Sagnet om Anders Solli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Sagnet om Anders Soli)
Hopp til navigering Hopp til søk

Sagnet om Anders Solli forteller sagnet om soldaten «Anders Solli» som var på vei til kirkebygden for å være med på en tradisjonell parade under gudstjenesten juledagen 1612. Fortellingen har siden midten av 1800-tallet blitt tatt til inntekt for at ulv kan drepe en voksen mann, noe som senere kritikk imidlertid har villet dra i tvil.

Sagnet[rediger | rediger kilde]

Sitat«Julenatt i året 1612 drog soldat Anders Sollien, som bodde på gården Sollien ved Grønsjoen i Leksvik, på ski hjemmefra med kurs for kirkebygden. Han skulle delta i den tradisjonelle parade ved gudstjenesten juledag. Han nådde imidlertid bare vel 2 km. nedenom Roten gård. Der han ble overfalt av en ulveflokk. Han drepte et av bestene med sin sabel, men da udyrene en stund etter påny kastet seg over ham, var sabelen fastfrosset i balgen så han ikke hadde noe å forsvare seg med. Og her gjorde da ulveflokken ende på ham».Sitat
Adresseavisen, 1956

Det var langt å gå og bitende kaldt. Han la i vei på ski tidlig denne morgenen, ikledd sin soldatuniform. Han hadde også en sabel med som hørte til uniformen. Etter en stund merket han at han hadde en ulveflokk etter seg. Da de kom opp på siden av ham og ville angripe trakk han sabelen opp av sliren og stakk ihjel en av ulvene. Straks kastet de andre ulvene seg over den døde ulven. Nå håpet han å ha ristet ulvene av seg, men etter en stund hadde han igjen flokken rundt seg. Han prøvde å dra sabelen opp av sliren men fordi sabelen var full av blod hadde den frosset fast. Han kjempet likevel imot ulveflokken, men måtte til slutt gi tapt. Han ble senere funnet og identifisert fordi man fant hans høyre hånd med gifteringen på liggende i snøen.

Det står i dag en steinstøtte på Korsmyra hvor man mener at han ble revet ihjel av ulvene. Minnesmerket står ved gamleveien omtrent midtveis mellom Markabygda og Dalbygda. Inskripsjonen på steinen lyder:

Sitat«Til minne over soldat Anders Solli som julemorgen 1612 lot sit liv for sin bygd og land idet han blev revet ihjel av ulver»Sitat

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Sabel og slire henger i dag i Leksvik kirke, der det har blitt oppbevart siden 1964. Det er omstridt om denne virkelig er identisk med den sabelen Anders Solli brukte. Den norske hærordningen med militærparader og militæruniformer ble nemlig etablert lenge etter 1612.[1] I boka «Ulveblod på Sabelen» plederer forfatteren Per Tømmeraas, som er utdannet zoolog, at dette ikke er noen sann historie, men en vandrehistorie fra en rekke land, ettersom det finnes minst sju varianter av den bare i Norge, og et tilsvarende antall i Sverige,[1] slik at Anders Solli trolig ville være en oppdiktet person. Sagnet er ikke nevnt i noen kjente skriftlige kilder fra før i 1850.[2] Det viser seg også at sabelen er av en modell (et såkalt fellesvåpen) som stammer fra tiden etter 1685, og derfor ikke kan ha vært i bruk under denne hendelsen, slik den har blitt berettet.[2]

Sagnet finnes blant annet beskrevet i bokverket «Norges dyr», bind 1 (1969) og «Leksvik Bygdabok», kulturbind 1. Det sto også å lese i Adresseavisen i 1956.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det er vanskelig å finne bevis for at ulv har drept mennesker, ettersom ulven vanligvis er sky. Derimot finnes det flere eksempler på at historier om mennesker som er drept av ulv, kun har overlevd på folkeminne. Kildene er ikke gode nok til at det kan bevises at hendelsene faktisk har funnet sted. Grenaderen Anders Solli benevnes stundom også som Anders Soli, men ingen av dem finnes i Forsvarets arkiver.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Viggo Ree (2017) Den viktigste ulveboken i Norge gjennom tidene har kommet: Per Johan Tømmeraas' «Ulveblod på Sabelen» bringer tradisjonelle forestillinger inn i et nytt og gjennomgripende perspektiv. Bokanmeldelse, Våre Rovdyr. 2, 2017.
  2. ^ a b c Kjartan Trana, Siri Husby Fiskum (2017) Norges best dokumenterte ulvedrap viser seg å være bløff. NRK Trøndelag, 25. oktober 2017. Besøkt 2017-10-25