Selvdrevet luftvernkanon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sovjetiskprodusert ZSU-23-4 ved Camp Pendleton.

Et luftvernkjøretøy, også kjent som selvdrevet luftvernkanon eller selvdrevet luftforsvarssystem, er en type mobilt kjøretøy med egen luftvernegenskap.

Spesifikke våpensystemer brukt er blant annet maskingevær, maskinkanoner, større kanoner eller missiler, og noen har både våpen og langavstandsraketter montert (som Pantsir-S1). Platformene brukt kan være trucker, lastebiler, eller tyngre kampkjøretøy, som pansrede personellkjøretøy og stridsvogner, som gir beskyttelse mot fly, artilleri, og mindre ild i en utplassering på fronten.

Luftvernkanoner er vanligvis montert på et smidig våpentårn med mulighet for rask stigning oppover, for å kunne følge raske fly. De blir ofte brukt i doble eller firedoble fester, noe som gir en høy skuddrate. I dag har missiler (ofte på lignende våpentårn) stort sett erstattet luftvernkanoner.

Britisk «QF 3»-tretommers kanon, montert på en truck under første verdenskrig.

Selvdrevne luftvernsystemnavn i utlandet[rediger | rediger kilde]

  • engelsk: anti-aircraft vehicle, self-propelled anti-aircraft gun (SPAAG) eller self-propelled air defense system (SPAD).
  • russisk SPAAG-ekvivalent er ZSU, som står for zenitnaya samokhodnaya ustanovka

Se også[rediger | rediger kilde]