Rettsvillfarelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Rettsvillfarelse er i norsk strafferett at en person ved en handling har vært i god tro fordi han ikke har kjent til at handlingen var rettstridig, enten fordi han ikke var kjent med at det gjaldt straffebestemmelser for handlingen, eller fordi han har hatt uriktige opplysninger om innholdet i reglene.

Etter straffeloven § 57 heter det: «For den, som ved Handlingens Foretagelse befandt sig i Vildfarelse med Hensyn til dens retsstridige Beskaffenhed, kan, saafremt Retten ikke finder af denne Grund at burde frifinde ham, Straffen nedsettes under det for Handlingen bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.» Bestemmelsen forutsetter at retten kan velge full frifinnelse. Når frifinnelse ikke er aktuelt kan retten velge å nedsette straffen under straffebudets strafferamme, la villfarelsen være en formildende omstendighet innenfor strafferammen eller straffe fullt ut.

Hva retten skal falle ned på er overlatt til rettens skjønn.[1] Det er likevel i rettspraksis og juridisk teori kommet frem prinsipper for avgjørelsene, hvor det er fastslått at det kun er den unnskyldelige rettsvillfarelse som fører til frifinnelse. Etter dette vil enhver som uaktsomt ikke kjenner til straffebudene ikke kunne frifinnes på grunnlag av rettsvillfarelse. Det skal særlige omstendigheter til for at en villfarelse skal anses som unnskyldelig.

Rettsvillfarelse gjelder kun for villfarelse om rettsstriden, ikke straffbarheten. Hvis vedkommende vet at handlingen er ulovlig, men ikke visste at man kunne bli straffet for handlingen, kan han ikke påberope seg rettsvillfarelse.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johs. Andenæs. Alminnelig strafferett (5 utg.). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00395-5.