Relativiseringshierarkiet

Relativiseringshierarkiet er en hierarkisk modell som viser hvor lett det er å relativisere en nominalfrase i en gitt syntaktisk posisjon i forhold til en nominalfrase i en annen syntaktisk posisjon. Hierarkiet er ment å gjelde universelt for alle menneskelige språk.

Det ble utviklet av Edward Keenan og Bernard Comrie på slutten av 1970-tallet. På engelsk brukes den mer generelle betegnelsen «Case Accessibility Hierarchy», og det åpnes for at hierarkiet er relevant for andre syntaktiske operasjoner enn bare relativisering. Jeg har allikevel valgt å oversette det med «relativiseringshierarki», siden det var relativisering som var utgangspunktet for hele modellen og siden det klart er relativisering som hierarkiet er blitt mest brukt til å forklare.

Ifølge relativiseringshierarkiet gjelder det for alle menneskelige språk at visse syntaktiske posisjoner lettere kan relativiseres enn andre. Mindre oblike eller markerte posisjoner (f eks subjektet) har lettere for å relativiseres enn mer oblike eller markerte posisjoner:

Subjekt > direkte objekt > indirekte objekt > styring til preposisjon > possessiv > 2. sammenligningsledd

Denne figuren sier altså at det er lettere å relativisere for eksempel direkte objekt enn possessiv, siden direkte objekt befinner seg høyere oppe i hierarkiet.

Primære og sekundære relativiseringsstrategier

Et gitt språk kan ha mer enn én relativiseringsstrategi. Det er ikke uvanlig at et språk har en primær relativiseringsstrategi for posisjoner høyt på hierarkiet og en sekundær en for posisjoner lenger nede. Ofte er det slik at man bruker en relativsubjunksjon – altså et ubøyelig element – for høye (eller både høye og lave) posisjoner, men et bøyd relativpronomen (bøyd med hensyn til f eks tall og/eller kasus) kun for posisjoner lavt på hierarkiet. Slik er situasjonen i mange europeiske språk, f eks engelsk, skandinavisk, nederlandsk, italiensk, walisisk og Zürich-tysk. Opprinnelig hadde germanske språk ikke relative hv-pronomener (altså pronomener homonyme med spørrepronomen), men relative demonstrativer eller relativsubjunksjoner. Engelsk mistet tidlig sine relative demonstrativer og hadde i en periode kun relativsubjunksjonen that. Rundt 1400 begynner relative hv-pronomener å dukke opp i engelsk som en alternativ, sekundær relativiseringsstrategi, og de viste de seg først i posisjoner langt nede på relativiseringshierarkiet. Gradvis spredte de seg til høyere posisjoner. I skandinavisk, der hv-pronomenene begynte å gjøre seg gjeldende på omtrent samme tid, forble relative hv-pronomener forbeholdt lavere posisjoner.

Restriksjoner

Dette hierarkiet er ledsaget av visse restriksjoner (”Hierarchy constraints”), som hevdes å gjelde universelt.

1. Et språk må kunne relativisere subjekter. Det finnes f eks ikke noe språk som kan relativisere direkte objekter, men ikke subjekter. Det er derimot mulig for et språk å relativisere kun subjekter, siden subjektposisjonen er øverst på hierarkiet. Ifølge Keenan & Comrie finnes det ikke noe språk som ikke kan relativisere subjekter (Denne restriksjonen omtales i Keenan & Comrie 1979 som «Subject Relative Universal»).
2. Relativisering kan ikke ’hoppe over’ trinn i hierarkiet. Det er f eks ikke mulig for et språk å relativisere direkte objekt og styring til preposisjon med den primære relativiseringsstrategien, uten også å relativisere indirekte objekt (som befinner seg mellom de to forrige på hierarkiet) med den samme strategien.
3. Hvert punkt på hierarkiet er relevant. Det vil altså si at for hvert trinn på relativiseringsskalaen finnes det er språk som kan relativisere dette trinnet - men ingen lavere trinn - med den primær relativiseringsstrategien.

Restriksjon 2 og 3 gjelder altså kun for primære relativiseringsstrategier. Det betyr at det er mulig for en sekundær (men ikke for en primær) strategi å relativisere ledd langt nede på hierarkiet uten samtidig å kunne relativisere ledd høyere oppe.

Relativiseringshierarkiet i norsk

Norsk er spesielt i å kunne relativisere posisjoner også langt nede på hierarkiet, f eks 2. sammenligningsledd. Relativfrasen jenta hun var penere enn er helt akseptabel på norsk, mens en tilsvarende formulering ville være umulig på de fleste andre språk. Den primære strategien i norsk er en subjunksjonsstrategi (relativsubjunksjonen som), mens formell/konservativ stil marginalt også benytter seg av en sekundær strategi (relative hv-pronomener).

Mulige moteksempler

I enkelte malayopolynesiske språk opptrer det relativkonstruksjoner som synes utgjøre et moteksempel til hierarkiet. I disse språkene kan subjektet samt posisjoner lavere enn direkte objekt relativiseres, mens direkte objekt ikke kan relativiseres. Men samtidig har disse språkene veldig hyppig bruk av passivisering, dvs at direkte objekt gjøres om til subjekt. Istendefor å relativisere det direkte objektet direkte velger språkbrukere i disse språkene først å passivisere det, for deretter å relativisere. Denne strategien for å unngå å relativisere et gitt ledd synes å følge relativiseringshierarkiet: posisjonen man unngår å relativisere (i dette tilfelle direkte objekt), er alltid lavere enn posisjonen man omformer den opprinnelige posisjonen til (i dette tilfelle subjekt).

Ergativt relativiseringshierarki

Det er blitt hevdet at (den øvre delen av) relativiseringshierarkiet ikke gjelder for ergative språk. Istedenfor foreslås et eget ergativt relativiseringshierarki: Absolutt kasus > ergativt kasus > indirekte objekt > etc. Keenan & Comrie forsvarer det tradisjonelle hierarkiet ved å påpeke at absolutte og ergative nominalfraser begge har mange subjektegenskaper og at de fleste ergative språk tillater relativisering både av ergative og av absoluttive nominalfraser. Når det gjelder språk som bare tillater relativsering av absoluttive ledd, vises det at absoluttive ledd i slike språk innehar de aller fleste typiske subjektegenskapene (på ett unntak nær: De kan ikke være agens).

Kan relativiseringshierarkiet generaliseres til å gjelde andre syntaktiske operasjoner?

Prinsippene som ligger til grunn for relativiseringshierarkiet kan også være relevante for andre syntaktiske operasjoner enn relativisering. Særlig synes de å kunne belyse såkalte «advancement processes», dvs syntaktiske operasjoner som endrer et ledds syntaktiske posisjon. Passivisering er kanskje det mest kjente eksemplet på en slik operasjon. Keenan & Comrie hevder at passivisering alltid går fra posisjoner lavt på hierarkiet i retning posisjoner høyt på hierarkiet og at de samme restriksjonene synes å gjelde. For eksempel kan man ikke hoppe over et trinn: Dersom det er mulig å passivisere indirekte objekter må det også være mulig å passivisere ledd høyere på hierarkiet, som direkte objekt. Istedenfor et rent relativiseringshierarki kan man da tenke seg et hierarki som sier noe om hvor lett det er for ulike syntaktiske posisjoner å undergå ulike syntaktiske operasjoner (jf den engelske betegnelsen «Case Accessibility Hierarchy»).

Litteratur

• E Keenan & B Comrie 1977, Noun Phrase Accessibility and Universal Grammar, Linguistic Inquiry, vol 8 nr 1, s.63-99

• E Keenan & B Comrie 1979, Noun Phrase Accessibility revisited, Language, Vol 55, nr 3, s.649-664