De refusertes salong
De refusertes salong, eller på fransk Salon des refusés, var en utstilling i Paris for kunstnere som hadde blitt avvist av juryen ved Parissalongen, det viktigste utstillingsarrangementet for kunstnere på 1800-tallet. De refusertes salong ble arrangert flere ganger mellom 1863 og 1886.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Den første refusertes salong ble arrangert i Paris i 1863 med tillatelse fra Napoleon III og etter initiativ fra kunstnere som hadde opplevd å bli avvist gjentatte ganger av Salongjuryen, i første rekke realister og impresjonister. Det året var om lag 4000 arbeider blitt avvist. Utstillingen ble holdt i de samme lokalene og sto i to uker. De refuserte kunstnerne kunne velge om de stilte bilder eller ikke.
Den første utstillingen viste arbeider av blant andre Paul Cézanne, Camille Pissarro, James Whistler og Édouard Manet.
På tross av at utstillingen i 1863 for det meste viste arbeider vurdert som av svak kvalitet, bidro de deltakende impresjonistene til at utstillingen ble en skandalepreget hendelse som utfordret det konservative og akademiske kunstsystemet. De refusertes salong regnes derfor av mange som den første kunstneriske avant-garde.
De refusertes salong ble senere arrangert i 1874, 1875 og 1886, frem til myndighetene trakk sin økonomiske støtte til utstillingen.
Se også[rediger | rediger kilde]
- Parisersalongen (Salon de Paris)
- Independentene (Salon des indépendants)
- Høstsalongen (Salon d'automne)