Skådalen kompetansesenter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Skådalen kompetansesenter var et statlig spesialpedagogisk kompetansesenter i Oslo som arbeidet innenfor fagområdene hørselshemming og døvblindhet, som en del av Statped. Fram til 1. januar 2013 var Skådalen kompetansesenter en egen virksomhet, etter 1. januar 2013 ble kompetansesenteret en del av Statped. Skådalen kompetansesenter ble lagt inn under Statped sørøst.

Skådalen kompetansesenter drev også Skådalen skole for hørselshemmede og Skådalen skole for døvblindfødte. Skolene er overført til hovedkontoret for Statped. I året 2018 er Skådalen skole for døvblindfødte i virksomhet, og skoleanlegget fra 1975-76 som var bygget av den kjente arkitekten Sverre Fehn, har vært fredet siden 2010.

Historie[rediger | rediger kilde]

Skådalen er det siste av mange steder for undervisning av døve barn i den norske hovedstaden. Det startet i 1848 da Fredrik Glad Balchen (1815-1897) med kongelig tillatelse leide lokaler for undervisning i Professor Heibergs gård langs Slotsveien. Denne gården rommer i dag Grand Hotel som ble etablert i 1874 langs gaten som nå hadde fått sitt nåværende navn, Karl Johans gate.[1] Den første døveskolen ble åpnet i Fru Stenersens gård på hjørnet av Akersgaten og Grensen i 1851 under navnet Christiania Døvstumme-Institut.[2] Over de neste 150 år har døveskolen flyttet seg fra lokalitet til lokalitet, blant annet på Schafteløkken (Elisenberg) på Frogner - byens største tømmerbygning, fra 1858 til 1891.[3] Fra det var besluttet at døveskolene skulle organiseres som internat- og eksternatskoler fordelt på hele landsdeler (Oslo døveskole for Sør-Norge), var åpne og rommelige beliggenheter ettertraktet siden 1891. Man burde også ha en sentral plassering for enkel utreise for skoleelevene til sine hjem.[4]

Døveskolen ble til slutt flyttet til Skådalen i 1935 da Skådalen offentlige skole for døve startet i det oppkjøpte skolebygget Sophies Minde som hadde vært reist som skole og hjem for vanføre (fysiske funksjonshemmede) av frøknene Fleischer i 1902. Det var ikke lenger plass til å fortsette virksomheten, og ved hjelp av pengelotteri ble større lokaler i Trondheimsveien oppkjøpt. Dermed kunne Staten overta eiendommen på cirka 20 mål, og døveskolen flyttet inn i den store skolebygningen. Eiendommens beliggenhet var meget god, ettersom den ligger i et idyllisk skogområde like ved Skådalen stasjonHolmenkollbanen, hvilken tillot direkte transport til transportårene ut til landet fra byens sentrum. Det var også en fordel med postkontor i Vettakollen, stasjonen før Skådalen.[5] Det første skoleåret hadde skolen 90 elever, hvorav 76 som bodde på skolens internat, 14 som bodde hos sine foreldrene i Oslo og Asker.[6]

Det oppsto et lokalt skolesamfunn som vedvarte i generasjon etter generasjon, blant annet hadde de døve elevene egen skoleavis, «Skådalsposten» fra 1935 til 1942, da de tyske okkupasjonsmyndighetene begynte å slå ned på trykkeriaktivitet for å hindre «illegale avisutgivelser». Trykkeriet ble straks demontert og satt bort for å unngå beslagleggelse. Utstyret som ble berget ble overført til yrkesskolen for døve i Bergen. Dette var begynnelsen på Døves Trykkeri AS i senere tid.[7] Under krigen ble skolen rekvirert som oppholdssted for de tyske militærstyrkene i 1943, og mot slutten var det 130 tyske soldater i skolebygningen. Etter den tyske kapitulasjonen 7. mai 1945 overtok Heimefronten kontrollen, og de fant blant annet to brakker med plass for 20-30 kjøretøyer på eiendommen. Etter omfattende utbedring ble skolen åpnet på nytt i november 1945.[8]

Den første barnehagen for døve i Norge startet i Skådalen i 1950.[9] I 1951 kom de første planene om utbygging av døveskolen, da det ble innsett et behov for økt kapasitet for maks. 115 elever, ved å ta bort sovesalene i hovedbygningen til fordel for internat-paviljonger. Men det skulle vise seg at planleggingen ikke kom videre ettersom utbedringsarbeid på eksisterende bygninger var nødvendig. Gymnastikkbygningen fra 1934 hadde flatt tak, det måtte få skråtak og en ekstra etasje som leilighet for vaktmesteren og hans familie.[10] De to «tysker-brakkene» forble under Forsvarets kontroll, og ble først revet i 1965. Det var blitt åpenbart at tomten med de eldre bygningene ikke lenge var egnet som internatskole, som påpekt i en rekke inspeksjonsrapporter fra Oslo helseråd, og Stortingsmelding nr. 42, 1965/66 etterlyste modernisering og utbygging av Skådalen.[11] Dermed startet en langsom byråkratisk prosess omkring utbyggingen av døveskolen, som dertil ble forlenget av arkitekten Sverre Fehn som gikk inn i prosjektplanleggingen i året 1969.[12]

Fehn innrømte sitt ansvar for de store forsinkelsene ved å påpeke at et byggeprosjekt ikke burde være en hastverkssak.[13] Dette gikk sterkt utover vedlikeholdsarbeidet ettersom byggearbeidet skulle starte bare for å bli utsatt gang på gang. Man hadde først ønsket å la hovedbygningen være, men da de endelige byggeplanene kunne iverksettes i februar 1974 var det besluttet at den skulle rives. Et eget undervisningsbygg på sørsiden skulle reises som erstatning. På denne tid hadde hovedbygningen lekeplass på sørsiden og gårdsplassen, som var asfaltert, på nordsiden. Da bygningen ble revet ble plassen hvor den sto omgjort til en stor lekeplass med stadium på nordre ende av den nåværende undervisningsbygningen, som i senere tid ble asfaltert. Rivingen fant sted i sommeren 1976, og det nye undervisningsbygget hadde vært åpent siden januar 1976.[14]

Ved åpningen var Skådalen døveskole den første skandinaviske offentlige skolekompleks bygget for undervisning av døve elever.[15] I flere år hadde elevforeldrene med sin «Aksjon Skådalen» arbeidet for få med svømmehall inn i byggeplanene, og fikk medgang, slik at myndighetene tillot et nytt tilbygg til gymnastikkbygningen, som også fikk et trappehus med heis for bevegelseshemmede. Svømmehallen ble åpnet i 1979.[16] Men Fehn kom ikke fra byggearbeidet med æren i behold. Dagbladet lanserte en mediekampanje mot den uvante og snodige arkitekturen, blant annet hadde Gert Benneche omtalt det nye skoleanlegget som «Betong-helvete» i sin reportasje datert i 1975.[17]

Medieoppstyret var et hardt slag for Fehn som opplevde både berettiget og uberettiget kritikk, slik at han trakk seg tilbake til professorposten ved Arkitekthøyskolen. Det var internatrommene som vakte reaksjoner, med betongvegger og vinduer på alle kanter, og helserådet i Oslo måtte forlange flislegging i kjøkkenseksjonen hvor det var råbetong på veggene. Betongveggene ble malt i hvitt og tildekking ble satt ovenpå betongen i undervisningsbygningen bare få år etter åpningen i 1976. Det ble ikke gjort i internatbygningene.[18] Men skoleledelsen og elevene var godt fornøyd med det nye skoleanlegget hvor man verdsatte Fehns anstrengelser for å tilrettelegge meget gode forhold for dem.[19] Da 140-årsjubiléet ble feiret 29. til 30. november 1988, var skolen på vei inn i turbulente tider.

Alene i året 1988 måtte skolelærerne ut i streik i forbindelse med lønnskonflikt to ganger, i februar og mars. Det oppsto omfattende misnøye da myndighetene ville erstatte det offisielle navnet med det intetsigende ordet kompetansesenter. Døveorganisasjonene oppfattet dette som en del av en kampanje for å nedbygge døveskoleinstitusjonen.[20] Det ble blant annet arrangert et demonstrasjonstog høsten 1990, fra Døves hus gjennom sentrum til Stortinget, som het «La døveskolen leve»-toget, og 800 personer deltok i toget - der hadde Skådalen skole en sentral rolle.[21] De døve lykkes i juni 1991 med å tvinge myndighetene til å skrinlegge alle planer om å legge ned døveskolene.[22] Men det var ikke mulig å hindre navneendringen, og til tross for at det var sterk motstand på alle kanter inkludert skoleelevene, besluttet Stortinget at det nye navnet skulle være Skådalen kompetansesenter fra 1992.[23]

I 2014 ble døveskoleavdelingen for Skådalen kompetansesenter nedlagt under kontroversielle omstendigheter da regjeringen valgte å gå bort fra Sundvolden-erklæringen som innebar gjenopprettelse av de statlige døveskolene. Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) hadde lenge arbeidet for størst mulig inkludering av hørselshemmede i hjemskolene, til tross for hva døveorganisasjonene ønsket, og fikk gjennom sin vilje om å legge ned de statlige døveskolene.[24] Da hadde vedtaket siden 2011 blitt gjennomført.

Men det var blitt etablert en omfattende kompetanse omkring håndtering av de døvblinde i Skådalen, og dermed ble avdelingen for de døvblinde ikke nedlagt. Dermed er kompetansesenteret som siden 2010 har blitt fredet av Riksantikvaren, fremdeles i virksomhet i året 2018. De døvblinde har et spesielt elevhjem/internatbygg tilpasset sitt handikap, det ligger helt ut på den nordre delen av skoletomten.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Som del av en landsverneplan omkring kunnskapsbygninger og -anlegg hadde Riksantikvaren i 2010 besluttet å sette skoleanlegget med samtlige ti bygninger på listen over fredete eiendommer.[18] Dette skyldes arkitekten Sverre Fehn som i 1975-1976 oppførte et nytt skolebygg som består av frittliggende bygninger i småskala, fordelt på internat- og undervisningsbygninger. Skoleanlegget en særpreget arkitektur i rød tegl, glass og betong med individuelle forskjeller mellom bygningene. Utformingen av skoleanlegget, som er ment å fungere som spesialskole for døve elever, skyldes et generelt ønske om å lette barns opplevelsesinntrykk og oppvekst, hvor man kunne være fortrolig med sitt handikap som innebar tegnspråkbruk og lydsoppfatting. Ettersom internatbarn måtte bo hjemmefra i perioder, var det gjort meget for å gi dem gode levekår og derfor hadde Fehn valgt å reise bygningene tilpasset terrenget rundt et tun.

Skoleanlegget er fordelt på tolv bygninger og et rekkehus. Det består av bygget for konsultative tjenester og førskolebygget vendt mot T-stasjonen, undervisningsbygget og gymnastikkbygget, som var et eldre bygg (bygget i 1934),[25] senere ombygget som gymnastikkbygg med svømmebasseng i et tilbygg, deretter den åpne tunplassen hvor kjelleren etter den eldre hovedbygningen er fylt med stein og tildekket med grus, senere asfalt.[26] Derfra fortsetter anlegget oppover bakken hvor fire internatbygninger på rekke og rad var reist skrått mot hverandre, med en veg som fortsetter fra gymnastikkanlegget langs et rekkehus mot enden av anleggsområdet. Vegen sluttet mot det femte internatbygget og internatbygget for døvblindfødte elever. Derfra svinger vegen ned mot innkjøringsporten hvor leveranser fraktes til kantinen. Mellom vegen Vettakollen og kantinen ligger et bolighus reist i 1934 som styrerbolig, som i 1998 benyttes som kurslokaler.[27]

Ved fredningen var ikke bare bygningenes eksteriør berørt, men også interiøret i tre internatbygninger og førskolen, ettersom Fehn hadde vektlagt de døve elevenes kommunikasjonsevner og vil gi dem optimale muligheter for synsinntrykk og taktile opplevelser.[15] Blant annet har førskolen store glassvinduer i barnehøyde, og interiøret skulle være så lys og luftig som mulig.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sander, s. 27, s. 30
  2. ^ Sander, s. 33
  3. ^ Sander, s. 43
  4. ^ Sander, s, 81, s. 92, s. 93-94
  5. ^ Sander, s. 123
  6. ^ Sander, s. 124
  7. ^ Sander, s. 131
  8. ^ Sander, s. 155
  9. ^ Sander, s. 162
  10. ^ Sander, s. 170-174
  11. ^ Sander, s. 179
  12. ^ Sander, s. 182
  13. ^ Sander, s. 184
  14. ^ Sander, s. 191-192
  15. ^ a b Skådalen kompetansesenter
  16. ^ Sander, s. 187, s. 195
  17. ^ Skådalen Skole by Sverre Fehn (engelsk)
  18. ^ a b et skoleeksempel - Statsbygg
  19. ^ Døves Tidsskift nr. 16 15. september 1977
  20. ^ Sander, s. 203
  21. ^ Sander, s. 204-205
  22. ^ Norges Døveforbund
  23. ^ Sander, s. 206-208
  24. ^ Kunnskapsministeren innrømmer løftebrudd
  25. ^ Sander, s. 185
  26. ^ Sander, s. 192
  27. ^ Sander, s. 177
  28. ^ Skriften på jorden

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thorbjørn Johan Sander; Fra Christiania Døvstumme-Institut til Skådalen kompetansesenter Døves Trykkeri AS, Bergen 1998

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]