Reksthegn
Reksthegn eller rekstegn, i Frostatingsloven nevnt i oppregningen av «bønder», gruppen av frie menn mellom løysing og hauld, og inndelt i «haulder», «årbårne menn»(dvs. av gammel fri ætt[1]) og «reksthegn» (sistnevnte har usikker betydning).[2]
Gulatingsloven har bare «hauld» og «leilending» som frie bønder; og Eidsivatingslovens og Borgartingslovens kristenretter nevner bare «hauld».[3]
I det angelsaksiske England var þegn/thegn eller thane betegnelse på høyættede personer i kretsen rundt konge eller stormann, med viktige oppgaver i lokaladministrasjon og rettsvesen.[4] Hvis en mann var så velstående at han hadde en eiendom «med kirke og kjøkken, et klokkehus og forsterket port, et sete og en spesifisert rolle i kongens hall,» da hadde han rettigheter som thegn.[5]
I norrøn lov snakkes om þegnsgildi («undersåtts-betaling») som navn på boten kongen krevde inn som straff for drap. Gulatingsloven fastslo at om «karmann slår kvinne» eller «kvinne slår karmann», skulle det bøtes 1,5 mark sølv til kongen, i tillegg til boten til den som ble slått. Men om kvinner slåss, skulle ingen ha bot, «uten de selv». Kvinner hørte ikke til i thegn-kategorien; de var ikke kongens undersåtter slik menn var.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «årbåren», NAOB
- ^ Claus Krag: Norges historie fram til 1319 (s. 156), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-12938-1
- ^ Rolf Danielsen, Knut Helle, Ståle Dyrvik, Edgar Hovland, Tore Grønlie: Grunntrekk i norsk historie (s. 51), Universitetsforlaget, 4. opplag 2000, ISBN 82-00-21273-4
- ^ Bratberg, Terje: «thegn» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. november 2024 fra [1]
- ^ Denis Sukhino-Khomenko: Thegns in the Social Order of Anglo-Saxon England and Viking-Age Scandinavia (s. 26)
- ^ Claus Krag: Norges historie fram til 1319 (s. 100)