Selkvinnen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Selkvinnen
orig. Selkvinnen
Generell informasjon
Utgivelsesår1953
Prod.landNorge
Lengde77 min.
Språknorsk
Bak kamera
RegiLauritz Falk
Per Jonson
ManusforfatterLeif Sinding
MusikkGunnar Sønstevold
Foran kamera
MedvirkendeLauritz Falk
Liv Hagerup
Hjalmar Fries
Aagot Børseth
Marie Hamilton
Gunnar Skar
Jack Fjeldstad
Ottar Wicklund
Adolf Bjerke
Eugen Skjønberg
Henny Skjønberg
Lydia Opøien
Jan Voigt
Annen informasjon
FilmformatS/H (siste scene i farver)
Prod.selskapJanus-Film A/S
Eksterne lenker

Selkvinnen er en norsk film fra 1953. Regien er ved Lauritz Falk og Per Jonson; Falk spilte selv en av hovedrollene i filmen. Manuset var ved Leif Sinding. Gunnar Sønstevold lagde musikk til filmen.[1]

Handling[rediger | rediger kilde]

De danske fogdene regjerer Færøyene med myndig hånd. I Torshavn residerer fogden Hammershaimb, som i sin embedsmannsvirksomhet er hard og utilnærmelig, men som familiefar omsorgsfull og kjærlig. Datteren Inger forsøker han å adspre i kjedsommeligheten ved å la henne reise til sitt nye landsted, Skardir, mens han selv grubler over sine administrative problemer. Først og fremst er det det kongelige handelsmonopol som med sine hardhendte metoder er kilde til misnøye, og opinionen mot monopolet blir stadig sterkere. Færingene er klar over at denne institusjonen utarmer dem, og som leder for denne opinionsreisningen står Paul Nolsøe, med den rike bonden Hannes Klasor ved sin side.

Første gangen Paul og fogdens datter Inger treffer hverandre, er da Paul som er en berømt sulefanger, med fare for sitt eget liv forsøker å vise Inger hvordan denne farlige fangsten i fjellet foregår. Inger føler seg sterkt tiltrukket av den staute Færøybonden, og etter hvert utvikler det seg et vennskap mellom dem. Paul viser henne landet, og tar henne med hjem til gården sin hvor kusinen hans, Ragni styrer huset. Inger oppdager at Ragni er forelsket i sin fetter, noe Paul ikke forstår. Etter et mislykket møte mellom Paul og fogden, blir fogden av sin tjener gjort oppmerksom på vennskapet mellom Inger og Paul. Men de fortsetter å møtes. Paul forteller Inger at han har planer om å reise til København og fortelle kongen om mislighetene ved monopolet. Men Inger er skeptisk til det. Hannes er ute av balanse etter et mislykket frieri og maner bøndene til kamp, men Paul maner til sindighet. Det bygger opp til slagsmål mellom de to, da det plutselig blir observert grindhval i havet. Og fangsten er i gang, etterpå er det fest.

Det er blitt ordnet at Inger skal reise fra Færøyene, men hun nekter. Da hun imidlertid finner ut at faren er korrupt, går hun likevel med på å reise. Da Paul skal ta båten til København, blir han og hans to medreisende overmannet og stengt inne i lasterommet. Paul ser Inger fra lasterommet, og tror hun har forrådt ham. Han forteller kameratene sagnet om selkvinnen. I København blir Inger kastet ut i fornøyelse og fest, men hun blir minnet om Paul, som nå er anklaget for opprør mot kongen. Hun oppsøker derfor dommeren, og får ordnet at det blir sendt en etterforsker til Færøyene. Hun oppsøker så Paul i fengselet og ber ham fatte mot. Hun forteller at det er en hjemme som venter på ham, nemlig Ragni. Paul frifinnes, og kongen mottar ham i audiens. Paul ser for seg Færøyene, med det yrende fuglelivet, grindjakten, og Ragnis lykkelige ansikt.[2]

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Selkvinnen regnes i dag som en legendarisk norsk filmkalkun. Den fikk svært dårlige anmeldelser etter premieren, noe som førte til at den ble klippet på nytt og forsøkt re-lansert.[3] Mest kjent er den som «den første og eneste norske film som har gått nedenom med offisiell attest for slett kvalitet».[4]

Arbeiderbladet skrev 17. november 1953: «Aamodt har vært snill som har satt opp filmen i sentrum. Men hverken (oppsetning på) Saga (Kino), fogdedatterens svømmetur i det 17. århundres undertøy eller en blond og naken selkvinne som stiger opp av havet vil kunne redde denne norske filmen i havn. Dertil er den for klosset og ufrivillig komisk i sitt ukunstneriske forsøk på å smelte sammen en serie dokumentariske opptak fra fuglejakt, hvalfangst og værforhold på Færøyene med en historisk skildring av Nålsøy Pers (Lauritz Falk) og noen andre kjekke færingers opprør mot det danske handelsmonopols åk. (...) For en yrkespsykolog kan det muligens være av interesse at denne filmen, over hvilken Leif Sindings ånd svever, selv om hans navn ikke blir nevnt i noen fortekster, handler om et lite folks kamp mot fremmede undertrykkere».[5]

Dagbladet skrev den 17. november 1953: «...det nytter ikke med bare sidrumpete broker, toppluer og måkeskrik. Det er bittert å måtte si det, men med «Selkvinnen» går norsk film helt til bunns, som det ikke har gjort det siden krigen. (...) Man skulle nesten ha statsstøtte for å se denne filmen! (...) Holst Jensen og Jack Fjeldstad minner en i små roller om at det tross alt har vært laget film i Norge før».[trenger referanse] Etter sin medvirkning i Selkvinnen mottok Fjeldstad Statens filmstipend.[6]

Selkvinnen regnes som filmen som gjorde slutt på en statlig filmfinansieringsordning der filmer ble privat finansiert, lagt frem for en komité, kvalitetsmessig godkjent, og fikk finansieringen dekket av det offentlige. Dette var den første filmen som ikke fikk slik godkjennelse, og oppstyret førte til at ordningen ble endret.

Rolleliste (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Leif-Erik Bech (1980). «Norsk filmografi : 1908-1979». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. s. 40. Besøkt 29. mai 2020. 
  2. ^ [1]
  3. ^ Lars Thomas Braaten (1995). «Filmen i Norge : norske kinofilmer gjennom 100 år». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. Besøkt 29. mai 2020. 
  4. ^ Øistein Refseth: Filmanalyser (s. 5), masteroppgave i medievitenskap, 2009
  5. ^ Selkvinnen på Saga, Arbeiderbladet, 17. november 1953
  6. ^ «(no) Jack Fjeldstad». Norsk biografisk leksikon.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]