Siachenbreen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Siachen-breen»)
For den militære konflikten om dette området, se Siachen-konflikten.
Siachenbreen
Satellittfoto av Siachenbreen
TypeAlpin isbre
Geografi
OmrådeKashmir, Indias flagg India og Pakistans flagg Pakistan
(India hevder suverenitet over hele Siachenbreen samt alle dens sidebreer.[1][2][3][4] Området er omstridt mellom India og Pakistan, men det er under indisk kontroll.)
Dimensjoner
Lengde76 km (dersom målt etter lengste rute, slik det gjøres ved bestemmelse av en elvs lengde)
70 km (målt fra Indira Col)[5]
Beliggenhet
Siachenbreen ligger i Karakorum (fjellkjede)
Siachenbreen
Siachenbreen
Siachenbreen (Karakorum (fjellkjede))

Siachenbreen er en isbre som ligger øst i fjellkjeden Karakorum i Himalaya, like øst for Line of Control mellom India og Pakistan. India hevder suverenitet over hele breen og alle dens sidebreer, men den faktiske grensen mellom indiske og pakistanske soldater går langs den såkalte Actual Ground Position Line. Med en lengde på 70 km er Siachenbreen den lengste breen i Karakoram og den nest lengste i verden utenfor polområdene.[6] Isbreen faller fra en høyde på 5 753 moh. ved sitt utgangspunkt i Indira Col (-passet) på den kinesiske grensen ned til 3 620 moh. ved brefronten.

Siachenbreen ligger rett sør for det store nedslagsfeltet som skiller den eurasiske kontinentalplaten fra det indiske subkontinentet, nærmere bestemt i den sterkt isbelagte delen av Karakoram som noen ganger kalles «Den tredje polen». Breen ligger mellom Saltorofjellene, som er lokalisert umiddelbart mot vest, og hoveddelen av Karakoram i øst. Saltorofjellene har sitt utspring i nord, fra Sia Kangri-fjellet på den kinesiske grensen i Karakoram. Saltorofjellenes høyde varierer mellom 5 450 og 7 720 moh. De største fjellpassene i Saltoro, fra nord til sør, er Sia La på 5 589 moh., Bilafond La på 5 450 moh. og Gyong La på 5 689 moh. Det gjennomsnittlige snøfallet er cirka 10,5 meter og temperaturen kan synke ned til -50 °C. Dersom man regner med alle sidebreer dekker Siachenbreen et område på omkring 700 km².

På Siachenbreen finnes verdens høyeste helikopterplattform, bygget av India. Verdens høyeste slagmark ligger også på breen i en høyde av 6 400 moh.[7] I 2009 ble det lansert GSM-mobiltjenester nær den indiske hærens baseleir.[8]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Navn[rediger | rediger kilde]

På balti-språket refererer Sia til en plante i rosefamilien som er godt utbredt i regionen. Chun peker på ethvert objekt som finnes i overflod. Navnet Siachen viser dermed til et land med overflod av roser. Navngivning av breen, eller i det minste bruk av navnet, er tilskrevet den britiske fjellklatreren Tom George Longstaff.

Smelting[rediger | rediger kilde]

Siachenbreen er kilde til Nubra-elven, som senere renner ut i Shyok-elven.

Breens smeltevann er den viktigste kilden til elven Nubra i indisk-kontrollerte Ladakh, som renner ut i Shyok-elven. Shyok munner igjen ut i Indus, og dermed er breen også en stor kilde til denne elven. Global oppvarming har hatt en av sine mest negative virkninger her i Himalaya, med breer som smelter i foruroligende fart og monsunregn som nå forekommer selv nord for fjellene. Breens volum har blitt betydelig redusert de siste tiårene; militær aktivitet siden 1984 har også fått skylden for mye av breens nedsmelting.[9]

Grensekonflikt[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Siachen-konflikten

FN-kart over Line of Control mellom India og Pakistan. Siachen-regionen var ikke definert i Simla-avtalen av 1972.

Området som breen ligger i er kjent som verdens høyeste slagmark, der det har vært små trefninger mellom India og Pakistan fra tid til annen siden april 1984. Begge landene opprettholder permanent militær tilstedeværelse i regionen i en høyde av over 6 000 meter. Stedet er et av de mest fremtredende eksemplene på moderne alpin krigføring.

Både India og Pakistan har ønsket å gå bort fra de kostbare militære utpostene. Etter det pakistanske angrepet under Kargilkrigen i 1999 gikk imidlertid India bort fra planen om å trekke seg ut av Siachen, med mindre det forelå en offisiell anerkjennelse av den nåværende Line of Control fra pakistansk side. India har uttrykt bekymring for at det kan komme ytterligere pakistanske angrep dersom landet velger å trekke sine soldater vekk fra Siachenbreen uten først å få en slik anerkjennelse.

I løpet av sin periode som Pakistans statsminister besøkte Benazir Bhutto området vest for Gyong La, noe som gjorde henne til den første statsministeren fra et av de to landene som personlig har vært i Siachen-regionen. Den 12. juni 2005 ble statsminister Manmohan Singh den første indiske statsministeren til å besøke området, og under besøket uttrykte han ønske om en fredelig løsning på striden. I 2004 ble Indias daværende president Abdul Kalam det første statsoverhodet til å besøke området.

India la planer om å åpne en charterservice i samarbeid med Jet Airways til breens nærmeste flybase, Thoise flybase, hovedsakelig for militære formål. Det pakistanske flyselskapet PIA flyr turister og turgåere daglig til og fra Skardu, som er et viktig utgangspunkt for turister og fjellklatrere som har tenkt seg videre inn i Karakoram. Disse flyvningene blir imidlertid ofte innstilt på grunn av dårlig vær. Siachen-området ligger kun 33 km nordvest for K2, verdens nest høyeste fjell, og tre andre fjelltopper over 8 000 moh. er også innenfor relativ kort avstand. India har siden september 2007 åpnet for begrenset fjellklatring og trekkingekspedisjoner til de glasiale områdene. Den første gruppen av fjellklatrere inkluderte kadetter fra Chail Military School, National Defence Academy Khadakwasla, NCC, IMA, RIMC og familiemedlemmer av hærledere. Ekspedisjonene er også ment for å vise det internasjonale samfunnet at indiske soldater har kontroll over «nesten alle dominerende høyder» i den viktige Saltoro-fjellkjeden, og at pakistanske soldater ikke befinner seg på mer enn 24 km av Siachenbreens samlede lengde på 70 km.[10] Samtidig som at India fortsetter å ignorere protester fra Pakistan, hevder India at landet ikke trenger noens samtykke for å sende trekkere (turgåere) til Siachen, som indiske myndigheter i all vesentlig grad mener å tilhøre dem.[11] I tillegg driver den indiske hærens Army Mountaineering Institute (AMI) virksomhet i og ut av regionen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. juni 2012. Besøkt 27. januar 2011.  for kanskje den mest detaljerte dekningen av geografi i denne konflikten, inkludert dens tidlige dager, og under avsnitt 3 for gjeldende status for pakistansk kontroll over Gyong La, i motsetning til ofte kopiert feilinformasjon fra det gamle sammendraget på http://www.globalsecurity.org/military/world/war/siachen.htm
  2. ^ Se http://www.hinduonnet.com/fline/fl2304/stories/20060310001704400.htm Arkivert 11. desember 2008 hos Wayback Machine. for et oppdatert og detaljert kart som viser pakistansk kontroll vest for toppene til Saltoro-fjellkjeden, og indisk kontroll over hele Siachenbreen og toppen av Saltorofjellene.
  3. ^ «Indere har vært i stand til å holde på den taktiske fordelen av høydene. De fleste av Indias mange utposter ligger vest for Siachenbreen langs Saltorofjellene.»Bearak, Barry (23. mai 1999). «THE COLDEST WAR; Frozen in Fury on the Roof of the World». The New York Times. Besøkt 20. februar 2009. 
  4. ^ I en vitenskapelig studie med detaljerte kart og satellittbilder, forfattet av brigaderer fra både pakistansk og indisk militær, skriver de følgende på s. 16 og 27: «Siden 1984 har den indiske hæren vært i fysisk besittelse av de fleste høydene i Saltorofjellene vest for Siachenbreen, mens den pakistanske hæren har holdt stillinger i lavere høyder på vestsiden av sidefjell fra Saltoro-fjellkjeden. Den indiske hæren har sikret sin posisjon på breen.»Hakeem, Asad (1. september 2007). «Demilitarization of the Siachen Conflict Zone» (PDF). Sandia Report. Sandia National Laboratories, Albuquerque, NM, USA. Arkivert fra originalen (PDF) 17. april 2012. Besøkt 20. februar 2009.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 17. april 2012. Besøkt 22. april 2010. 
  5. ^ Dinesh Kumar (13. april 2014). «30 Years of the World's Coldest War». Chandigarh, India: The Tribune. Besøkt 18. april 2014. 
  6. ^ Siachen Glacier er 70 km lang; Tadsjikistans Fedsjenko er 77 km lang. Den nest lengste breen i Karakoramfjellene er Biafobreen på 63 km. Målingene er fra nylige satellittbilder, supplert med russisk 1:200 000 skala topografisk kartlegging samt 1990 "Orografisk skissekart: Karakoram: Ark 2, Swiss Foundation for Alpine Research, Zürich.
  7. ^ Nick Easen (17. september 2003). «Siachen: The world's highest cold war». CNN. Besøkt 30. mars 2009. 
  8. ^ [1][død lenke]
  9. ^ Zee News - Siachen glacier melting fast due to military activity: study
  10. ^ India opens Siachen to trekkers Times of India, 13. september 2007
  11. ^ India hits back at Pak over Siachen issue Times of India, 17. september 2007

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • V. R. Raghavan: Siachen: Conflict Without End, Viking, New Delhi, 2002.
  • Myra MacDonald: Heights of Madness: One Woman's Journey in Pursuit of a Secret War, Rupa. Den første fullstendige beretningen om Siachen-konflikten fortalt fra både indisk og pakistansk hold.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Siachenbreen&oldid=23650831»