlandsk-hannoverske «pragmatiske arméen» under Den østerrikske arvefølgekrigen.[1] Den ble utkjempet nær Fontenoy i De spanske Nederlandene i dagens Belgia.

Opptakten til slaget[rediger | rediger kilde]

Moritz av Sachsen

Franske styrker under marskalk Moritz av Sachsen (De Saxe) hadde utmanøvrert de allierte med en skinnmanøver mot byen Mons, som trakk de allierte styrkene dit. De Saxe marsjerte så med hovedhæren sin mot Tournai som var forsvart av en nederlandsk garnison på 7 000 mann og erobret byen. Med den franske beleiringen av Tournai, ble de allierte tvunget til å frigi byen siden den var innkomsten til Flandern. En hær som besto av briter, folk fra Hannover, nederlendere og østerrikere under hertugen av Cumberland rykket frem mot Tournai. Denne allierte hæren ble kalt Den pragmatiske hæren siden den besto av et forbund av stater som støttet den pragmatiske sanksjonen av 1713 som anerkjente Maria Teresia som keiserinne av Det tysk-romerske riket.

Slaget[rediger | rediger kilde]

De Saxe hadde satt franskmennene i stilling på en liten høyde og hadde et godt utgangspunkt for å kompensere for at de var av noe dårligere kvalitet enn det britiske infanteriet. Kongen av Frankrike, Ludvig XV, var til stede på slagmarken. Den franske linjen gikk rettvinklet langs landsbyen Fontenoy. På hver side av Fontenoy var der posisjoner som var forsterket med redutter og feltskanser. Den franske høyresiden var i landsbyen Antoing og hadde rastepauseæ ved elven Schelde, mens venstreflanken var i skogene ved Le Bois de Barry. De Saxe valgte og formet posisjonen for å lede det allierte angrepet inn i et åpent område mellom Fontenoy og skogene.

Kong Ludvig XV

Den pragmatiske hæren gjorde som han ønsket, marskalk Koningseck førte den østerrikske kontingenten mot Antoing, anført Waldeck gikk til angrep på Fontenoy mens nederlenderneæ og Cumberland førte hovedstyrken til britene og hannoverne mot området mellom Fontenoy og skogen med om lag 15 000 soldater og 20 kanoner.[2] Waldecks to angrep på Fontenoy til venstre for britene ble slått tilbake og Ingoldsby på den britiske høyreflanken klarte ikke å ta redutten, slik at denne siden hos britene ble utsatt for ild fra denne posisjonen.

Mot all forventning klarte britene å passere Fontenoy i en stor, lang rekke, kalt «helveterekken», med engelskmennene på høyresiden og hannoverne til venstre. De to infanterirekkene ble utvidet til tre rekker etter hvert som det ble trangere om plassen. De fleste av hannoverne i rekken til venstre dannet en tredje rekke da de vendte seg bort fra Fontenoy. I starten kompenserte den overlegne disiplinen til infanteriet for den eksponerte flanken. De Saxe hadde derimot forutsett at dette kunne skje. Etter at franskmennene og sveistserne hadde blitt presset tilbake av de kraftige og vedvarende geværsalvene til de allierte, ga marskalk de Saxe ordre om flere motangrep med både kavaleriet og infanteriet. Dette toppet seg med et rasende angrep på den britiske høyresiden av Wild Geese fra den irske brigaden, som tjente franskmennene og sveistsargarden mot hannoverne.[3] i front av rekken, og til slutt kavaleriet Maison du Roi.[4] Kampen var særdeles jevn og dødelig og noen av de britiske regimentene mistet halve styrken sin, som Royal Welsh Fusiliers som tapte 322 soldater.[5] Det franske motangrepet stanset etter hvert og drev så bort britene fra slagmarken.

Kart over Slaget ved Fontenoy.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Seieren gjorde at franskmennene kunne fullføre beleiringen av Tournai og erobre flere flamske byer i 1745.[6] Disse var blant annet Oudenarde, Brugge, Gent, Nieuport og Oostende, hvor en bataljon av britiske Foot Guards og en garnison på 4 000 mann overga seg.[7] I tillegg førte triumfen til Saxe over britene til et nytt jacobittopprør, the Forty-Five, under the Young Pretender, Bonnie Prince Charlie. Han returnerte til Skottland med en liten styrke og invaderte England. Han hadde grunn til å tro at det var mulig å klare målet, siden alle bortsett fra 6 000 britiske soldater var på kontinentet og nettopp hadde tapt stort ved Fontenoy. Charles tilbakekomst til Skottland, kombinert med en makeløs seier i slaget ved Prestonpans, gjorde at Cumberland måtte trekke hæren sin tilbake til England for å ta seg av den jakobittiske invasjonen. Dermed fikk Saxe mulighet til å ta flere byer og festninger, som Brussel, Antwerpen, Mons og Charleroi.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Browning, Reed.The War of the Austrian Succession. St. Martin's Press, New York, (1993): ISBN 0-312-12561-5
  • Chandler, David. The Art of Warfare in the Age of Marlborough. Spellmount Limited, (1990): ISBN 0-946771-42-1
  • Duncan, Francis. History of the Royal Regiment of Artillery, London, 1879, Vol.1.
  • Hamilton, Lieutenant-General F.W..Origin and History of the First utav Grenadier Guards, London, 1874, Vol. II.
  • Mackinnon, Daniel. Origin and services of the Coldstream Guards, London 1883, Vol.1.
  • O'Callaghan, John Cornelius. History of the Irish Brigades in the Service of France, London, 1870.
  • Skrine, Francis Henry.Fontenoy and Great Britain's Share in the War of the Austrian Succession 1741-48. London, Edinburgh, 1906.
  • Smollett, Tobias. History of England, from The Revolution to the Death of George the Second, London, 1848, Vol.II.
  • Stanhope, Phillip Henry, Lord Mahon. History of England From the Peace of Utrecht to the Peace of Versailles., Boston, 1853, Vol.III.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Pragmatic Army Arkivert 17. november 2012 hos Wayback Machine.
  2. ^ History of the Irish Brigades in the Service of France, London, 1870. s.351.
  3. ^ .æOrigin and History of the First utav Grenadier Guards, London, 1874, Vol.
  4. ^ Origin and services of the Coldstream Guards, London 1883, Vol.
  5. ^ Fontenoy and Great Britain's Share in the War of the Austrian Succession 1741-48.
  6. ^ Origin and services of the Coldstream Guards, London 1883, Vol.1, s. 374-375.
  7. ^ Origin and services of the Coldstream Guards, London 1883, Vol.1, s. 373, ; s. 376: London Gazette, 25. oktober 1745.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]