Rau’e Aarhanen spelle
Rau’e Aarhanen spelle er en novelle Ingeborg Refling Hagen skrev i 1921. Novella finnes i novellesamlinga Svartsnær,[1] og senere i Livsfrisen fra 1949.
Hovedpersonene i boken er ungjentene Ymgjerd og Åshild, en gardsjente og en husmannsjente. De har fått høre en rad med historier og sagn av legdkjerringa på hjemgården, og mye om de mystiske haukakarane, som ingen vet hvor kom fra, men som er flinke spillemenn. Tittelen på novella er et rop som kommer i det det bryter løs skogbrann, og hele bygda må hjelpe til. Haukafolket kommer nedetter til hjelp, etter at brannen er slukket, og syner en holdning som er mest avvisende og kynisk. De drar jentene til seg med holdningen sin og med spillet sitt. Først drar Ymgjerd på skogen en tordenverskveld, og ingen finner hun igjen. Året etter blir Åshild bergtatt av haukafela, reiser til skogs, og blir nærmest valdteken av Gedron, sønnen til gamlehauken.
Tema[rediger | rediger kilde]
Novella handler mye om drifter og lengsel.[trenger referanse] Ingeborg Refling Hagen forsøkte senere å forklare hva fare dragninga mot haukafolket betyr, og sammenlignet brannen med erfaringer fra andre verdenskrigen. I et senere perspektiv kan en se advarsler mot fascismen i fortellingen. Samtidig er det og et folkeminneperspektiv i novella, hvor haukafolket mest er framstild som underjordiske eller varulver. Hundemetaforikken henger henger igjen i novella, og Ymgjerd tar over dette «bikkjesmilet» før hun blir borte i skogen. Stilistisk kan historien minne mye om tilsvarende fortellinger av Hans E. Kinck.