Janka Kupala

Janka Kupala
Født		Іван (Ян) Дамінікавіч Луцэвіч 7. juli 1882 Viazynka
Død		28. juni 1942 (59 år) Moskva
Beskjeftigelse		Lyriker, dramatiker, oversetter, skribent, journalist, kommentator
Embete		Deputat Vjarkhoўnaga Saveta BSSR 1-ga sklіkannja
Utdannet ved		Moscow City People’s University Smolenskavdelingen av Moskva Arkeologiske Institutt
Ektefelle		Uladzislava Lutsevich
Far		Daminik Lucevič
Mor		Bianihna Lucevič
Søsken		Lieakadzija Lucevič
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Folkerepublikken Belarus Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk Sovjetunionen
Gravlagt		Military cemetery in Minsk
Morsmål		Belarusisk
Språk		Russisk, belarusisk, polsk
Medlem av		Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi Polymja Institute of Belarusian Culture Nasjonalt vitenskapsakademi i Belarus
Utmerkelser		Stalinprisen (1941) Leninordenen (1939) The People’s Poet of Belarus (1925)
Pseudonym		Янка Купала
Debuterte		1903
Aktive år		1903–1942
Signatur
Janka Kupala på Commons

Janka Kupala (født 7. juli 1882, død 28. juni 1942 i Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk i Sovjetunionen), psevdonym for Ivan Daminikavitsj Lutsevitsj, var en belarusisk forfatter.

Liv og virke

Bakgrunn

Kupala ble født i Vjasynka utenfor Minsk. Familien hans tilhørte szlachta, den gamle adelsklassen i landet, men hans foreldre arbeidet som landløse bønder. Kupala avsluttet sin utdanningen i 1898, og etter at faren døde i 1902, tok han flere kortvarige jobber.

Forfatter

Førstesiden av diktsamlingen Жалейка (1908).

Kupala fullførte sitt første dikt, polske «Ziarno», i 1903–04. Han skrev sitt første dikt på belarusisk, «Мая доля» i 1904. Året etter ga han ut sitt første dikt, «Мужык» («Bonde»). Etter dette ble flere av hans dikter utgitt i belarusiske aviser. Som dikter var han påvirket av belarusisk folkedikting og levesett.^{[trenger referanse]} Fra 1905 skrev han lyrisk-episke dikt og dikt om bønder i landet og deres frihetslengsel.^{[trenger referanse]}

I 1908 flyttet Kupala fra Belarus til Vilnius i Litauen. Her gav han ut sin første diktsamling, Жалейка (Den vesle fløyta). Boken vekte harme hos tsar-styret, som oppfattet den som oppviglersk. Året etter ble også et nytt opplag av boken konfiskert av de lokale styresmaktene. I 1909 flyttet Kupala til St. Petersburg, der han gav ut flere verk, før han drog tilbake til Vilnius i 1913.

Han støttet den russiske revolusjonen i 1917, og skrev etter dette også om tema som industrialisering og kollektivisering. Han tok for seg flere oversettingsoppdrag, han oversatte blant annet «Internasjonalen» til belarusisk. Kupala hadde problem med å tilpasse seg den kulturelle ensrettingen under Stalin, og ble uglesett som for nasjonalistisk i sin dikting.^{[trenger referanse]} På 1930-tallet beklaget han dette offentlig.^{[trenger referanse]}

I 1928 ble Kupala medlem av det belarusiske og ukrainske vitenskapsakademiet. I 1941 ble han tildelt Leninordenen for diktsamlingen Ад сэрца (1940).

Da det nasjonalsosialistiske Tyskland okkuperte Belarus i 1941 flyktet han til Moskva og senere til Tatarstan. Der skrev han dikt til støtte for belarusiske patrioter som kjempet mot okkupantene. I 1942 døde han i Moskva, etter et fall ned en trapp.

Enka til Kupala grunnla et museum over han i Minsk der mange av hans verk er samlet. Byen Hrodna oppkalte i 1978 et universitet etter ham, Janka Kupala statsuniversitet.

Verkliste

(utvalg)

• Sjalejka 1908 (diktsamling)
• Gusljar 1910 (diktsamling)
• Advetsjnaja pesnja 1910 (dikt)
• Pavlinka 1912 (skuespill)
• Sjljakham sjyzzja 1913 (diktsamling)
• Son na kurgane 1913 (dikt)
• Raskidanaje gnjasdo 1913 (skuespill)

Eksterne lenker

• (en) Yanka Kupala – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Artikkelen har ingen egenskaper for politikerdatabaser i Wikidata