Janka Kupala
 | Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| Janka Kupala | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Іван Дамінікавіч Луцэвіч 25. juni 1882 (juliansk) Vyazynka | ||
| Død | 28. juni 1942 (60 år) Moskva | ||
| Gravlagt | Military Cemetery | ||
| Ektefelle | Uladzislava Lutsevich | ||
| Far | Dominique Onufrievich Lutsevich | ||
| Mor | Benigna Ivanauna Volosevych | ||
| Søsken | Leocadia Dominikovna Lutsevich | ||
| Utdannet ved | Moscow City People’s University, Q33228179 | ||
| Beskjeftigelse | 7 oppføringer
|
||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk, Sovjetunionen | ||
| Morsmål | Hviterussisk | ||
| Språk | Russisk, hviterussisk | ||
| Medlem av | Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi | ||
| Utmerkelser | Stalinprisen, Leninordenen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Janka Kupala (født 7. juli 1882, død 28. juni 1942) psevdonym for Ivan Daminikavitsj Lutsevitsj var en hviterussisk forfatter som sammen med Jakob Kolas formet det moderne hviterussiske litteraturspråket. Kupala regnes som en av de mest betydningsfulle hviterussiske dikterne.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Kupala ble født i Vjasynka utenfor Minsk. Familien hans tilhørte szlachta, den gamle adelsklassen i landet, men hans foreldre arbeidet som landløse bønder. Kupala avsluttet sin utdanningen i 1898, og etter at faren døde i 1902, tok han flere kortvarige jobber.
Forfatter[rediger | rediger kilde]
Janka Kupala fullførte sitt første dikt, polske «Ziarno», i 1903–04. Han skrev sitt første dikt på hviterussisk, «Мая доля» i 1904. Året etter ga han ut sitt første dikt, «Мужык» («Bonde»). Etter dette ble flere av hans dikter utgitt i hviterussiske aviser. Som dikter var han påvirket av hviterussisk folkedikting og levesett. Fra 1905 skrev han lyrisk-episke dikt og dikt om bønder i landet og deres frihetslengsel.
I 1908 flyttet Kupala fra Hviterussland til Vilnius i Litauen. Her gav han ut sin første diktsamling, Жалейка (Den vesle fløyta). Boken vekte harme hos tsar-styret, som oppfattet den som oppviglersk. Året etter ble også et nytt opplag av boken konfiskert av de lokale styresmaktene. I 1909 flyttet Kupala til St. Petersburg, der han gav ut flere verk, før han drog tilbake til Vilnius i 1913.
Han støttet den russiske revolusjonen i 1917, og skrev etter dette også om tema som industrialisering og kollektivisering. Han tok for seg flere oversettingsoppdrag, han oversatte blant annet «Internasjonalen» til hviterussisk. Kupala hadde problem med å tilpassa seg den kulturelle ensrettingen under Stalin, og ble uglesett som for nasjonalistisk i sin dikting. På 1930-tallet beklaget han dette offentlig.
I 1928 ble Kupala medlem av det hviterussiske og ukrainske vitenskapsakademiet. I 1941 ble han tildelt Leninordenen for diktsamlingen Ад сэрца (1940).
Da det nasjonalsosialistiske Tyskland okkuperte Hviterussland i 1941 flyktet han til Moskva og senere til Tatarstan. Der skrev han dikt til støtte for hviterussiske patrioter som kjempet mot okkupantene. I 1942 døde han i Moskva, etter et fall ned en trapp.
Enka til Kupala grunnla et museum over han i Minsk der mange av av hans verk er samlet. Byen Hrodna oppkalte i 1978 et universitet etter ham, Janka Kupala statsuniversitet.
Verkliste[rediger | rediger kilde]
(utvalg)
- Sjalejka 1908 (diktsamling)
- Gusljar 1910 (diktsamling)
- Advetsjnaja pesnja 1910 (dikt)
- Pavlinka 1912 (skuespill)
- Sjljakham sjyzzja 1913 (diktsamling)
- Son na kurgane 1913 (dikt)
- Raskidanaje gnjasdo 1913 (skuespill)
|
