Seierherrene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Seierherrene er en roman fra 1991 av Roy Jacobsen. Den var forfatterens femte roman og hans store gjennombruddsverk, som han ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for.

Romanen ble i en Dagbladet-serie sommeren 2006 kåret til en av de 25 beste romanene fra de siste 25 år. Den er oversatt til svensk og dansk.

Seierherrene er en stort anlagt slekts- og familieroman som beretter en families historie over tre generasjoner gjennom hele det 20. århundre, og dermed kaster lys over de omfattende samfunnsendringene som fant sted i Norge i denne perioden – overgang fra en jordbruks- og fiskerøkonomi via industrialisering til et etterindustrielt samfunn med tilhørende urbanisering og sosial omveltning.

Første del[rediger | rediger kilde]

Første del av boka – «Martas sang» – forteller Martas historie fra oppveksten på et fiskersmåbruk på Dønna i Nordland til hun flytter inn i egen leilighet i Oslo sammen med Frank, som hun skal dele resten av livet med. I denne delen opptrer fortelleren i tredje person, og synsvinkelen skifter mellom flere personer, men er for det meste lagt til Marta.

Andre del[rediger | rediger kilde]

Andre del – «Gutt» – er en jeg-fortelling av Martas yngste sønn Rogern, og vi følger han fra barneår i drabantbyen Årvoll i Oslo på 1960-tallet, til han i 1990 sitter som etablert familiefar med eget firma innen den nye vekstnæringa informasjonsteknologi.

Marta er datter av Johan Strand, nr. tre i rekka etter Gunnar og Randi. Mora døde da ungene var små, og hun vokser opp med en stor flokk av egne søsken, halvsøsken og stesøsken. Farens viktigste livsmål er å være bonde på egen gård og drive denne opp for kommende generasjoner, men nedarva gjeld og dårlige priser på jordbruksprodukter gjør at han som oftest må ty til fisket og sesongarbeid på anlegget av Nordlandsbanen for å skaffe utkomme. Han viser seg dessuten å være et naturtalent som bygningssnekker, og blir ved flere anledninger engasjert av folk i bygda for oppføring av bolighus som krever mer innsikt enn nedarva, tradisjonell byggeskikk.

Slitet for føda krever at barna allerede fra unge år tar tunge tak i fjøset og på sjøen. Storebroren Gunnar må ro fisket sammen med faren, og blir så grundig kurert at han flytter ut, gifter seg til en gard i innlandet og ikke ser igjen sjøen før i farens begravelse mange år seinere.

Fjorten år gammel er det Martas tur til å reise ut. Hun reiser samme veg som søskenbarnet Liljan – til Oslo. Her får hun først huspost hos en advokat, og lærer noe om klasseskille som oppveksten på Dønna ikke lærte henne. Seinere blir det arbeid i et bakeri på Sagene; dette er i nødsåra på 1930-tallet, og hun må balansere mellom hensynet til bedriften og den delen av kundekretsen som verken har arbeid eller penger, og som må kjempe en daglig kamp for å overleve. Dette er en sult som var ukjent på hjemstedet, der det alltid var seisjøen å ty til når det knep. Når hun etter hvert blir sammen med anleggs- og industriarbeideren Frank fra Vaterland og sjøl tar seg arbeid i industrien, er hun fast etablert i sin nye identitet i hovedstaden.

Barndommen og oppveksten kommer sterkt tilbake når hun og Frank reiser på ferie til Dønna. For Frank er oppholdet på Dønna en annerledes ferietur – «et nytt og mer spennende Nordmarka» – der han også får bekreftelse på at Norge går framover: Det tungvinne og slitsomme arbeidet i utkanten skal snart avløses av det moderne og effektive, representert ved Oslo. Marta vil aldri kunne formidle de verdiene som Dønna representerer til verken Frank eller noen annen som ikke har vokst opp med det.

Rogerns fortelling hopper litt fram og tilbake i tid, men er konsentrert om åra mellom andre klasse på Sinsen skole og studier på Blindern. Vi hører om en familie med et sterkt indre samhold; Marta som hjemmeværende og altoppofrende mor, Frank som hardtarbeidende og ansvarlig forsørger og de tre brødrene Harald, Jannik og Rogern. Mye vekt er lagt på å skildre det sosiale livet i gata. Som den yngste av tre nesten jevnaldrende søsken innvies Rogern i storebrødrenes gjøren og laden, og er dermed godt forberedt på å møte de utfordringer som de ulike stadier av oppveksten byr på.

Skolen er via relativt stor plass, og vi blir vitne til et historisk skifte i norsk skole – den autoritære og barnefiendtlige læreren med pugging av salmevers på barneskolen har overlevd seg sjøl, og avløses av den kameratslige læreren i den nye ungdomsskolen, som likevel ikke mestrer de disiplinære utfordringene, og enten finner seg arbeid i byråkratiet eller faller tilbake på tidligere tiders maktstrategier.

Slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet er en kulturell oppbruddstid i ungdomsmiljøene der det krever sin mann å følge med på de raske skiftene som skjer i klesstil, musikksmak og meninger: Det som var gangbart før skoleferien er plutselig helt ut når en møtes igjen på høsten. I løpet at tenåra går barndommens enhetskultur i oppløsning, og enhver må finne sin egen veg.

Både for Harald og Rogern fører opprøret mot autoritetene ut i begynnende kriminalitet, men de reddes begge av en tung ballast hjemmefra. Med slike foreldre og en slik familie bak seg kan det ikke gå galt, og alle tre gjennomfører gymnaset som nå er blitt en naturlig veg også for mange arbeiderungdommer under utdanningsrevolusjonen.

Harald er den som tydeligst fanger opp de radikale signalene omkring 1970. En dag bestemmer han seg for at han vil flytte til Nordland og overta småbruket som bestefaren aldri rakk å drive opp til noe som ser ut til å ha livets rett i det moderne Olje-Norge. For Frank er dette det absolutte blindspor; hans mål er at sønnene skal bli noe mer enn han (og morfaren!) noen gang fikk mulighet til. Etter noen år dreier Haralds interesse seg mot Utkant-Norges nye vekstnæring – fiskeoppdrett. Han etablerer seg som en mellommann mellom produsentene langs kysten og det franske eksportmarkedet.

Jannik har alltid vært den mest rettlinja og hardtarbeidende av brødrene. Han begynner på matematikkstudier på Blindern, og finner snart ut at framtida ligger i programmering. Han etablerer eget firma samtidig som han forfølger en akademisk løpebane. Forretningsmessig og faglig suksess akkompagneres av privat fiasko, med skilsmisse og kamp om foreldreretten.

Rogern prøver gjennom sosiologistudier på universitetet å finne ut av de samfunnsendringene som han sjøl er en del av, men overtales av Jannik til å slå seg på programmering. En stund driver de firmaet sammen, men uenighet om retningen på arbeidet gjør at han bryter ut og danner sitt eget firma. Boka slutter med at Rogern står i vinduet hjemme hos faren – som nå er enkemann og førtidspensjonert fra et langt liv i industrien – og ser ut på et Årvoll der det ikke lenger er ungene som regjerer i gata, men der det tvert imot er ganske stille – og «lurer på om det er et langsomt svinnende kunstverk å vokse opp på Manglerud også, på Oppsal, Lambertseter, Haugerud … Overalt ellers hvor folk dro seg sammen for å bli noe mer enn de var, …»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]