Sheppey Light Railway
Sheppey Light Railway var en jernbane på øya Sheppey i Kent som gikk fra Leysdown til Queenborough, hvor det var forbindelse med South Eastern and Chatham Railways linje til Sheerness. Den ble konstruert av Holman Fred Stephens, åpnet i 1901 og stengte 4. desember 1950.[1] Opprinnelig var det fem stasjoner ved henholdsvis Sheerness East, East Minster on Sea, Minster on Sea, Eastchurch og Leysdown, i 1905 kom to til; Brambledown og Harty Road.[1]
Drift[rediger | rediger kilde]
I de første få årene etter banens åpning brukte SE&CR standard lokomotiver og rullende materiell. Men med den beskjedne trafikken måtte ledelsen tenke annerledes.
Bensindrevet materiell[rediger | rediger kilde]
I 1904 ble det gjennomført prøver med to bensindrevne jernbanevogner. Den ene med plass for bare fire passasjerer var ikke tilstekkelig, men en større, med plass til 16 viste seg tilfredsstillende. Uheldigvis viste det seg umulig å finne en mekaniker i Sheppey til å vedlikeholde forbrenningsmotorer i motoralderens tidlige dager, så SE&CR måtte holde seg til damp.
Dampdrevne vogner[rediger | rediger kilde]
Løsningen lå i dampdrevne jernbanevogner, med en liten dampmmaskin permanent montert i en vogn. To ble anskaffet i 1905, en for Sheppey Light og en for den like fjerntliggende Hundred of Hoo-linjen på den andre siden av Medway-estuariet. Ytterligere seks ble anskaffet i 1906 for bruk på lite trafikkerte strekninger. Disse vognene forble i bruk frem til utbruddet av første verdenskrig. Dampmaskinene ble skrotet, men vognene ble beholdt, to og to koblet sammen over en felles boggi og slik forble de i bruk i Sheppey, trukket av vanlige damplokomotiver frem til banen ble stengt. Da de dampdrevne vognene ikke hadde kraft nok til å trekke godsvogner, søkte SE&CR annen løsning, et mindre lokomotiv for den daglige godstrafikken. Et lokomotiv, No. 54 Waddon, ble anskaffet brukt fra en nabo og rival, London Brighton and South Coast Railway.
Dette var et av banens berømte Terrier class tank engines. Dette spesielle eksemplar har overlevd sin tid hos British Railways og er bevart som et statisk objekt, hos Canada National Railway Museum.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Kidner, R. W. (1985). Southern Railway Halts. Survey and Gazetteer. Headington, Oxford: The Oakwood Press. ISBN 0-85361-321-4.