Hopp til innhold

Raffaella Carrà

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Raffaella Carrà
FødtRaffaella Maria Roberta Pelloni
18. juni 1943[1][2]Rediger på Wikidata
Bologna (Kongedømmet Italia)
Død5. juli 2021[3]Rediger på Wikidata (78 år)
Roma[4]
BeskjeftigelseTV-programleder, sanger, danser, skuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedCentro sperimentale di cinematografia[5]
Partner(e)Gino Stacchini
Little Tony
Camilo Sesto
Sergio Japino
Gianni Boncompagni
NasjonalitetItalia
Gravlagtcemetery of Porto Santo Stefano[6]
UtmerkelserKommandør av Den sivile fortjenstorden (2018)[7]
Signatur
Raffaella Carràs signatur
Raffaella Carrà på Commons

Raffaella Maria Roberta Pelloni (1943–2021), kjent profesjonelt som Raffaella Carrà og noen ganger bare som Raffaella, var en italiensk sanger, danser, skuespiller, TV-programleder og modell.[8] Hun regnes som et popkulturelt ikon i Europa og Latin-Amerika,[9][10] og i løpet av 1970- og 1980-årene ble hun en pioner for feminisme og kvinners rettigheter i musikk- og TV-bransjen,[11][12] samt et ikon innen musikk, LHBTQ+-miljøet og mote og design.[13][14]

Carrà ga ut 25 studioalbum i 37 land i Europa og Latin-Amerika, og solgte over 60 millioner plater på verdensbasis. Dette inkluderer låter som «A far l'amore comincia tu», «Fiesta», «Forte forte forte», «Pedro», «Tanti auguri» og «Tuca tuca», fremført på italiensk, spansk, engelsk og fransk.[15][16]

Hun ble også en svært vellykket TV-vert og mediepersonlighet i Italia, Spania og Argentina, og mottok en rekke priser, blant annet 12 Telegatto-priser og to TP de Oro. Etter en kritikerrost skuespillerdebut i Italia, signerte Carrà en kontrakt med 20th Century Fox i Hollywood. Hun spilte også i franske og spanske filmer, og samarbeidet med blant andre Mario Monicelli, Marcello Mastroianni, Frank Sinatra, Edward Mulhare, Trevor Howard, Jean Marais og James Coburn.[17][18]

I 2021 ble Carrà posthumt hedret med Sorriso Diverso Venezia-prisen under filmfestivalen i Venezia for sitt bidrag til italiensk musikk- og underholdningsindustri.[19]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Raffaella Pelloni ble født 18. juni 1943 i Bologna[20] til Raffaele Pelloni og Angela Iris Dell'Utri (av siciliansk opprinnelse), og hadde en yngre bror, Vincenzo «Enzo» (1945–2001).[21][22][23] Foreldrene hennes skilte lag kort tid etter bryllupet,[24] og Pelloni tilbrakte mesteparten av barndommen mellom morens bar og iskrembutikken i Bellaria – Igea Marina.[25] Der vokste hun opp med å se TV-programmet Il Musichiere, og lærte seg utenat titler, balletter og refrenger fra sangene.[26]

Allerede som åtteåring forlot hun Romagna-kysten for å fortsette studiene i Roma ved Accademia Nazionale di Danza.[27] Som 14-åring sluttet hun med ballett.[28] I 1952 begynte hun ved Centro Sperimentale di Cinematografia, hvor hun fullførte utdanningen i 1960.[28]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

1950- og 1960-årene: ungdom, tidlig karriere og Hollywood

[rediger | rediger kilde]
Carrà i Tormento del passato, 1952

Som niåring, mens hun gikk tur med moren i Roma, møtte Pelloni regissøren Mario Bonnard gjennom en familievenn. Han ga henne en rolle i filmen Tormento del passato, hvor hun spilte karakteren Graziella.[29][28]

Carrà i Giulio Cesare, il conquistatore delle Gallie, 1962
Carrà sammen med Frank Sinatra i Von Ryan's Express, 1965

Hun fikk sitt gjennombrudd som skuespiller i 1960 med filmen La lunga notte del '43.[28] Samme år medvirket hun også i den franske filmen La chance et l’amour sammen med Michel Piccoli.[30] Deretter spilte hun i en rekke italienske peplum-filmer, blant annet La furia dei barbari (1960), Maciste nella terra dei ciclopi (1961), Maciste, l'uomo più forte del mondo (1961), Ulisse contro Ercole (1962), Ponzio Pilato (1962) og Giulio Cesare, il conquistatore delle Gallie (1962), samt komedier og actionfilmer som 5 marines per 100 ragazze (1961), Il terrorista (1963), I compagni (1963) og La Celestina P... R... (1965).[31][32][33]

Carrà på et promoteringsbilde fra 1960-tallet

Midt på 1960-tallet ga regissøren Dante Guardamagna henne kunstnernavnet Carrà. Som kunstinteressert kombinerte han hennes egentlige navn, Raffaella—som minnet ham om maleren Rafael—med etternavnet til maleren Carlo Carrà.[34]

I 1965 flyttet Carrà til Hollywood etter å ha signert kontrakt med 20th Century Fox.[35] I likhet med sine landsmenn Gina Lollobrigida, Sophia Loren og Virna Lisi, fikk hun en internasjonal karriere og spilte i filmen Von Ryan’s Express sammen med Frank Sinatra, Edward Mulhare og Trevor Howard.[36] I 1966 hadde hun en gjesterolle i TV-serien I Spy sammen med Bill Cosby og Robert Culp. Hun trivdes imidlertid ikke i Los Angeles og følte hjemlengsel, og vendte derfor tilbake til Italia samme år.[36] Der spilte hun i flere italienske og franske filmer, blant annet Le Saint prend l'affût (1966), parodien Il vostro super agente Flit (1966), Warum hab ich bloß 2 x ja gesagt? (1969) og Cran d’arrêt (1970), samt noen TV-produksjoner.[31][32][33]

Den 3. mars 1967 medvirket Carrà i TV-tilpasningen Tutto per bene, basert på romanen av Luigi Pirandello.[33]

I januar 1968 ledet hun spesialsendingen Tempo di samba på det andre nasjonale TV-nettet. I juni samme år deltok hun i teaterstykket Processo di Famiglia av Diego Fabbri,[32] og mot slutten av året etter spilte hun i Il sorriso della gioconda.[31]

1970-årene: internasjonal suksess

[rediger | rediger kilde]
Carrà i Canzonissima 70, 1970

I 1970 deltok Carrà som gjesteskuespiller i programmet Io, Agata e tu sammen med Nino Ferrer.[28] Kort tid etter ble hun ansatt av Rai for å lede lørdagsunderholdningsprogrammet Canzonissima 70, hvor hun også opptrådte som skuespiller og danser.[28] Hun ledet også Canzonissima 71 og Canzonissima 74, hvor hun ga ut hitsingelen «Ma che musica Maestro», som solgte mellom 200 000 og 250 000 eksemplarer i Italia.[37][38][39] I 1971 medvirket hun sammen med Georges Descrières i den franskproduserte TV-serien Arsenio Lupin, i episoden «La donna dai due sorrisi».[40] I 1974 ledet hun programmet Milleluci på Rai sammen med sangeren Mina Mazzini.[41]

Etter suksessen i Italia debuterte Carrà i Spania i 1975 på Televisión Española, hvor hun opptrådte i varietéshowet ¡Señoras y señores!. Hun ga deretter ut et samlealbum med spanske versjoner av sangene sine.[28] I 1976 ble hun hyret av TVE til å lede fire episoder av varietéprogrammet La hora de....[28]

I disse årene fokuserte Carrà mer på sin musikkarriere, og oppnådde suksess i blant annet Spania, Tyskland, Frankrike, Nederland, Belgia, Storbritannia, Hellas, og særlig i Latin-Amerika.[42] En av hennes største suksesser var sangen «A far l’amore comincia tu», som også i engelsk versjon nådde niendeplass på den britiske singellisten, og oppnådde flere gull- og platinautmerkelser internasjonalt.[43]

I 1976 spilte hun inn albumet Forte forte forte, som ble utgitt i 36 land verden over og ga henne en gullplate i Canada.[44] I 1977 fulgte hun opp med albumet Fiesta, som inneholder eurodisco-låter; tittelsporet har blitt beskrevet som et «symbol» på hennes artistpersona.[45]

I 1978 var Carrà gjest i det chilenske programmet Sábado gigante.[46] Samme år ga hun ut sangen «Hay que venir al sur», den spanske versjonen av «Tanti auguri», som ble enda en av hennes største hits.[47]

1980-årene: retur til RAI og suksess i Latin-Amerika

[rediger | rediger kilde]

I 1980 spilte Carrà hovedrollen i filmen Bárbara, som ble spilt inn i Argentina og distribuert på det søramerikanske markedet. Dette var hennes siste spillefilm som hovedrolleinnehaver.[48] Samme år ga hun ut albumet Mi spendo tutto, som inneholder sangen «Pedro», en av hennes største hits.[49]

I 1981 ledet hun Millemilioni, det første forsøket på internasjonalt TV-samarbeid: fem spesialprogrammer, hver spilt inn i en forskjellig hovedstad—Buenos Aires, Mexico by, London, Roma og Moskva.[50]

I 1982 ledet hun Fantastico 3 sammen med Corrado,[51] og fremførte åpningsmelodien «Ballo ballo». Sangen skapte noe kontrovers, da den av enkelte ble anklaget for å ligne på «Eleanor Rigby» av The Beatles.[52]

Etter suksessen med Fantastico ble albumet Raffaella Carrà 82 utgitt, med bidrag fra blant andre Franco Bracardi, Danilo Vaona, Gianni Boncompagni, Gianni Belfiore og Giancarlo Magalli. Senere samme år var Carrà æresgjest ved Viña del Mar International Song Festival.[46]

I februar 1983 deltok hun også som gjest under Sanremo-festivalen.[53] Sangene «Soli sulla luna» og «Ahi», skrevet av Valsiglio–Pace–Depsa, ble spilt inn spesielt for anledningen.[54]

Fra 1983 til 1985 ledet hun Pronto, Raffaella?, det første middagsprogrammet på Rai. Programmet ble en stor suksess og befestet hennes rolle som programleder, med over 14 millioner seere som fulgte hennes intervju med Moder Teresa.[28] Carrà fremførte også temasangen «Fatalità».[55]

Suksessen med Pronto, Raffaella? ga henne i 1984 tittelen «Female TV Personality at European Level», tildelt av European TV Magazines Association.[56] Samme år signerte hun en toårig multimillionkontrakt med Scavolini, med slagordet «den mest elskede av italienerne».[57][58] Fornyelsen av kontrakten hennes med Rai skapte imidlertid politisk kontrovers, da daværende statsminister Bettino Craxi kalte honoraret hun skulle motta «umoralsk og skandaløst».[58][59] I denne perioden ga Carrà ut albumene Fatalità (1983) og Bolero (1984).[60]

I TV-sesongen 1985–86 ledet hun storsatsingen Buonasera Raffaella. De første ti episodene ble sendt fra Roma, mens de siste fem ble sendt direkte fra Rai-studioer i New York, og via Rai International vist i både Nord- og Sør-Amerika. Hun intervjuet og opptrådte sammen med kjente gjester som Henry Kissinger, Joe Cocker, Riccardo Cocciante, Patty Pravo, Stevie Wonder, Ginger Rogers og Sammy Davis jr.. Programmet skapte også debatt på grunn av høye produksjonskostnader, særlig for episodene sendt via satellitt fra USA.[61][62] Likevel ble det en stor suksess og vakte interesse fra amerikanske TV-kanaler, noe som førte til at Carrà ble invitert til kjente talkshow med Johnny Carson, Ed Sullivan og David Letterman.[63][64][65]

I sesongen 1986–87 ledet hun programmet Domenica in, opprinnelig utviklet av Corrado i 1976. Hun fremførte både åpningsmelodien «Curiosità» og avslutningssangen «Casa dolce casa». I november 1986 reagerte hun under en sending på en artikkel publisert i ukebladet Novella 2000, og truet med søksmål etter at bladet anklaget henne for å ha neglisjert sin døende mor.[66] Raffaella's mother in fact died in 1987. Raffaella paid tribute during another episode of Domenica in, dedicating her song "I thank you life" to her.[67] Moren hennes døde i 1987, og Carrà hedret henne i en senere episode ved å dedisere sangen «I thank you life».[68]

I 1987 inngikk hun en toårig multimillionavtale med Fininvest. Hennes første opptreden på Canale 5 fant sted 27. desember 1987 med spesialprogrammet Benvenuta Raffaella, og kort tid etter, 9. januar 1988, debuterte Raffaella Carrà Show. Dette ble etterfulgt av Il principe azzurro våren 1989, som ble det siste programmet hun ledet for Canale 5.[69]

1990-tallet: arbeid som programleder

[rediger | rediger kilde]
Raffaella Carrà og Carlo Frisi i Ricomincio da due i 1990

Etter at perioden hos Fininvest var over, ledet Carrà det nye programmet Weekend of Raffaella, der hun opptrådte med et nytt, mer modent uttrykk og la bort tights og bodysuits.[70] Programmet fikk en oppfølger med tittelen Ricomincio da due.[58]

I begynnelsen av januar 1990 vendte Carrà tilbake til Rai for å lede sitt nye program Raffaella Venerdì, Sabato e Domenica... E saranno famosi.[58]

I juni 1990 var hun medprogramleder sammen med Gigi Sabani, Ricardo Fernández Deu og Miriam Díaz Aroca i Cuando calienta el sol, et todelt underholdningsprogram produsert i samarbeid mellom Rai og TVE, sendt direkte fra Saint-Vincent i Italia og Tossa de Mar i Spania og kringkastet samtidig i begge land.[71]

I mai 1991 presenterte hun Telegatto-prisene sammen med Corrado.[72]

Carlo Frisi og Raffaella Carrà i Fantastico 12 i oktober 1991

Sammen med Johnny Dorelli ledet hun i 1991 lørdagskveldsprogrammet Fantastico 12 på Rai 1, som til tross for kontroversen rundt Roberto Benignis opptreden fikk lavere seertall enn forventet.[73]

Fra 1992 til 1995 vendte Carrà tilbake til TVE, hvor hun ledet tre sesonger av ¡Hola Raffaella!,[28] som hun vant tre TP de Oro-priser for,[58] samt programmet A las 8 con Raffaella sendt tidlig på kvelden.[74] I sesongen 1994–95 gikk hun over til den spanske motparten til Fininvest, Telecinco, med ettermiddagsprogrammet En casa con Raffaella.[74]

Mot slutten av 1995 vendte hun tilbake til Rai 1 med Carràmba! Che sorpresa.[28] I 1996 og deretter fra 1998 til 2000 ledet hun programmene Carràmba! Che sorpresa, Carrambà! Che fortuna, 40 minuti con Raffaella, Centoventitré og I Fantastici di Raffaella.[75]

I 1997 deltok hun også som hovedrolleinnehaver i en firedelt miniserie fra RAI med tittelen Una mamma per caso, regissert av Sergio Martino, der hun spilte en enslig journalist. Dette var hennes siste opptreden i en dramaserie på TV.[76] Samme år takket hun nei til å lede Sanremo-festivalen 1997.[54]

Hun ønsket 1998 velkommen som medprogramleder sammen med Ramón García i TVEs direktesending av nyttårsklokkene fra Puerta del Sol i Madrid.[77]

2000-tallet: mellom Spania og Italia

[rediger | rediger kilde]

I 2000 presenterte hun Gran Premio Internazionale dello Spettacolo sammen med Paolo Bonolis.[78]

Året etter ledet hun, sammen med Piero Chiambretti, Enrico Papi, Megan Gale og Massimo Ceccherini, den 51. utgaven av Sanremo-festivalen, som ikke oppnådde særlig stor suksess. Carrà innrømmet selv at det var en feil å velge et format som var mer musikalsk enn TV-orientert.[79] Etter en pause på omtrent ett år vendte hun tilbake til beste sendetid på Rai 1 med den fjerde utgaven av Carràmba! Che sorpresa.[80] I 2004 ledet hun programmet Sogni.[81]

Den 19. desember 2004 var hun medprogramleder sammen med Ramón García og Loles León under den ni timer lange TV-aksjonen Contigo på TVE.[82] Den 24. oktober 2005 var hun gjest i Diego Maradonas program La Noche del 10, sammen med Robbie Williams.[83] Våren 2006 ledet Carrà programmet Amore på Rai, en versjon av TVEs Contigo. Programmet var viet fjernadopsjon og resulterte i nærmere 150 000 adopsjoner.[84]

Også i 2006 ga skuespilleren Fabio Canino, med hjelp fra Roberto Mancinelli, ut en bok om henne med tittelen Raffabook. Più che un libro uno show del sabato sera.[85] Rundt samme tid ga Tiziano Ferro ut sangen «E Raffaella è mia» på albumet Nessuno è solo, tilegnet Carrà, som også medvirket i musikkvideoen.[86] Den spanske sangeren Roser spilte inn albumet Raffaella, en hyllest med Carràs største hits sunget på spansk.[87] I desember 2006 deltok hun på gallaen for TVEs 50-årsjubileum.[88]

Den 30. november 2007 ble Raffica utgitt, en samling bestående av to CD-er og en DVD med alle kjenningsmelodiene Raffaella hadde sunget og danset til gjennom karrieren.[89]

Raffaella Carrà in 2008

I 2008 ble hun invitert av TVE til å delta i tre programmer knyttet til Eurovision Song Contest. Det første var den nasjonale uttakssendingen Salvemos Eurovisión, sendt 8. mars.[74] Hun ledet også to spesialgallaer knyttet til festivalen.[74]

Kort tid etter vendte Carrà tilbake til Rai 1 for å lede en ny utgave av Carràmba! Che fortuna, som ble en seersuksess, med et gjennomsnitt på rundt 5 millioner daglige seere og topper på 6 millioner.[90]

Deretter returnerte Carrà til Spania for å lede en episode av den spanske versjonen av Saturday Night Live på Cuatro i april 2009.[91]

Også i 2008 ble boken Mito in tre minuti av Antimo Verde utgitt, en kunstnerisk biografi basert på forskningsarbeid.[92] Den 7. november samme år ble Raffica – Balletti & Duetti utgitt, en ny samling med to CD-er og en DVD med et utvalg av Carràs TV-opptredener.[93]

Samme år ledet og produserte Carrà Il Gran Concerto, et TV-program der Rais nasjonale symfoniorkester fremførte klassisk musikk og opera.[94]

2010-tallet: sporadiske opptredener

[rediger | rediger kilde]
Raffaella Carrà i Madrid i 2017 sammen med ordfører Manuela Carmena
Carrà i 2018

I 2010 sang hun duett med Renato Zero på låten «Triangolo» fra albumet Sei Zero. De to delte også scenen under Zeros konsert 5. oktober samme år.[56]

I 2011, etter 13 års fravær, vendte Italia tilbake til Eurovision Song Contest, og Rai valgte Carrà til å være programleder og kommentator fra Italia under finalekvelden, samt til å presentere poengene fra juryen og telefonavstemningen.[74] Sommeren 2011 remixet den franske DJ-en Bob Sinclar hennes klassiske sang «A far l’amore comincia tu», som fikk tittelen «Far l’amore». Denne remiksen ble senere brukt av Paolo Sorrentino i lydsporet til den Oscar-belønte filmen The Great Beauty.[95]

Senere spilte hun, sammen med Neri Marcorè, i flere reklamer for TIM, der hun portretterte dronning Isabella I av Castilla.[96] I oktober 2011 var hun for fjerde år på rad produsent for TV-programmet Il Gran Concerto på Rai 3, ledet av Alessandro Greco.[97]

I juni 2012 deltok hun i Concerto per l’Emilia til støtte for ofrene etter jordskjelvene 20. og 29. mai 2012, der hun fremførte en av sine hits, «Rumore».[98]

I januar 2013 var Carrà tiltenkt en retur, etter ti år, som programleder for et lørdagskveldsprogram på Rai 1, men programmet, foreløpig med tittelen Auditorium, ble senere avlyst.[99] I februar 2013 ble hun en av mentorene, sammen med Noemi, Piero Pelù og Riccardo Cocciante, i programmet The Voice of Italy på Rai 2.[100]

Den 16. juli 2013 ga hun ut dance-singelen «Replay»,[101] etterfulgt av albumet Replay (The Album). Albumet ble utgitt 19. november 2013, sammen med den andre singelen «Cha Cha Ciao», sytten år etter hennes forrige studioalbum.[102][101]

Samme år opptrådte hun som seg selv i filmen Colpi di fortuna, regissert av Neri Parenti.[103] I 2014 deltok hun igjen i The Voice of Italy som mentor sammen med Piero Pelù, Noemi og rapperen J-Ax.[100]

I februar samme år var hun gjest under den første kvelden av Sanremo-festivalen, der hun fremførte et medley av sanger fra sitt nyeste album.[104]

I TV-sesongen 2014–15 vendte hun tilbake til Rai 1 med et nytt talentshow sammen med Joaquín Cortés, med tittelen Forte forte forte.[105]

Fra 24. februar 2016 returnerte hun som mentor i The Voice of Italy på Rai 2, sammen med Emis Killa, Max Pezzali og Dolcenera; under finalen kunngjorde hun at hun ville forlate programmet.[106][107] Den 19. desember 2016 ledet hun 60 años juntos, TVEs 60-årsjubileumsgalla.[108] Sommeren 2017 ble hun musikkprodusent for en av deltakerne sine, Samuel Pietrasanta.[28]

Den 30. november 2018 ble julealbumet Ogni volta che è Natale utgitt, Carràs siste utgivelse før hennes død.[109] Albumet inneholder en tidligere uutgitt låt, «Chi l’ha detto», som ble sendt til radio 16. november og publisert på YouTube med musikkvideo 23. november.[110] Mot slutten av 2018 vendte hun tilbake til TV etter to års fravær som gjest hos Fabio Fazio i Che tempo che fa[111] og hos Carlo Conti i Un Natale d’Oro Zecchino.[112]

Våren 2019 vendte hun tilbake til TV som programleder for et intervjuprogram med kjente personligheter fra underholdning, kultur og sport, med tittelen A raccontare comincia tu, sendt i beste sendetid på torsdager på Rai 3 i seks uker, fra 4. april til 9. mai.[113] Etter suksessen ble programmet fornyet med en ny runde på fire episoder, sendt fra 24. oktober til 4. november.[114]

2020-tallet

[rediger | rediger kilde]

Den 2. oktober 2020 hadde musikalfilmen Explota Explota premiere på spanske kinoer.[115] Filmen, regissert av uruguayanske Nacho Álvarez, er basert på Carràs sanger, og hun selv gjør en cameo-opptreden.[116] Fra 25. januar 2021 ble filmen tilgjengelig i italiensk versjon (med tittelen Ballo Ballo) på den digitale plattformen Amazon Prime.[117] Filmen ble nominert til tre Goya-priser og tre Feroz-priser.[118]

Den 5. juli 2021, etter Carràs død, avslørte Rai-direktør Stefano Coletta på TV at det fantes planer om å spørre Carrà om å lede Eurovision Song Contest 2022 og Sanremo-festivalen samme år.[119]

En dokumentarserie i tre episoder om Carrà, med tittelen Raffa, ble utgitt i 2023.[120][121][122]

Privatliv og død

[rediger | rediger kilde]
Minnetavle over Raffaella Carrà i kirken ved den kommunale gravlunden i Porto Santo Stefano.

Carrà hadde et tiårig forhold til TV- og radioprogramlederen Gianni Boncompagni, som også var tekstforfatteren til hennes største musikalske hits.[123] Hun møtte senere Sergio Japino, som var ni år yngre enn henne og på den tiden koreograf i to av programmene hennes: Pronto, Raffaella? og Fantastico 3.[51] Selv om de skilte lag på 1990-tallet, opprettholdt de et godt personlig og profesjonelt forhold, så mye at det var han som kunngjorde Carràs død i 2021.[51] Tidligere hadde hun andre romantiske forhold, blant annet med sangeren Little Tony, som hun møtte i 1961 under innspillingen av filmen 5 marines per 100 ragazze,[124] med Juventus-spilleren Gino Stacchini (som varte i åtte år), og hun ble også tiltrukket av Frank Sinatra, som hun delte sett med i filmen Von Ryan's Express i 1965, men hun avviste hans flørting.[125]

Carrà giftet seg aldri, og uttalte at hun «ikke trodde» på ekteskap. Hun fikk ingen egne barn, selv om hun ønsket det; da hun forsøkte å få barn, fortalte legen at det ikke ville være mulig.[125] I stedet valgte hun å adoptere flere barn fra ulike deler av verden på avstand.[126]

Raffaella Carrà var veldig knyttet til Monte Argentario i Toscana,[127] hvor hun bodde i mange år. Hennes villa i Cala Piccola var en inspirasjonskilde for mange av sendingene hennes, og til og med for tittelen på TV-programmet Carràmba! Che sorpresa.[128] Hun var en stor fan av fotballaget Juventus.[26]

Carrà døde i Roma den 5. juli 2021, 78 år gammel,[129][130] av lungekreft.[131] To dager senere ble begravelsesfølget holdt fra hennes hjem, med rute gjennom RAIs sentrale studioer, Foro Italico og Teatro delle Vittorie, for å nå Capitolium, hvor kapellet ble satt opp ved Romas rådhus.[132] Carràs aske, etter å ha blitt kremert i henhold til hennes uttrykte ønske, ble brakt til de stedene som sto kunstneren nærmest, inkludert Porto Santo Stefano og San Giovanni Rotondo, i Sanktuariet for Saint Pio av Pietrelcina.[127] Hennes aske er bevart i kirken ved den kommunale gravlunden i Porto Santo Stefano.[133][134]

Kulturell innflytelse og filantropi

[rediger | rediger kilde]

Vogue España beskrev artisten som et «intergenerasjonelt fenomen, med sosial og kulturell rekkevidde, bestemt til å bli husket for alltid»,[12] mens The Guardian kalte henne «popstjernen som lærte Europa gleden ved sex» i en katolsk puritansk kontekst.[11] Rockol beskrev Carrà som «en figur som gradvis har blitt et hedensk idol, skandaløs og ettertraktet, i stand til å sende kodede beskjeder til homofile i Italia og samtidig trøste og holde husmødre med selskap mens de lager lunsj».[135]

Gjennom sin karriere har Carràs opptreden og arbeidsmoral blitt sammenlignet med Donna Summer, Barbara Walters og Ann-Margret.[136]

Kvinners frigjøring og antikonservatisme

[rediger | rediger kilde]

Den 13. november 1971, mens hun ledet Canzonissima, fremførte Carrà sin nye singel «Tuca tuca» iført en topp som viste navlen hennes; hun var den første kvinnen som viste den på italiensk offentlig TV, på et tidspunkt da det var uvanlig for kvinner å vise kroppen sin. Dette skapte kontrovers i det konservative TV-nettverket Rai, og ble omtalt som «for provoserende» av Vatikanets avis L’Osservatore Romano.[137][138]

På spansk TV regnes Carrà som en av pionerene for ytringsfrihet etter Franco-diktaturet, da hun dukket opp på TV-skjemaene i 1976, ett år etter Francisco Francos død.[139][140]

Mote- og popikon

[rediger | rediger kilde]

Carràs stil og scenetilstedeværelse ble rost av liberale kritikere på 70- og 80-tallet, og hun ble etter hvert et moteikon.[141][142][143] Kjennetegnet som gjorde Carrà ikonisk var hennes platinablonde bob-frisyre.[144][145]

Vogue España beskrev Carràs antrekk som «visjonære» og «kontrollert transgresjon» på den tiden hun bar dem, som «nye uttrykksformer som åpent stod imot de etablerte kanonene for patriarkalsk styre, i en hittil utenkelig form for katodisk styrking».[12]

Sammen med Mina og Patty Pravo regnes Carrà som en av pionerene for camp-stil, og ble nevnt i The Anna Wintour Costume Center, en avdeling ved Metropolitan Museum of Art, under Gucci-designeren Alessandro Micheles vårutstilling i 2019.[146]

Støtte til LHBTQ+-samfunnet og «ikonstatus»

[rediger | rediger kilde]

Hun var en sterk støttespiller for LHBTQ+-samfunnet, og mottok en «gay icon»-pris under World Pride Madrid i 2017.[147]

Politiske synspunkter

[rediger | rediger kilde]

Carrà avslørte i et intervju i 1977 at hun var kommunist. Hun sa: «Jeg stemmer alltid kommunistisk. I en kamp mellom arbeidere og forretningsfolk, vil jeg alltid stå på arbeidernes side.»[148]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Munzinger Personen, oppført som Raffaella Carra, Munzinger IBA 00000018334, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ filmportal.de, oppført som Raffaella Carra, Filmportal-ID 1024972b71344904a67bd5c80817027e, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ «E' morta Raffaella Carrà: addio alla regina della tv», verkets språk italiensk, besøkt 6. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ «È morta Raffaella Carrà, icona della tv italiana. Japino: "È andata in un mondo migliore"», publisert i la Repubblica, verkets språk italiensk, utgitt 5. juli 2021, besøkt 6. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ www.revistavanityfair.es[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  7. ↑ www.vidanuevadigital.com, besøkt 26. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ «Raffaella Carrà, singer, dancer and actress who was the cherished star of Italian television for decades – obituary». The Telegraph (på engelsk). 9. juli 2021. ISSN 0307-1235.
  9. ↑ Pianigiani, Gaia (15. juli 2021). «Raffaella Carrà, Saucy Superstar of Italian TV, Dies at 78». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331.
  10. ↑ Buj, Anna (5. juli 2021). «Muere Raffaella Carrà, la icónica cantante, a los 78 años». La Vanguardia (på spansk). Besøkt 1. juli 2023.
  11. 1 2 Frey, Angelica (16. november 2021). «Raffaella Carrà: the Italian pop star who taught Europe the joy of sex». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077.
  12. 1 2 3 Rodriguez, Rafa (6. juli 2021). «Raffaella Carrà, el mito estético de repercusión política que se salvó del 'camp'». Vogue España (på spansk). Besøkt 30. juni 2022.
  13. ↑ Ottone, Lorenzo (6. juli 2021). «Raffaella Carrà, pop icon of the golden age of Italian design». Domus. Besøkt 1. juli 2023.
  14. ↑ Canino, Francesco (7. juli 2021). «Raffaella Carrà, come e perché è diventata (vera) icona Lgbtq+». Il Fatto Quotidiano (på italiensk). Besøkt 1. juli 2023.
  15. ↑ Conti, Andrea (5. juli 2021). «Raffaella Carrà, artista musicale con oltre 60 milioni di copie vendute nel mondo e il sogno di cantare negli stadi – Le hit da "Tuca Tuca" a "Rumore». Il Fatto Quotidiano (på italiensk). Besøkt 1. juli 2023.
  16. ↑ Coviello, Monica (19. juni 2023). «Raffaella Carrà, le 10 canzoni più famose». Vanity Fair Italia (på italiensk). Besøkt 1. juli 2023.
  17. ↑ «I film di Raffaella Carrà, la diva che disse no a Hollywood». la Repubblica (på italiensk). 17. juni 2023. Besøkt 1. juli 2023.
  18. ↑ Goldbart, Max (21. desember 2021). «Life Of Italian Cultural Icon Raffaella Carrà To Be Spotlighted In Fremantle Doc». Deadline Hollywood. Besøkt 1. juli 2023.
  19. ↑ Adelfi, Maria (11. september 2021). «Standing ovation per Raffaella Carrà a Venezia. A lei il il Premio Speciale "Sorriso Diverso" Sergio Iapino: "Arrivava dritta al cuore della gente"». La Stampa (på italiensk). Besøkt 1. juli 2023.
  20. ↑ Mal:Usurped, Stradanove.net. Retrieved 13. oktober 2017.
  21. ↑ «Younipa». 6. juli 2021.
  22. ↑ «Raffaele Pelloni and Iris Dell'Utri. parents Raffaella Carrà / "Dad threatened me"». Italy 24 News Entertainment. 5. juli 2021. Arkivert fra originalen 19. januar 2022. Besøkt 30. mars 2026.
  23. ↑ Vitello, Daniela (2. juli 2017). «Raffaella Carrà: "Mio padre? Mi chiamava per sapere se ero ancora vergine"». Perizona.
  24. ↑ «Raffaella Carrà». La Repubblica. 6. januar 2008.
  25. ↑ «E' morta Raffaella Carrà. Bellaria, sua città d'adozione, in lutto». News Rimini. 5. juli 2021.
  26. 1 2 «È morta Raffaella Carrà, la regina della tv italiana. Il tifo per la Juve, lo spot con Lauda». La Gazzetta dello Sport. 5. juli 2021.
  27. ↑ «Da Bologna al cuore di tutti. La storia dell'irripetibile Raffaella Nazionale». Il Resto del Carlino. 5. juli 2021.
  28. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 «MUERE RAFFAELLA CARRÀ A LOS 78 AÑOS: EL ICONO TELEVISIVO QUE ROMPIÓ BARRERAS Y NO VIVIÓ "NI UN DÍA VACÍO"». Vanity Fair Spain. 5. juli 2021.
  29. 1 2 Hebrero, Virginia (13. oktober 2018). «Raffaella Carrá y Lucía Bosé: la música y el cine italianos como revulsivo». La Vanguardia.
  30. ↑ «Murió Raffaella Carrá: Cómo es Explota Explota, la última película sobre la diva italiana». Clarín. 5. juli 2021.
  31. 1 2 3 Galici, Francesca (5. juli 2021). «Películas y shows por los que recordaremos a Raffaella Carrà». CNN in Spanish.
  32. 1 2 3 Galici, Francesca (16. oktober 1997). «RAFFAELLA CARRA': TUTTE LE VOLTE CHE E' STATA ATTRICE». Adnkronos (på italiensk).
  33. 1 2 3 Cremonini, Maria (9. juli 2017). «Le Favolose Attrici Anni Settanta – Parte Seconda: Cinema Italiano». Self-Publish – via Google Books.
  34. ↑ Galici, Francesca (5. juli 2021). «"È andata in un mondo migliore": morta Raffaella Carrà». Il Giornale.
  35. ↑ «Muere Raffaella Carrà a los 78 años». El Español. 5. juli 2021.
  36. 1 2 Fuente, Ulises (5. juli 2021). «Raffaella Carrà, la actriz que rechazó a Hollywood porque odiaba sus fiestas». La Razón.
  37. ↑ «Adiós a Raffaella Carrà: biografía de una diva diferente. 7/18: Éxito en los escenarios». MSN. 5. juli 2021.
  38. ↑ «Estate, nell'eterno ritorno riecco l'ombelico di Raffaella». la Stampa. 23. august 1992. Besøkt 22. august 2023.
  39. ↑ «Come vanno le vendite». Corriere Della Sera. 9. januar 1971. Besøkt 30. august 2023. «Ecco come vanno le vendite dei dischi di Canzonissima: "Vent'anni" di Ranieri e a quota 350 mila dischi venduti in una settimana, "Fiume amaro" cantata da Iva Znnichi ha venduto oltre 300 mila copie, e Morandi con "Capriccio' e piu o meno allo stesso livello, Benissimo vanno anche Ornella Vanoni con "L'appuntamento" e patty Praco con "Tutt'al piu" Senza dimenticare che "Ma che musica maestro" nella interpretazione di Raffaella Carra e sulle 250 mila copie.»
  40. ↑ Saporiti, Marco (2011). La storia di Canale 5. I personaggi, le trasmissioni, la storia che hanno fatto della televisione commerciale un ammiraglia. Lulu.com. ISBN 9788896782132 – via Google Books.
  41. ↑ López, Ianko (25. mars 2020). ÉXITO, TRAGEDIAS E INSPIRACIÓN: LOS 80 AÑOS DE MINA, LA TIGRESA DE CREMONA. Vanity Fair (på spansk).
  42. ↑ Bonazzoli, Beppe (6. juli 2021). «La reina de la alegría la extrañaremos todos!». Corriere di Panama. Arkivert fra originalen 6. juli 2021. Besøkt 30. mars 2026.
  43. ↑ Roberts, David (2006). British Hit Singles & Albums (19th utg.). London: Guinness World Records Limited. s. 95. ISBN 1904994105.
  44. ↑ «Gold/Platinum – Music Canada». Music Canada. Desember 1976. Arkivert fra originalen 27. januar 2021. Besøkt 27. januar 2021.
  45. ↑ Álvarez Jiménez, Azahara (19. august 2009). «Éxitos de 1977: Raffaella Carrá:"Fiesta"». RTVE.
  46. 1 2 Retamal, Pablo (5. juli 2021). «El explosivo paso de Raffaella Carrà por Viña 82: un "espectáculo wagneriano" y la primera reina». La Tercera.
  47. ↑ «"Para hacer bien el amor hay que venir al sur": Raffaella Carrà y la historia de su famosa (y censurada) canción». El Comercio. 5. juli 2021.
  48. ↑ García, Santiago (22. april 2021). «"Bárbara", el extraño musical con Raffaella Carrá y Jorge Martínez hecho en Argentina en 1980». Infobae (på spansk).
  49. ↑ Basso, Fabrizio (5. juli 2021). «E' morta Raffaella Carrà, la ricordiamo con le 10 canzoni più amate». Sky TG24 (på italiensk).
  50. ↑ «Los éxitos que hicieron inolvidable a la cantante italiana Raffaella Carrà». El País (Cali). 5. juli 2021.
  51. 1 2 3 Keller, Rebeca (5. juli 2021). «Raffaella Carrà: Su pareja Sergio Japino era su "espejo en el que mirarse"». El Mundo (på spansk).
  52. ↑ Giordano, Santiago (6. juli 2021). «Raffaella Carrá, del estrellato italiano al mundo». Página/12.
  53. ↑ Eddy Anselmi (2009). Festival di Sanremo: almanacco illustrato della canzone italiana. Panini Comics. ISBN 978-8863462296.
  54. 1 2 Elisa, Colli (5. juli 2021). «E' morta Raffaella Carrà, il sindaco Biancheri: "Ha contribuito a far grande il nome di Sanremo nel mondo"». www.riviera24.it (på italiensk).
  55. ↑ «"Pronto... Raffaella?" (1983)». La Repubblica. 25. september 2012.
  56. 1 2 «È morta Raffaella Carrà: la diva della tv e della musica aveva 78 anni». Sky News (på italiensk). 5. juli 2021.
  57. ↑ «Raffaella Carrà, Scavolini: "Una donna bella e molto gentile: un grande dispiacere"». Il Resto del Carlino. 6. juli 2021.
  58. 1 2 3 4 5 Mariani, Cristiana (5. juli 2021). «Chi era Raffaella Carrà: la sua vita e la sua carriera». Il Giorno.
  59. ↑ «Polémica en Italia por un contrato millonario de la RAI a Raffaella Carrá». El País (på spansk). 3. mars 1984.
  60. ↑ Melgar, Blai (5. juli 2021). «Mor Raffaella Carrà». Catalunya Diari.
  61. ↑ Salaris, Marco (5. desember 2018). «È successo in TV – 5 dicembre 1985: arriva Buonasera Raffaella! (video)». Tvblog.it.
  62. ↑ Leombruni, Lucrezia (5. juli 2021). «'Da Trieste in giù' tutta l'Italia piange Raffaella Carrà». dire.it (på italiensk).
  63. ↑ «Raffaella Carrà, con David Letterman sulla tv Usa». Adnkronos. 5. juli 2021.
  64. ↑ «Raffaella Carrà, quando venne punzecchiata da David Letterman (e rispose per le rime): "Sono una donna, ma guadagno come un uomo"». www.ilmattino.it. 6. juli 2021.
  65. ↑ Furina, Matteo (6. juli 2021). «Quando Raffaella Carrà, al Letterman, spiegò il femmismo al mondo [VIDEO]».
  66. ↑ «LA CARRA' RIESCE A BLOCCARE 'NOVELLA 2000'». La Repubblica. 4. november 1986.
  67. ↑ Ceccarelli, Emmanuela (13. mai 2021). «Domenica In, conduttrice fuori di sé : "Mia madre non si tocca"». youmovies.it (på italiensk).
  68. ↑ Ceccarelli, Emmanuela (13. mai 2021). «Domenica In, conduttrice fuori di sé : "Mia madre non si tocca"». youmovies.it (på italiensk).
  69. ↑ «'Raffaella Carrà, quando Berlusconi la corteggiò con un camion di azalee». Corriere della Sera. 6. juli 2021.
  70. ↑ A., C. (5. juli 2021). «more mature by abandoning tights and bodysuits». El Confidencial.
  71. ↑ «'CUANDO CALIENTA EL SOL' ARRIVANO IN COPPIA RAFFAELLA E SABANI». la Repubblica. 20. juni 1991.
  72. ↑ «UNA NOTTE DA STAR PER I 'TELEGATTI'». La Repubblica. 5. mai 1991.
  73. ↑ «Raffaella Carrà e l'assalto di Roberto Benigni a Fantastico». RAI. 6. juli 2021.
  74. 1 2 3 4 5 «Los programas mas míticos de Raffaella Carrá en España». El Periódico. 18. juni 2018.
  75. ↑ «"A Raffaella": l'appello alla Rai per ricordare la Carrà». Il Giornale. 6. juli 2021.
  76. ↑ «Raffaella Carrà y el cine: las películas de la gran 'show-woman' italiana». 20 minutos. 5. juli 2021.
  77. ↑ «Campanadas 1998». RTVE. 31. desember 1997.
  78. ↑ Baroni, Joseph (2005). Dizionario della televisione. Raffaello Cortina Editore. ISBN 8870789721.
  79. ↑ «Rafaella Carrà y el Festival de San Remo». El País (på spansk). 6. mars 2001.
  80. ↑ «C'era una volta: Carràmba, che successo!». VBTV.it. 6. april 2018.
  81. ↑ «Archivio Corriere della Sera». archivio.corriere.it.
  82. ↑ «TVE recupera a Raffaella Carrá para un maratón solidario de nueve horas de programación en directo». El Mundo. 20. desember 2004.
  83. ↑ «Hoy "La Noche del 10" tendrá a Rafaela Carrá como invitada». El Territorio. 24. oktober 2005.
  84. ↑ de Carli, Sara (5. juli 2021). «Raffaella Carrà e quei 150mila bambini che sono un po' figli suoi». Vita.it.
  85. ↑ Mazzaccaro, Vincenzo (3. september 2019). «Intervista a Fabio Canino, ora in libreria con "Le parole che mancano al cuore"». sololibri.net (på italiensk).
  86. ↑ «Tiziano Ferro e la morte di Raffaella Carrà: "Mi fa stare male pensare all'ultima volta"». Leggo. 5. juli 2021.
  87. ↑ «Roser se reconcilia con Raffaella Carrá». amenzing.com (på spansk). 5. juli 2021.
  88. ↑ «Muere Raffaella Carrà a los 78 años». El País. 3. desember 2007.
  89. ↑ «Raffaella Carrá reúne en "Raffica" sus éxitos televisivos». La Voz de Galicia. 3. desember 2007.
  90. ↑ «Carramba verso il ritorno su Rai 1 con Raffaella Carrà». kontrokultura.it (på italiensk). 15. januar 2020. Arkivert fra originalen 31. oktober 2023. Besøkt 7. juli 2021.
  91. ↑ «Raffaella Carrá nos hace reír en el décimo SNL». Cuatro (på spansk). 16. april 2009.
  92. ↑ Verde, Antimo; Amato, Eugenio (2008). Raffaella Carrà... Mito in tre minuti. Una biografia artistica della "signora della tv" dagli esordi ad oggi. Helios Editrice. ISBN 9788888123325 – via Google Books.
  93. ↑ «Cinco grandes éxitos de Raffaella Carrá que conquistaron al mundo». Los Andes. 5. juli 2021.
  94. ↑ «IL GRAN CONCERTO DI RAFFAELLA CARRÀ DA SETTEMBRE SU RAI TRE». televisionando.it (på italiensk). 16. juli 2008.
  95. ↑ Bonneure, Kristien (5. juli 2021). «"A far l'amore comincia tu": Italiaanse zangeres Raffaella Carrà (78) overleden». VRT (på belarusisk).
  96. ↑ Ferrante, Alberto (5. juli 2021). «Addio a Raffaella Carrà: fu protagonista anche in uno spot TIM». mondomobileweb.it (på italiensk).
  97. ↑ «Raffaella Carrà parla de Il Gran Concerto: "Un programma educativo per bambini, ma col vento contro"». tvblog.it (på italiensk). 20. oktober 2011.
  98. ↑ Giordano, Mauro (5. juli 2021). «Raffaella Carrà e la sua Rumore, nel 2012 a Bologna il concerto per l'Emilia terremotata». Corriere di Bologna (på italiensk).
  99. ↑ Terán, Borja (3. januar 2013). «Raffaella Carrá vuelve a la televisión como jurado de 'La Voz' en Italia». lainformación.com (på spansk).
  100. 1 2 «Raffaella Carrá, 'coach' de 'La voz' italiana». Mediaset (på spansk). 5. januar 2013.
  101. 1 2 «Raffaella Carrà presenta su nuevo disco, 'Replay'». ¡Hola!. 16. november 2013.
  102. ↑ «Raffaella Carrà torna alla musica con 'Replay': 'La musica mantiene giovani'». rockol.it (på italiensk). 15. november 2013.
  103. ↑ Sozzo, Sergio (19. desember 2013). «Colpi di fortuna, di Neri Parenti». SentrieriSelvaggi.it (på Italian). Besøkt 6. juli 2021.
  104. ↑ «Festival di Sanremo, Raffaella Carrà show tra balli e lʼappello per i Marò». TgCom24 (på italiensk). 18. februar 2014.
  105. ↑ «Raffaella Carrá y Joaquín Cortés buscan nuevos talentos en un programa de la RAI». EFE. 8. januar 2015.
  106. ↑ The Voice 2016: torna Raffaella Carrà. Ecco gli altri coach. Vanity Fair (på italiensk). 18. desember 2015. Arkivert fra originalen 19. januar 2022. Besøkt 30. mars 2026.
  107. ↑ «Raffaella Carrà dà l'addio a The Voice: il video dell'annuncio in diretta». Oggi.it. 24. mai 2016.
  108. ↑ «Raffaella Carrà revive en la gala '60 años juntos' de TVE». El Periódico de Catalunya. 17. desember 2019.
  109. ↑ «Raffaella Carrà, "Ogni volta che è Natale": la tracklist dell'album». Sky News. 12. november 2018.
  110. ↑ «In radio dal 16 novembre il brano di Raffaella Carrà "Chi l'ha detto" e il 30 esce l'album "Ogni volta che è Natale"». Il Messaggero. 15. november 2018.
  111. ↑ «Raffaella Carrà, l'intervista a "Che Tempo che fa"». RAI (på italiensk).
  112. ↑ «Zecchino d'oro sempre più social: il via sabato. E per Natale c'è la Carrà». Il Messaggero. 8. november 2018.
  113. ↑ «Raffaella Carrà a Ravenna, in città per registrare una puntata del suo nuovo programma». Il Resto del Carlino. 13. februar 2019.
  114. ↑ «Raffaella Carrà torna su Rai3 con "A raccontare comincia tu"». Il Messaggero. 23. oktober 2019.
  115. ↑ «Explota explota, la película con canciones de Raffaella Carrá se estrenará en Amazon». Clarín. 24. juni 2020.
  116. ↑ Engel, Phillip (2. oktober 2020). «Explota, explota': El 'Mamma mía' de Raffaela Carrà».
  117. ↑ Manca, Mario (23. januar 2021). "Ballo Ballo": la commedia con le canzoni di Raffaella Carrà è un'esplosione di colori che vi farà ballare. Vanity Fair (på italiensk).
  118. ↑ Roxborough, Scott; Szalai, Georg (18. januar 2021). «Netflix Drama Leads Spain's Goya Awards Nominations». The Hollywood Reporter. Besøkt 18. januar 2021.
  119. ↑ López Martín, Sergio (6. juli 2021). «La dirección de la RAI italiana quería que Raffaella Carrà fuese la presentadora de Eurovisión 2022». El Periódico (på spansk).
  120. ↑ «Raffaella Carrà Documentary Shown on Disney+». The Dispatch. 29. desember 2023. Besøkt 28. juli 2024 – via cde.news.
  121. ↑ «Raffa to launch on Disney+» (pressemelding). Fremantle. 8. november 2022.
  122. ↑ «Raffaella Carrà Documentary Hits Disney+». Agenzia ANSA. 27. desember 2023. Besøkt 28. juli 2024 – via Ansa.it.
  123. ↑ Fabrizio Zampa. "Gianni Boncompagni". Gino Castaldo (ed.). Dizionario della canzone italiana. Curcio Editore, 1990.
  124. ↑ «Little Tony era innamorato di Raffaella Carrà». Mondo Reality. 4. juni 2013.
  125. 1 2 Corzo Suárez, Begoña (5. juli 2021). «Los amores de Raffaella Carrà, la diva que cantaba al sexo, la fiesta y la diversidad». La Vanguardia.
  126. ↑ «Raffaella Carrà, cantante y compositora italiana, murió a los 78 años». Milenio. 5. juli 2021.
  127. 1 2 «Raffaella: l'ultimo viaggio all'Argentario – Estate in Diretta 05/08/2021». 5. august 2021 – via www.youtube.com.
  128. ↑ «Raffaella Carrà e il suo amore per l'Argentario». Si Viaggia. 5. juli 2021.
  129. ↑ «Addio a Raffaella Carrà, aveva 78 anni». Rai News. 5. juli 2021. Besøkt 5. juli 2021.
  130. ↑ «Morta Raffaella Carrà, aveva 78 anni. Japino: "È andata dove il suo straordinario talento risplenderà per sempre"». Il Fatto Quotidiano. 5. juli 2021.
  131. ↑ «Raffaella Carrà, la malattia nascosta e l'ultimo desiderio sulla bara». TGCOM24. 5. juli 2021.
  132. ↑ «Addio a Raffaella Carrà, il corteo funebre dalla casa di Via Nemea alla Rai di Viale Mazzini». la Repubblica. 7. juli 2021.
  133. ↑ «Carrà e Iapino compagni di una vita, in tutti i sensi. Al cimitero di Santo Stefano la lapide per la Raffa nazionale». agenziaimpress. 22. desember 2023.
  134. ↑ «Raffaella Carrà resterà per sempre qui». QN La Nazione. 22. desember 2023.
  135. ↑ Giudici, Elisa (5. juli 2023). «Raffa, recensione: il corpo misterioso di Raffaella Carrà». Rockol (på italiensk). Besøkt 5. juli 2023.
  136. ↑ Ulaby, Neda (6. juli 2021). «Raffaella Carrà, Glittery Queen Of Italian TV, Has Died At 78». National Public Radio. Besøkt 1. juli 2023.
  137. ↑ del Amo, Sergio (5. juli 2021). «"El Vaticano se quedó mudo": la batalla por el ombligo y los bailes de Rafaella Carrà, que consiguió ganar la italiana». El País.
  138. ↑ Abad, Paloma (4. desember 2021). «Raffaella Carrà, el golpe de melena platino del 'ombligo de Italia' que encontró su (otro) hogar en España». Vogue España (på spansk). Besøkt 30. juni 2023.
  139. ↑ Amo, Sergio Del (5. juli 2021). «"El Vaticano se quedó mudo": la batalla por el ombligo y los bailes de Rafaella Carrà, que consiguió ganar la italiana | Actualidad, Moda». El País (på spansk). Besøkt 4. juli 2023.
  140. ↑ Cruccu, Matteo (7. mai 2021). «Anche la Spagna la celebra: contribuì a spazzar via le rigidità del Franchismo». Corriere della Sera (på italiensk). Besøkt 4. juli 2023.
  141. ↑ Paudice, Alessandra (9. juni 2023). «Raffaella Carrà e quel caschetto inno di libertà». Vanity Fair Italia (på italiensk). Besøkt 1. juli 2023.
  142. ↑ Pontano, Italo (18. juni 2018). «Raffaella Carrà, indimenticabile icona italiana: il racconto fotografico del suo stile». Vogue Italia (på italiensk). Besøkt 1. juli 2023.
  143. ↑ I look più belli di Raffaella Carrà. Harper's Bazaar (på italiensk). 18. juni 2022.
  144. ↑ Perrotta, Ilaria (18. juni 2023). «Raffaella Carrà, i 7 dettagli del suo stile che hanno aperto la strada alle popstar di oggi». Vanity Fair Italia (på italiensk). Besøkt 1. juli 2023.
  145. ↑ Viganò, Sofia (5. juli 2021). «Raffaella Carrà: 25 beauty look indimenticabili». Vogue Italia (på italiensk). Besøkt 1. juli 2023.
  146. ↑ Bowles, Hamish (9. oktober 2018). «The Metropolitan Museum of Art Costume Institute Presents "Camp: Notes on Fashion" for Its Spring 2019 Exhibition». Vogue. Besøkt 1. juli 2023.
  147. ↑ «Raffaella Carrà, la diva ajena al matrimonio que se convirtió en icono gay: sus grandes amores». El Español (på spansk). 5. juli 2021. Besøkt 7. juli 2021.
  148. ↑ «"Estaré del lado de los trabajadores": la entrevista donde Rafaella Carrà se reconoció comunista». BioBioChile – La Red de Prensa Más Grande de Chile (på spansk). 5. juli 2021. Besøkt 7. juli 2021.
  149. ↑ «Raffaella Carrá». El País. 1. mars 1985.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Raffaella_Carrà&oldid=25864561»