Russifisering av Belarus

Russifisering av Belarus (Belarusisk: Русіфікацыя Беларусі også маскаліза́цыя) det er et sett med handlinger og betingelser rettet mot å styrke den russiske nasjonale politiske overlegenheten blant hviterussere ved å overføre eller overføre personer av ikke-russisk nasjonalitet til det russiske språket og russisk kultur med deres påfølgende assimilering.

Polotsk, den eldste byen i landet, i 1812, 1912 og 2006. Konsekvensene av ødeleggelsen av byens arkitektoniske monumenter.

Russifisering er en langvarig politikk for russiske regimer som oppsto i det russiske imperiets dager, deretter gjenopptok sin eksistens under Sovjetunionen og fortsetter under regimet til den pro-russiske presidenten Aleksandr Lukasjenko.

Kronologi

• 1772: Etter den første delingen av Polen ble en del av de etniske hviterussiske landene en del av det russiske imperiet. Katarina II signerte et dekret i henhold til at alle guvernører i de annekterte territoriene måtte skrive sine setninger, dekreter og ordrer kun på russisk. Også slaveri av lokalbefolkningen begynte – rundt en halv million belarussere, tidligere frie, ble eiendommen til russiske adelsmenn.
• 1773: signerte Katarina II en annen ordre «om opprettelsen av lokale domstoler», som nok en gang ga obligatorisk bruk av det russiske språket bare. Katarina II bestemte at religiøse bøker bare kunne trykkes i det russiske imperiet i forlag som er underlagt den russisk-ortodokse kirke. Som et resultat ble aktiviteten til gresk-katolske trykkerier også forbudt.
• 1794: Kościuszkooppstanden blir undertrykt av troppene til Aleksandr Suvorov, som en belønning mottar han 25 000 belarussiske livegne som privat eiendom.
• 1795: Russland benekter offisielt eksistensen av den belarussiske nasjonen og det uavhengige balarussiske språket. Massearrestasjoner av lokale hviterussiske politikere og deres erstatning med russiske begynte.
• 1825: Etter at keiser Nikolaj I kom til makten, ble Novemberoppstanden 1830–1831 undertrykt.
• 1831: Dannelsen av en spesiell «vestlig komité», hvis oppgave var å «utjevne alle vestlige territorier med de indre provinsene i Russland». Det russiske imperiets innenriksminister, Peter Valuev, forberedte seg på den nevnte kommisjonen «Special Essay on Ways of Russification of the North-Western Region» (på russisk: Очерк о средствах обрусения Западного края). Det var en masselikvidering av gresk-katolske og basilianske skoler som favoriserte det hviterussiske språket og kulturen. Den russisk-ortodokse kirkes kontroll over utdanning økte.
• 1840: Nikolaj I utstedte et dekret som gikk ut på at det var forbudt å bruke ordene «Беларусь» (Belarus) og «беларусы» (belarussere) i offisielle dokumenter. Hviterussland fikk navnet «Nordvest-regionen» (russisk: Северо-Западный край).
• 1852: Med likvideringen av den gresk-katolske kirke, begynte masseødeleggelsen av hviterussisk religiøs litteratur. Ja, Josif Semashko var et personlig vitne til brenningen av 1295 bøker funnet i hviterussiske kirker. I memoarene hans rapporterer han stolt at i løpet av de neste tre årene ble to tusen bind av hviterussiskspråklige bøker brent etter hans ordre.
• 1864: Mikhail Muraviov-Vilenskyi (1796–1866), kjent for sitt misbruk av den belarussiske befolkningen, ble generalguvernør for «Nordvest-regionen», han undertrykte Novemberoppstanden. Han ga spesiell oppmerksomhet til utdanning, Muraviovs motto ble berømt: «Det den russiske bajonetten ikke fullførte, vil den russiske skolen og kirken fullføre».

En av kirkene før og etter gjenoppbyggingen.

• 1900: Det russiske imperiets undervisningsdepartement satte følgende oppgave for alle landets skoler: «barn av forskjellige nasjonaliteter får en ren russisk orientering og forbereder seg på en fullstendig sammenslåing med den russiske nasjonen».
• 1914: Det belarussiske folket ble ikke nevnt i resolusjonene fra den første all-russiske kongressen for nasjonal utdanning, som listet opp et stort antall folk i det russiske imperiet hvis barn ble tilbudt utdanning på morsmålene deres. Generelt, i Belarus, tillot ikke myndighetene i det russiske imperiet åpningen av en eneste belarussisk skole.
• 1929: Slutten på belarussiseringspolitikken, begynnelsen på politisk undertrykkelse.
• 1930: I USSR, under dekke av en «kamp mot religion», begynner masseødeleggelsen av unike arkitektoniske monumenter. Etter ordre fra den sovjetiske regjeringen ble de gamle klostrene Vitebsk, Orsha og Polotsk ødelagt.
• 1937: Etter ordre fra de sovjetiske myndighetene ble alle representanter for den daværende belarussiske intelligentsia skutt, og levningene deres ble gravlagt på territoriet til Kurapaty-kanalen.
• 1942: Janka Kupala, en klassiker innen belarussisk litteratur, ble drept av sovjetiske spesialtjenester mens han var i Moskva.
• 1948: Alesia Furs, en aktivist av den nasjonale frigjøringsbevegelsen, ble dømt til 25 års fengsel for å ha vist det belarussiske våpenskjoldet «Pahonia».

Et av de belarussiske slottene som sovjetiske myndigheter ødela.

• 1960: Etter andre verdenskrig fortsatte ødeleggelsen av arkitektoniske monumenter under dekke av generelle planer for restaurering og gjenoppbygging av byer. Belarussere led de største tapene når det gjelder arkitektonisk arv i 1960- og 1970-årene.
• 1995: Etter at Aleksandr Lukasjenko kom til makten, ble statssymbolene i Belarus – det hvit-rød-hvite flagget og det historiske våpenskjoldet til Pahonia erstattet med modifiserte sovjetiske symboler, og nasjonalsangen ble også erstattet. I tillegg fikk det russiske språket status som det andre statsspråket (det russiske språket brukes i alle utdanningsinstitusjoner og i media), ifølge UNESCO står det belarussiske språket i fare for å forsvinne.

Litteratur

• Мікуліч Т. Мова і этнічная самасвядомасць. — Mal:Менск (Мінск): Навука і тэхніка, 1996. — 159 с.
• Самусік, А. Ф. Русіфікацыя сістэмы асветы на беларускіх землях у апошняй трэці XVIII — другой палове ХІХ ст. // Гістарычны альманах. Т. 14. Гродна-Беласток, 2008. С. 48-93.
• Станкевіч Я. Зь гісторыі русыфікацыі Вялікалітвы. — Нью-Ёрк: Крывіцкае (Вялікалітоўскае) Навуковае Таварыства Пранціша Скарыны, 1967. — 44 с.
• Калита И. В. Современная Беларусь: языки и национальная идентичность. — Ústí nad Labem, 2010. — 300 s. ISBN 978-80-7414-324-3. [1]