Rise (Gulen)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rise
Rise
Riseskåra
Riseskåra
Riseskåra

Rise ligger på en landtunge mellom Sygnefest og Fallebø i Gulen kommune i Sogn og Fjordane fylke. Det finnes bebyggelse både omkring 100 meter over havet og langs stranden. I nord og vest ligger Sognesjøen. Risa ligger knapt syv mil fra Bergen. En rekke bruk er skilt ut fra Rise, blant annet Lyngnes og Riseskåra. I Riseneset har det vært bosetning siden 1612.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Rise blir uttalt ri'sa. Det ble skrevet Risse i 1603 og 1611, Rise i 1667 og Risse igjen i 1723. På gammelnorsk het det Risar som er flertall av hirs eller ris som betyr småskog eller kratt. Rise er brukt 27 ganger som gårdsnavn i Norge.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1667 var det fire brukere på gården Per, Lars, Nils og Erik, matrikkelen fra 1723 viser bare to brukere og ingen husmenn. Det ene bruket hadde da lagt øde i 70 år.

På Lyngnes ble det satt opp et skolehus med lærerbolig i 1918. Veiarbeidet fortsatte etter den andre verdenskrig. I 1954 ble det bygget vei til Lyngnes, og i 1964 var veien Sygnefest-Rise ferdig.

Fra Riseneset går det en telefonkabel til Solund.

Under andre verdenskrig hadde tyskerne flere festningsverk på Rise.

Utmarken i Riseheia ble utskiftet i 1966. Skolen ble nedlagt i 1970 og omgjort til Grendahus.[1]

Gårder[rediger | rediger kilde]

I 1567 var det trolig to bruk på Rise. Det er nevnt Simonn po Riisum og Halstein po Riisum. Skattemanntallet fra 1645 viser at det var tre brukere, og i 1657 er det nevnt tre brukere og en husmann. Matrikkelen fra 1667 nevner fire brukere, men Risegården var nesten uttdødd de neste 30-40 årene i 1701 bodde det bare en familie på Rise og det ble ikke flere før etter 1720.[2]

På bruk en er nevnt Ola som bruker i 161123. I 1816 nevnes det at der er lite dyrkningsjord, men en hadde skog til husbruk. Seteren lå ved Vatneseteren.[2]

På bruk to bodde Bottolf Thronson som var korporal i 1819. I 1848 fikk Lars Bottolfsen skjøte på bruket og drev det til 1866. Da ble gården en del oppdelt. Først ble plassen Lyngnes som grenser til Sygnefest skilt ut. og noen andre jordstykker fradelt. Bruket ble kjøpt av Gjert Hansson Rise og Erikka Marie Birgersdatter Lyngnes i 1915 og de var eiere til 1955. De bygget nytt fjøs og låve i 1915, nytt serterhus i 1936 og hadde seterdrift til 1945. Nytt bolighus ble bygget i 1965.[3]

Fra gården ble det skilt ut: bruk fire i 1855 og bruk 5 Riseskåra i 1856.[4]

Riseneset[rediger | rediger kilde]

Det finnes en bruker på Riseneset Eirik som er omtalt i 161213. Så fulgte et par brukere, men det kan se ut som om gården lå brakk i omtrent 100 år. De første som bodde her var husmenn, men en kjenner lite til dem. I 1819 bosatte er Korporal Matthias Thorsen Vatne og hans kone Ingeborg Thronsdotter Rise seg i Riseneset.[5]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Riseskåra
Gamleløa i Riseskåra som nå er revet

Da krigen brøt ut i 1940 bodde Torstein Brensdal og hans kone Hansine Tveit som var enke etter Bendik Thune på bruk 5, Riseskåra. Våren 1942 tok tyskerne eiendommen og bygde et festningsverk, Risenes fort, like over bolighusene. De laget tunnel gjennom eiendommen og to store kanonbunkere. Folk på dette bruket og de tilstøtende brukene fikk beskjed om å flytte, og Torstein og hans familie bodde i en hytte på Fallebø resten av krigen.

14. november 1944 ble fylkesbåten DS «Gula» truffet under et flyangrep i Dingeosen og begynte å brenne. Båten ble satt på land like nedenfor bolighusene der tyskerne da holdt til. Brannen ble slukket og døde og sårede tatt hånd om.[5]

I 1951 overtok Gunnar Thune Riseskåra. Tyskerne hadde ødelagt mye på gården og det ble ryddet bort hundrevis med steinlass. Jord ble lagt over der det var mulig. Kanonbunkerne ble fylt igjen med stein og jord slik at det skulle være mulig å dyrke der. På gården sto et gammelt låvehus av stein fra omkring 1850. Tyskerne hadde brukt det og blant annet laget et hull i den ene veggen og satt inn en del i tre. Huset sto på gården i mange år etter krigen, men ble revet ned da murene aldri ble helt stabile etter tyskernes ombygging og det var fare for at de skulle rase ut.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kleiva, Ivar; Gulen i Gammal og ny tid, bind 1 side 142
  2. ^ a b Kleiva, Ivar; Gulen i Gammal og ny tid, bind 1 side 143
  3. ^ Kleiva, Ivar; Gulen i Gammal og ny tid, bind 1 side 149
  4. ^ Kleiva, Ivar; Gulen i Gammal og ny tid, bind 1 side 155
  5. ^ a b c Kleiva, Ivar; Gulen i Gammal og ny tid, bind 1 side 156

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kleiva, Ivar; Gulen i Gammal og ny tid, Gulen Kommune 1996