Samhandlingsreformen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Samhandlingsreformen er en reform av helse- og sosialtjenestene i Norge som ble presentert av daværende Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen i Jens Stoltenbergs andre regjering gjennom Stortingsmelding nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid[1] 19. juni 2009. Reformen trådte kraft 1. januar 2012.

Arbeidet med reformen resulterte i at Helse- og omsorgsdepartementet i april 2011 la ut Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015).[2]

Innholdet i samhandlingsreformen[rediger | rediger kilde]

Stortingsmeldingen om samhandlingsreformen presenterte tre utfordringer som reformen søker å løse:

  • Utfordring 1: Pasientenes behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok – fragmenterte tjenester
  • Utfordring 2: Tjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom
  • Utfordring 3: Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne

Gjennom Samhandlingsrformen gis kommunene fra 1.januar 2012 ansvaret for å sørge for sine borgeres behov for helsetjenester, uavhengig av om tjenestene skal leveres av kommunal omsorgstjeneste eller av statlige sykehus. Tanken er at dette ansvaret skal gi kommunene et motiv til å satse på forebyggende helsevern, og dermed spare kostnader ved sykehusinnleggelse. Ved å samordne ansvaret for helsetjenester, sosialomsorg og eldreomsorg i kommunene, er det et mål å få realisert synergier og en helehtlig tenkning hvor tilbudet overfor borgerne settes inn på et tidligst mulig tidspunkt – gjerne forebyggende.

I forbindelse med Samhandlingsreformen ble Statens overføringer til kommunene økt noe, og kommunene ble oppfordret til å forberede seg på reformen og det ansvaret den medfører.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]