Janka Kupala
| Janka Kupala | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Іван Дамінікавіч Луцэвіч 25. juni 1882[1] Vyazynka | ||
| Død | 28. juni 1942[1] (60 år) Moskva | ||
| Gravlagt | Military Cemetery Minsk | ||
| Ektefelle | Uladzislava Lutsevich | ||
| Far | Dominique Onufrievich Lutsevich | ||
| Mor | Benigna Ivanauna Volosevych | ||
| Søsken | Leocadia Dominikovna Lutsevich | ||
| Utdannet ved | Moscow City People’s University, Q33228179 | ||
| Beskjeftigelse | 7 oppføringer
|
||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet, Belarusian People's Republic, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk | ||
| Medlem av | Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi | ||
| Utmerkelser | Stalinprisen, Leninordenen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Janka Kupala (født 7. juli 1882, død 28. juni 1942) psevdonym for Ivan Daminikavitsj Lutsevitsj var en hviterussisk forfatter som sammen med Jakob Kolas formet det moderne hviterussiske litteraturspråket[trenger referanse]. Kupala regnes som en av de mest betydningsfulle hviterussiske dikterne.[trenger referanse]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Kupala ble født i Vjasynka utenfor Minsk. Familien hans tilhørte szlachta, den gamle adelsklassen i landet, men hans foreldre arbeidet som landløse bønder. Kupala avsluttet sin utdanningen i 1898, og etter at faren døde i 1902, tok han flere kortvarige jobber.
Forfatter[rediger | rediger kilde]
Kupala fullførte sitt første dikt, polske «Ziarno», i 1903–04. Han skrev sitt første dikt på hviterussisk, «Мая доля» i 1904. Året etter ga han ut sitt første dikt, «Мужык» («Bonde»). Etter dette ble flere av hans dikter utgitt i hviterussiske aviser. Som dikter var han påvirket av hviterussisk folkedikting og levesett.[trenger referanse] Fra 1905 skrev han lyrisk-episke dikt og dikt om bønder i landet og deres frihetslengsel.[trenger referanse]
I 1908 flyttet Kupala fra Hviterussland til Vilnius i Litauen. Her gav han ut sin første diktsamling, Жалейка (Den vesle fløyta). Boken vekte harme hos tsar-styret, som oppfattet den som oppviglersk. Året etter ble også et nytt opplag av boken konfiskert av de lokale styresmaktene. I 1909 flyttet Kupala til St. Petersburg, der han gav ut flere verk, før han drog tilbake til Vilnius i 1913.
Han støttet den russiske revolusjonen i 1917, og skrev etter dette også om tema som industrialisering og kollektivisering. Han tok for seg flere oversettingsoppdrag, han oversatte blant annet «Internasjonalen» til hviterussisk. Kupala hadde problem med å tilpasse seg den kulturelle ensrettingen under Stalin, og ble uglesett som for nasjonalistisk i sin dikting.[trenger referanse] På 1930-tallet beklaget han dette offentlig.[trenger referanse]
I 1928 ble Kupala medlem av det hviterussiske og ukrainske vitenskapsakademiet. I 1941 ble han tildelt Leninordenen for diktsamlingen Ад сэрца (1940).
Da det nasjonalsosialistiske Tyskland okkuperte Hviterussland i 1941 flyktet han til Moskva og senere til Tatarstan. Der skrev han dikt til støtte for hviterussiske patrioter som kjempet mot okkupantene. I 1942 døde han i Moskva, etter et fall ned en trapp.
Enka til Kupala grunnla et museum over han i Minsk der mange av av hans verk er samlet. Byen Hrodna oppkalte i 1978 et universitet etter ham, Janka Kupala statsuniversitet.
Verkliste[rediger | rediger kilde]
(utvalg)
- Sjalejka 1908 (diktsamling)
- Gusljar 1910 (diktsamling)
- Advetsjnaja pesnja 1910 (dikt)
- Pavlinka 1912 (skuespill)
- Sjljakham sjyzzja 1913 (diktsamling)
- Son na kurgane 1913 (dikt)
- Raskidanaje gnjasdo 1913 (skuespill)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11955702q
|
