Rikseldste

Rikseldste (estisk: riigivanem) var den offisielle tittelen på Estlands statsoverhode fra 1920 til 1937.^[2] Embetet var en kombinasjon av de funksjoner som utøves av president og statsminister i andre demokratier.

Estland, som før første verdenskrig var en del av Det russiske keiserdømmet erklærte seg som uavhengig stat i februar 1918 noen måneder etter Oktoberrevolusjonen i Russland og opprettelsen av Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. To år med krigshandlinger endte med Freden i Tartu i februar 1920 hvor Estland ble anerkjent som egen stat.

I henhold til den estiske konstitusjonen som ble vedtatt 15. juni 1920 og trådte i kraft 21. desember samme år skulle makten ligge hos nasjonalforsamlingen Riigikogi. Det skulle ikke velges president, men rollen som statsoverhode skulle ivaretas av regjeringslederen som ble kalt rikseldste (riigivanem), jf. konstitusjonens §58.^[3]^[4]

Rikseldste hadde ansvar for å representere landet Estland utad, koordinere regjeringens arbeid og lede regjeringsmøtene. Han (- for det var bare menn som hadde denne stillingen) hadde også fullmakt til å kontrollere statsrådenes arbeid. Regjeringen utpekte en vararepresentant for rikseldste.

I praksis hadde rikseldste liten makt. Konstitusjonen av 1920 ga parlamentet stor makt, og rikseldste kunne avsettes til enhver tid. Dette gjorde at balansen mellom den utøvende makten (regjeringen) og den lovgivende forsamlingen (parlamentet) ble forrykket i retning av parlamentet.

Konstitusjonen av 1934, som erstattet den fra 1920, reformerte ordningen med å la embetet som statsoverhode bli mer tilsvarende en president. Denne nyordningen ble imidlertid ikke iverksatt på grunn av at daværende rikseldste Konstantin Päts gjennomførte et selvkupp og styrte videre som statsminister med rikseldstes makt fram til 1937. Fra 1937 styrte Päts med tittelen president-regent (Riigihoidja), og fra 1938 som republikken Estlands president.