Sikling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rektangulær sikling
Sikling som «svanehals» eller «griseøre»

Sikling av tysk ziehklinge (dra-klinge eller trekke-egg) er et snekkerverktøy brukt til finpuss av overflater.[1] En sikling er typisk laget av en 0,6 til 1,0 mm tykk stålplate, og kan fås i flere former. En rektangulær sikling kan for eksempel ha størrelse rundt 60 x 180 mm.[1] En annen vanlig form er «svanehals/griseøre», som ofte brukes av fiolinbyggere, og har en lik og en konveks kant.[2]

Siklinger kan brukes til siste finpuss av finere trearbeider etter sandpapirbehandling som etterlater seg fine «hår» på overflaten. Siklinger kan også brukes til å skrape ned overflater og fjerne tynne lag av lakk og maling. Slike kalles «lakksikling», og er gjerne laget av herdet stål og har bare en slipt kant.[1]

Sikling kan også brukes av skomakere til pussing av lær.[3] Siklinger var også benyttet til preparering av langrennsski da de første skiene av kunstmateriale kom i bruk.[4]

Sliping[rediger | rediger kilde]

Siklingstål (skjerpeverktøy) for sikling, består av en metallsylinder av hardere stål enn siklingen.
Fremgangsmåte for å slipe en sikling:
  1. Sløv kant
  2. Rette kanter
  3. (Valgfritt) Første runde med sliping
  4. Skarp sikling («krok»)

På en sikling som ikke er skjerpet er alle sider stilt i 90 graders vinkel til hverandre. En sløv sikling slipes først til et slikt utgangspunkt, slik at kantene er nøyaktig rette og uten ujevnheter. For at siklingen skal kunne brukes må så kantene deformeres (på engelsk kjent som burnishing) ved hjelp av et et verktøy i glanspolert hardt stål. Deformeringen utføres på en kontrollert måte slik at en grad/leppe dannes, en såkalt råegg. Graden som oppstår kan brukes til å høvle treverk.

Den tradisjonelle måten å sette opp en sikling på er ved å bruke et siklingstål. Metoden egner seg best for siklinger som er 1 mm tykke. Et siklingstål består ofte av en sylindrisk stang med håndtak, og er laget av hardt stål med høyt karboninnhold (karbidstål). Det er viktig at siklingstålet er hardere enn selve siklingen. Hardheten til siklinger kan variere noe mellom produsenter. En hard sikling kan være vanskeligere å skjerpe, men vil holde seg skarp lengre. Det er viktig at siklingstålet har så glatt overflate som mulig, ettersom ujevnheter potensielt vil overføres til siklingen. (Av denne grunnen er slipestål ikke egnet som skjerpeverktøy, til tross for at de to verktøyene til forveksling ser veldig like ut). Det er også mulig å bruke improviserte skjerpeverktøy så lenge det har en rett flate uten hakk. For eksempel er det ikke uvanlig å bruke den runde delen på et hardt bor for å skjerpe en sikling.[trenger referanse]

Sliping med flatfil er en alternativ metode som ofte går mye raskere. Metoden brukes ofte på tynnere siklinger (f.eks 0,8 mm) som kan være vanskeligere å sette opp med siklingstål på den tradisjonelle måten. Ulempen med å bruke flatfil er at graden ofte blir noe ujevn, hvilket kan føre til riper i arbeidsemnet. Likevel er sliping med flatfil et fullgodt alternativ til mange bruksområder.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Sikling brukes ved at en legger et jevnt press og trekker redskapen mot seg. Siklingen må stilles i en bestemt vinkel i forhold til arbeidsstykket for å fungere, og kan sette stygge riper ved uvøren bruk.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Håndverktøy og håndmaskiner for trefagene. [Oslo]: Universitetsforlaget. 1984. s. 73f. ISBN 8200350991. 
  2. ^ «Træsmedens håndverktøj». baskholm.dk. Arkivert fra originalen 16. september 2008. Besøkt 27. mai 2016. 
  3. ^ Grane, Karl (1952). Flikk og sål. Oslo: Lund. s. 19. 
  4. ^ Willoch, Jan (1978). Alt om den moderne langrennsski. Oslo: Reenskaug forlag. s. 39. ISBN 8270481262. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]