Rapsode
Rapsode (gresk: ῥαψῳδός, rhapsōdos; rhaptein = «sy, tilvirke», oide = «sang, dikt»; se ode, egentlige betydning: «en som syr sammen dikt»)[1] betegner i oldtidens Hellas en omreisende underholder eller skald som framførte, deklamerte og tilrettela framføring av episke diktverk, særlig Homers Iliaden og Odysseen, men også visdoms- og katalogpoesi til Hesiod og annet.
Guddommelig innflytelse[rediger | rediger kilde]
I Platons dialog Ion hvor rapsoden Ion og Sokrates snakker sammen om diktningens og opplesningskunstens vesen ble ordet etablert i estetikken. Det framgår av samtalen at Ion ikke regnes som en profesjonell fagmann da han «vet ikke hva han gjør», men utøver sin virksomhet under guddommelig innflytelse.[1] Rapsoder er avbildet ofte i gresk kunst hvor de bærer sitt kjennetegn, kappe og stokk. Dette utstyret er også karakteristisk for reisende, noe som indikerer at rapsoder var omvandrende reisende som forflyttet seg fra by til by for å tilby sine tjenester. De forsørget seg med å kunne fortelle svært lange fortellinger. De hadde en rekke knep for å minnes tekstene, og det antas at både Iliaden og Odysseen ble formidlet muntlig i denne formen før de ble skrevet ned i fast form. Det var således mulig, via erfaring og dyktighet i å improvisere, å endre innholdet i eposet i henhold til den foretrukne smaken til det særskilte stedets publikum. Imidlertid forble det ytre rammeverket til eposet bortimot uendret i hver framføring, og sikret således den prosjekterte framføringen av det underliggende hovedtemaet om moral eller ære.
Etymologi og bruk[rediger | rediger kilde]
Framføringen av episk poesi ble i Hellas kalt for rhapsodia (ῥαψῳδία), og dens framfører for rhapsodos. Ordet er ikke avdekket i tidlige epos, som isteden benyttet begrepet aoidos (ἀοιδός «sanger») for framførere av alle sjangrer, inkludert epos. Det er ukjent om Hesiod og poetene av Iliaden og Odysseen ville ha gjenkjent og akseptert navnet rapsode. Det er blitt argumentert av Walter Burkert, og støttet av noen forskere, at rhapsodos var per definisjon en som framførte en fastlagt og nedskrevet tekst.[2][3] For senere rapsoder er dette synet rimelig, men for tidlige er det radikalt og ikke akseptert av alle.[1]
Ordet rhapsodos var i bruk så tidlig som Pindar (522–443 f.Kr.), som antydet to ulike forklaringer for det, «sanger av sydde vers» og «sanger med stokk». Av disse er det første etymologisk korrekt; den andre var antydet av fakta, for hvor det er tidlig bevis for at sangeren var vant til å holde en stokk (ῥάβδος, rhabdos) i den ene hånden, kanskje, som et septer i en homersk forsamling som et symbol på retten til å høre eller for å «framheve rytmen eller gi storhet til sine fakter».[4] Den etymologiske meningen er interessant ettersom den er en nøyaktig metafor for hva muntlige fortellende poeter gjør: de syr sammen formler, linjer og standardiserte beskrivelser av scener i løpet av framføringen.[5] Det er indikasjoner hos Pindar og hos andre forfattere at muntlige epos var fortsatt en levende og populær tradisjon tidlig på 400-tallet f.Kr.;[6] alle senere bevis er imidlertid at rapsoder arbeidet fra skriftlige tekster, og i en del tilfeller var påtvunget av loven for å gjøre så.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Aarnes, Asbjørn (1977): Litterært leksikon, Oslo, s. 198-199
- ^ Burkert, Walter (1987): «The making of Homer in the 6th century BC: rhapsodes versus Stesichorus» i: Papers on the Amasis painter and his world, Malibu: Getty Museum, s. 43–62
- ^ Graziosi, Barbara (2002): Inventing Homer: the early reception of epic, Cambridge: Cambridge University Press.
- ^ Bahn, Eugene, & Bahn. Margaret L. (1970): A History of Oral Interpretation. Minneapolis, MN: Burgess, s. 7
- ^ Ridderstrøm, H. (2006): Tekstsamling I: litteraturhistorie: Litteraturhistoriske tekstpraksiser. Oslo: Høgskolen i Oslo
- ^ Dalby, Andrew (2006): Rediscovering Homer, New York, London: Norton, ISBN 0-393-05788-7, s. 157–168.