Sjøslaget ved Sinope

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sjøslaget ved Sinope
Konflikt: Krimkrigen
Battle of Sinop.jpg
Sjøslaget ved Sinope av Ivan Ajvazovskij
Dato30. november 1853
StedSinope på den tyrkiske svartehavskysten
ResultatDen osmanske flåten ble ødelagt
Stridende parter
Det russiske orlogsflagget
Det russiske imperiet
Tyrkia
Det osmanske riket
Kommandanter og ledere
Pavel NakhimovOsman Pascha
Styrker
6 linjeskip, 2 fregatter, 3 dampskip7 fregatter, 5 korvetter
Tap
Ingen7 fregatter, 4 korvetter
Krimkrigen (1853–1856)
BomarsundSinopAlmaSevastopolBalaklavaInkermanTaganrogMalakovKinburnParisfreden i 1856
Slaget ved Sinope, maleri av Alexej Bogoljubov
Russland, frimerke, Slaget ved Sinope, 2003 (Michel № 1128, Scott № 6800)

Sjøslaget ved Sinope fant sted 30. november 1853 ved den nordtyrkiske havnebyen Sinope der den russiske flåten tilintetgjorde de osmanske skipene som lå for anker. Dette slaget blir ofte sett på som det siste store slaget hvor klassiske seilskip var involvert, og var det første store slaget i Krimkrigen (1853–1856).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Slaget må forstås på bakgrunn av den langsomme og gradvise svekkelse av Det osmanske rike, som også gikk ut over rikets evne til å dominere Svartehavet. I 1850 var riket synket ned i dyp gjeld, og var helt avhengig av britiske og franske lån. Osmanene hadde intet annet valg enn å gå med på å skjære ned drastisk på de militære utgifter, det vil si redusere hær og flåte.

I 1853 øynet tsar Nikolaj I av Russland en sjanse ved det at reduksjonene så åpenbart svakket osmanene: Han ville sette makt bak Riusslands krav i Trans-Kaukasus og langs floden Donau.[1] I juli 1853 okkuperte russiske styrker flere ottomanske fyrstedømmer og fort langs Donau. Meglingene om de omtvistede områder brøt sammen, og den osmanske sultan Abdulmecid I svarte med å erklære krig. I frykt for den russiske ekspansjon utstedte Storbritannia og Frankrike et samstemt ultimatum: Russland måtte bare kjempe defensivt. Så lenge russerne nøyde seg med forsvar, ville de anglo-franske forbli nøytrale, men hvis russerne «handlet aggressivt» reserverte vestmaktene retten til å involvere seg.[2]

Fiendtlighetene begynte offisielt den 4. oktober, med hovedvekt i Eurropa, men også med en slagmark i Kaukasus. Sultan Abdulmecid beordret en rask offensiv for å utdrive russerne og demonstrere osmansk styrke innen landets finanser brøt helt sammen.[3] Offensiven langs Donau hadde blandet fremgang, mens de osmanske angrep i Kaukasus var mer gjennomgående vellykkede. Mot slutten av oktober var det russiske Kaukasuskorpset truet med fullsendig kringsettelse.

For å støtte opp om angrepet og for bedre å sende forsyninger til sine styrker i øst innen nøfallet ble et stort problem, beordret sultan Abdulmecid en svadron bestående av fregatter, dampere og lasteskip avsted for å etablere en forsyningskorridor til den osmanske hær i Georgia.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Osmanenes styrker ble sendt avsted, og den samlet seg i Sinopes havn. Der lå skipene oppankret i havnen da be ble overrasket.[4]

Russerne, anført av admiral Pavel Nakhimov seilte inn fra nordvest i en triangulær formasjon og angrep. Nakhimov manøverte sin flåtestyrke slik at de osmanske skipene var mellom de russiske skip og Sinopes befestninger på land. Dermed ble det vanskelig for kystbatteriene å delta effektivt i kampene fordi russerne dels lå i skjul, og uansett faren for å ramme sine egne var vesentlig. Nakhimov la sine skip i en formasjon på to linjer, hver med tre krigsskip, på en måte som gjorde at de tilsammen hadde hele havneområdet i overlappende ildfelt. Russerne åpnet ild og kunne allerede fra begynnelsen av ramme alle mål de siktet mot.

Slaget varte i to timer. Russerne benyttet ødeleggende bombekanoner med glatte rør av Henri Joseph Paixhans for å tilintetgjøre den tyrkiske flåten. Flere skip eksploderte, andre tok fyr og drev for vind og hardt skyts mot den steinete kysten. Den russiske krigsflåten ødela også de tyrkiske kystbatteriene. Det eneste skipet som klarte seg var Taif, som flyktet mot Istanbul foran russiske dampskip.

Følger[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Sinope gav Storbritannia og Frankrike påskudd til få måneder senere erklære krig mot Russland for å komme det vaklende osmanske riket til unnsetning. Sjøslaget ved Sinope ble da senere betraktet som det første større sammenstøtet under Krimkrigen.

Slagorden[rediger | rediger kilde]

Det russiske keiserrike[rediger | rediger kilde]

Linjeskipe[rediger | rediger kilde]

  • Velikij Knjaz Konstantin – 120 kanoner
  • Tri Sviatitelia – 120 Kanoner
  • Parizh – 120 kanoner (andret flaggskip)
  • Imperatriitsa Maria – 84 kanoner (flaggskip)
  • Chesma – 84 kanoner
  • Rostislav – 84 kanoner

Fregatter[rediger | rediger kilde]

  • Kulevtsja – 54 kanoner
  • Kagul – 44 kanoner

Dampere[rediger | rediger kilde]

  • Odessa – 4 kanoner
  • Krym – 4 kanoner
  • Khersones – 4 kanoner

Det osmanske rike[rediger | rediger kilde]

Seglfregatter[rediger | rediger kilde]

  • Avni Illah – 44 kanoner
  • Fazl Illah – 44 kanoner (Tidligere russiske Rafail, erobret i 1829)
  • Nizamieh – 62 kanoner
  • Nessin Zafer – 60 kanoner
  • Navek Bahri – 58 kanoner
  • Damiat – 56 kanoner (egyptisk)
  • Kaid Zafer – 54 kanoner

Seglkorvetter[rediger | rediger kilde]

  • Nejm Fishan – 24 kanoner
  • Feyz Mabud – 24 kanoner
  • Kel Safid – 22 kanoner

Dampfregatter/korvetter[rediger | rediger kilde]

  • Taif – 12 kanoner
  • Erkelye – 10 kanoner

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Small 2014, s. 11–13
  2. ^ Small 2014, s. 17
  3. ^ Small 2014, s. 5–7
  4. ^ Mikaberidze 2011, s. 837

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Roger Charles Anderson: Naval wars in the Levant 1559–1853. University Press, Liverpool 1952, ISBN 1-57898-538-2
  • Mikaberidze, Alexander (2011). Conflict and Conquest in the Islamic World: A Historical Encyclopedia. Volume 1. ABC-CLIO. 
  • Small, Hugh (2014). The Crimean War: Queen Victoria's War with the Russian Tsars. Tempus. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]