Slaget ved Cartagena de Indias

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Slaget ved Cartagena de Indias var det avgjørende slaget under en omfattende operasjon av Storbritannia under viseadmiral Edward Vernon mot Spania under admiral Blas de Lezo. Britene prøvde å ta byen Cartagena de Indias, i dag i Colombia, og slaget startet i mars 1741. Det var det meste avgjørende slaget i krigen om ørene til Jenkins og et av de største sjøslagene i britisk historie. Krigen var en del av den østerrikske arvefølgekrigen. Den endte med et stort nederlag for britene, som mistet 50 skip og 18 000 mann.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sir Robert Walpole

Krigen om ørene til Jenkins var en konflikt mellom Storbritannia og Spania som varte fra 1739 til 1748. Med Sevilla-traktaten i 1729 hadde britene sagt seg villige til ikke å handle med spanske kolonier bortsett fra under ekstreme vilkår og begrenset til en årlig skipslast og slavehandel.[2] Handelsmennene i England gjorde krav på tilgang til den lukrative spanske markedet, mens spanske kolonister ønsket britiske varer, så et svartebørsmarked sprang opp. Som en del av avtalen kunne Spania borde engelske skip i spansk farvann for å se at de overholdt avtalen. Det var under en slik bording at Robert Jenkins skal ha fått ørene sitt avskåret av den spanske kystvakten . Jenkins viste flere år senere ørene sitt foran parlamentet hjemme i Storbritannia, og dette var dåpen som fikk begeret til å flyte over, og som førte til at britene erklærte krig mot spanjolene.

Spansk Karibia[rediger | rediger kilde]

Handelen i Spansk Karibia besto av et nettverk av fire hovedhavner: Vera Cruz, Cartagena, Porto Bello (i dag Portobelo) og hovedhavnen som de tre andre handlet med, Havana. Den 22. november 1739 tok britene Portobelo, som da var en del av srattholderskapet Ny-Granada. Angrepet var et forsøk på å ødelegge økonomien til Spania. Den dårlige forsvarte havnebyen ble angrepet av seks skip fra linjen under viseadmiral Edward Vernon.[3][4] Selv om byen ble raskt gjenerobret av Spania førte hendelsen til stor jubel i England og Vernon fikk kommando over en stor flåte som besto av en fjerdedel av skipene i den britiske marinen.[5]

Mål[rediger | rediger kilde]

Britene hadde som mål å erobre og beholde de fire havnene til Spania i Karibia og på den måten overta hele Det spanske Amerika. Britene hadde derimot intet sted i Karibia å bygge og reparere skip, slik som Spania hadde i Havanna, og de kunne dermed ikke holde seg i området over lengre tid uten at det gikk ut over skipene. De måtte derfor handle raskt og Vernon og et krigsråd på Jamaica valgte ut Cartagena som sitt første mål.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Kart som viser handelsområdene i Vestindia fra 1741

Den britiske invasjonsstyrken besto av minst 26 00 mann i 186 skip inkludert 29 linjeskip; og 2 000 kanoner mot en styrke på 3 000 spanjoler og kolonistsoldater, og 600 indianere som kjempet fra seks fregatter og massive forsvarsverk under Sebastián de Eslava, Don Melchor de Navarrete, Don Carlos Des Naux og Don Blas de Lezo.[6][7][8]

Britene kom til Cartagena den 4. mars og etter noen uker med bombardement gikk de til angrep både til lands og til sjøs ved Boca Chica den 5. april. Denne kanalen gikk mellom de to smale halvøyer og ble forsvart på den ene siden av fortet St. Louis med fire bastioner og om lag 80 kanoner, og på den andre siden av et batteri på 15 kanoner i redutter. På den sørlige halvøya sto Fort St. Joseph med 21 kanoner. I tillegg var det seks spanske linjeskip.[9] Den britiske arméen på land opprettet et batteri og brøt gjennom muren i hovedfortet, mens deler av flåten støttet de og en annen del av flåten angrep spanske skip, som Lezos til slutt satte i brann for å hindre britene. To spanske skip blokkerte delvis kanalen og et ble tatt av britene før det sank. Britene rykket frem mot hullet i muren, men spanjolene hadde alt trukket seg tilbake til festningen i den indre havnen den 24. mars. Landstyrken gikk om bord på skipene igjen og seilte inn i havnen. Britene bestemte seg for å isolere Cartagena fra landsiden med et angrep på Fort St. Lazar. Angrepet slo feil og britene mistet 600 mann.

Blas de Lezo av ukjent maler

Don Blas de Lezos plan var å trekke seg bort fra kampene og dra ut tiden til regntiden satte inn mot slutten av april. Troperegnet ville sette en effektiv stopper for kampene en to månaders tid. Jo lenger fienden var på havet, jo større sannsynlig var det for at forsyningene og tålmodigheten til mannskapet kom til å ta slutt. I tillegg ville de være utsatt for sykdom. Vernon og Wentsworth, som ledet landtroppene, ble etter hvert ikke på talefot med hverandre på grunn av indre stridigheter, og da Wentworth skulle gjøre et angrep ville ikke Vernon støtte angrepet fra sjøen, og påberopte seg dybden i havnen.

Regnet kom og som de Lezo hadde satset på måtte britene tilbake i skipene sine, hvor de tette boforholdene gjorde sykdommene ennå mer dødelige. Den 25. april valgte Vernon å trekke seg tilbake til Jamaica og i midten av mai var alle sammen borte.

Slaget varte 67 dager og endte med et grundig tap for britene, som mistet 18 000 mann, om lag halvparten på grunn av sykdom, og 50 skip.[10] Mange døde av gul feber, dysenteri og sult.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Da de pinlige nyhendene om utfallet nådde London noen uker senere forbød den britiske regjeringen offentlig omtale av nederlaget.[11] Regjeringen til Robert Walpole måtte gå av som følge av nederlaget og Spania fikk kontroll over sine særdeles lukrative kolonier. Nyhendene om nederlaget nådde Europa mot slutten av juni og fikk store ettervirkninger. Det fikk Georg II av Storbritannia, som hadde fungert som meklingsmann mellom Fredrik den store av Preussen og Maria Teresia av Østerrike over den prøyssiske erobringen av Schlesien i desember 1740, til å trekke garantiene sine for militær støtte for den pragmatiske sanksjonen. Dette førte Frankrike og Spania, som støttet Preussen, ut i krigen mot det nå isolerte Østerrike.[12]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David Hume, The History of England, London, 1825, s.108-113
  • Reed Browning The War of the Austrian Succession, New York, 1993 ISBN 0-312-12561-5,
  • Robert Beatson, Naval and Military Memoirs of Great Britain, from 1727 to 1783, London, 1804, Appendix s. 17
  • Bruce Ruiz. Admiral Vernon and Portobello
  • Douglas Ford, Admiral Vernon and the Navy: A Memoir and Vindication,London, MCMVII,

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David Hume, The History of England, London, 1825, s.108-113
  2. ^ Reed Browning The War of the Austrian Succession, New York, 1993 ISBN 0-312-12561-5, s.21.
  3. ^ Robert Beatson, Naval and Military Memoirs of Great Britain, from 1727 to 1783, London, 1804, Appendix s. 17
  4. ^ Bruce Ruiz. «Admiral Vernon and Portobello». 
  5. ^ Reed Browning The War of the Austrian Succession, New York, 1993 ISBN 0-312-12561-5, s. 22
  6. ^ Cartagena, Caribbean Jewel - New York Times
  7. ^ David Hume,The History of England, London, 1825, s.109
  8. ^ Eduardo Lemaitre (1998)Breve Historia de Cartagena – Editorial Colina, Medellin.
  9. ^ Douglas Ford, Admiral Vernon and the Navy: A Memoir og Vindication, London, MCMVII, s.153.'
  10. ^ Facts stranger than fiction: the story of Don Blas de Lezo
  11. ^ Pablo Victoria (2005) El día que España derrotó a Inglaterra : de cómo Blas de Lezo, tuerto, manco y cojo, venció en Cartagena de Indias a la otra "Armada Invencible" – Áltera, Barcelona.
  12. ^ Reed Browning, The War of the Austrian Succession, New York, 1993 ISBN 0-312-12561-5, s.58-66