Skånsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Skånsk (svensk: skånska, dansk: skånsk) er en dialektgruppe som dannet del i det skandinaviske dialektkontinuumet, for det meste talt i provinsen Skåne i det sørlige Sverige. Skåne var dansk fra 900-tallet til det gradvis ble erobret og innlemmet i Sverige i perioden 1658–1720. Av de fleste historiske lingvister regnes det som en østdansk dialektgruppe sammen med bornholmsk,[1] men har normalt blitt behandlet som sørsvenske dialekter i Sverige på grunn av den store påvirkningen fra svensk, og den tradisjonelle tankegangen i skandinavisk dialektlære om at isoglosser ikke krysser landegrenser.[2] Noen språkforskere har imidlertid klassifisert dialektgruppen som «sørskandinavisk», og noen, deriblant Elias Wessén, har ansett gammelskånsk som et eget språk som verken var del av gammeldansk eller gammelsvensk.[3]

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Skånsk har flere fellestrekk med danske dialekter, men skiller seg også fra disse, dels gjennom kjennetegn som deles med andre sørsvenske dialekter, og dels gjennom egne unike trekk. Felles med dansk er for eksempel at de gamle konsonantene p, t og k blir stemt etter lange vokaler. Den svenske k tilsvarer g i ord som skrika → skriga (dansk skrige) og kaka → kaga (dansk kage), p utvikler seg til b (eller i det sørvestlige Skåne v) gapa → gaba / gava (dansk gabe) og pipa → piba / piva (da. pibe), og t blir d i f.eks. vit → vid (da. hvid) og mat → maud (dansk mad). Imidlertid er denne skånske uttalen i ferd med å forsvinne blant yngre generasjoner som har tatt i bruk svenske varianter.

Skånsk har skarre-r. Tjukk l og andre retroflekse konsonanter forekommer ikke. Trykksvak -n i hunkjønnsord er bevart som i dansk og rikssvensk. Denne lyden er falt bort i norsk og de andre sørsvenske dialektene. Det heter altså min ko og ikke mi ko.

Et kjennetegn som skiller skånsk fra danske dialekter er tonelag som er utviklet sammen med nesten alle andre svenske og norske dialekter, dvs. at forskjellen i tonehøyde mellom to stavelser i noen tilfeller endrer betydningen av ord. Dansk har en lignende funksjon i stød. Et annet eksempel er at i skånsk er de velare lukkelydene g og k foran fremre vokaler blitt til j og ɕ som i norsk og standard svensk. I dansk er den opprinnelige uttalen beholdt i ord som give (jfr. svensk giva) og kerne (svensk kärna).

Diftongene på skånsk er et unikt trekk for sørsvenske dialekter, som mangler både på danske språk og i de fleste svenske dialekter. Gammelnorske diftonger (ai, au, ei) har forsvunnet både på svensk og dansk, med unntak av gotlandsk og noen andre dialekter. Diftongene i skånsk er derimot ikke rester etter tidligere språkbruk, men senere utviklinger. Disse diftongene kalles noen ganger sekundære, i motsetning til de bevarte arkaismene, som kalles primære. Det er relativt store lokale forskjeller mellom hvilke vokaler som diftongeres og hvordan dette skjer.

Skånsk prosodi (ordmelodi) er identifisert som typisk sørsvensk eller østdansk. Den skiller seg fra prosodi i andre svenske og danske dialekter og er spesifikt skånsk. I følge språkforskere som Patrik Bye, aktiv ved Universitetet i Tromsø, og Gösta Bruce ved Lunds Universitet, er de vestnorske målene i Bergen og omegn de eneste skandinaviske målene som har en melodi som ligner den skånske.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Harry Perridon (2003). «Dialects and written language in Old Nordic II: Old Danish and Old Swedish». I Oskar Bandle, Kurt Braunmuller, Ernst Hakon Jahr, Allan Karker, Hans-Peter Naumann og Ulf Teleman. The Nordic Languages: An International Handbook of the History of the North Germanic Languages. I. ISBN 3-11-014876-5. 
  2. ^ Kristian Ringgaard (2003). «General history of Nordic dialectology». I Oskar Bandle, Kurt Braunmuller, Ernst Hakon Jahr, Allan Karker, Hans-Peter Naumann og Ulf Teleman. The Nordic Languages: An International Handbook of the History of the North Germanic Languages. I. ISBN 3-11-014876-5. 
  3. ^ Åke Holmbäck og Elias Wessén (1933). Svenska landskapslagar, 4th ed.: Skåne och Gutalagen.