Raoul Heide

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Raoul Heide
Raoul Heide 1922.jpg
Raoul i 1922 da han vant EM i fekting.
Født13. oktober 1888
Paris
Død21. februar 1978 (89 år)
Sartrouville
Far Ragnvald Heide
Søsken Albert Heide
Beskjeftigelse Fekter
Nasjonalitet Norge

Raoul Heide (født 13. oktober 1888 i Paris, død 21. februar 1978 i Sartrouville, Yvelines) var en dobbelt[1] norsk OL-fekter som vant Norges første VM-gull i fekting.

Han virket siden 1909[2] som tannlege i Paris der han var oppvokst. Faren var norsk tannlege. Under den første verdenskrig tjente han i Fremmedlegionen.[3] Raoul ble av sin lege anbefalt å begynne å fekte. Det gjorde han i 1919 i Salle Baudry med H. Boutain som fektelærer. Etter fjorten måneder vant han en kårdekonkurranse i Milano.[4] Det var i EM i Paris i 1922 han vant gull, med finaleseier over den franske Lionel Liottel (1885–1968). Dette var i praksis et verdensmesterskap, og ble da også fra 1936 benevnt som et verdensmesterskap. Neste norske VM-medalje i fekting skulle ikke komme før i 2005, da ved Claus Mørch. Heide foretok samme året sin første tur til Norge på ni år, og var da ved det nasjonale fektestevne i Trondheim, hvorpå han på returen til Paris var innom København og vant det danske mesterskapet.[3] Heide vant også noen andre turneringer i Frankrike og Italia.[5][6]

Han representerte Oslo Fekteklub og var norsk statsborger, men bodde mesteparten av livet i Frankrike. Etter den andre verdenskrig var han spesielt aktiv for å få sving på den norske fektingen og en tid virkende som skoletannlege i hovedstaden.[4] Heide fikk arrangert landskamper og drog i 1949 med seg landslaget til Kairo der de imponerte.[7] Han var også norges representant i Det internasjonale fekteforbundet og president i den tekniske komité for verdensmesterskapene i 1937 og i 1947, såvel som for Sommer-OL 1948 i London.[8] Og på hans åttiårsdag ble det nevnt at han satt i directorie tecnique for Sommer-OL 1968 i Mexico City, et verv han også hadde hatt i Sommer-OL 1952 i Helsingfors og Sommer-OL 1960 i Roma.[6] Han var æresmedlem i Det internasjonale fekteforbundet og i 1965 president i Norges Fekteforbund.

Raoul Heide var sønn av Ragnvald Heide (1860–1917) og Ragna Sofie Valborg Schibsted (1863). Faren var tannlege (som to av sine brødre) og tilbrakte sitt yrkesaktive liv fra 1885 til 1917 som tannlege og professor i Paris,[9] men var også med på å få systematisert den offentlige barnetannpleien i Norge.[10] Farens praksis ble i 1917 overtatt av broren, Albert Heide.

Meritter[rediger | rediger kilde]

  • 1920: Vant Tournoi international de Milan (kårde)
  • 1921: 1. premie i Vittel-turneringen, avholdt i den østfranske byen Vittel
  • 1922 Poule d'honneur à l'Académie d'escrime de Paris og det danske kårdemesterskapet i København
  • EM (VM) i fekting: Gull (kårde) i Paris, 1922, beseiret den franske Lottile.[11]
  • Norge under Sommer-OL 1924 i Paris:
    • Individuelt: Semifinale i kårde (7.-plass)
    • Lag: Utslått i første runde
  • Norge under Sommer-OL 1928 i Antwerpen:
    • Individuelt: Utslått i 1. runde (7.-plass)
    • Lag: Utslått i andre runde

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Raoul Heide sportsprofil.
  2. ^ Norsk statsborger i Aftenposten den 14. september 1948.
  3. ^ a b Nordmanden, tandlæge Heide, dansk mester i fegtning i Aftenposten den 18. april 1922.
  4. ^ a b Den 31-årige tannlege som ble verdensmester i løpet av tre sesonger i Aftenposten den 13. oktober 1958.
  5. ^ Reidar Haanes (1952). Store dager i norsk idrett : 1915-1950. Tiden forlag, Oslo. 
  6. ^ a b Raoul Heide 80 år i Aftenposten den 12. oktober 1968.
  7. ^ Norske fektere imponerte i Cairo i Aftenposten den 28. februar 1949.
  8. ^ Dette fremkommer i Reidar Haanes sin notis med tittelen Forleden dag i VG den 17. september 1948.
  9. ^ Reidun Stenvik, Ragnvald Heide i Store norske leksikon.
  10. ^ Oslo kommunale tannpleie 50 år i Aftenposten den 18. november 1960.
  11. ^ En samtale med fekteren Raoul Heide. Den norsk-franske fekter fortæller om de siste store konkurranser i Aftenposten den 29. september 1927.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]