Porfyrios av Gaza
| Porfyrios av Gaza | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 347 Thessaloniki | ||
| Død | 26. feb. 420[1] Gaza | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete | |||
Porfyrios (av Gaza, født i 353 i Thessalonica i den romerske provins Makedonia, død 26. februar 421 i Gaza i provinsen Syria Palaestina) var en gresk biskop av Gaza fra året 395 og til sin død.[2] Han æres som helgen av ortodokse og katolske kristne. Hans minnedag er dødsdagen 26. februar og hans navn står i Martyrologium Romanum.[3]
Den ortodokse kirken Sankt Porfyrios i Gaza er oppkalt etter ham; der er også hans grav.
Porfyrios av Gaza er kjent kun fra en levende og detaljert biografi av Markus diakonen (Marcus Diaconus) og fra en mulig referanse fra biskop Johannes II av Jerusalem. Vita Porphyrii synes å være en samtidsskildring fra tidlig på 400-tallet.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Munk[rediger | rediger kilde]
Porfyrios kom fra en velstående gresk familie. Han forlot sitt hjem i en alder av 25 år, og dro for å leve som munk i ørkenen i Skete (gresk: Σκῆτις. Sketis [4], moderne navn: Wadi El Natrun), sørvest for Nildeltaet. Etter fem år der flyttet han til en hule ved elven Jordan, hvor han også bodde i fem år. Mens han bodde der utviklet han en alvorlig sykdom som gjorde ham til krøpling, og han bestemte seg for å tilbringe resten av sitt liv i Jerusalem. Der besøkte han daglig de hellige steder. Han kjempet seg rundt til dem hver dag ved hjelp av en stokk og nektet å motta noen hjelp, for som han sa: «Jeg har kommet for å be om tilgivelse for mine synder, og ingen må gjøre dette lett for meg».[3]
Her møtte han for første gang Markus, som skulle bli hans diakon og biograf. Markus ble straks imponert over Porfyrios' fromhet. Han tilbød seg å hjelpe ham opp noen trapper, men fikk avslag. Imidlertid vant han Porfyrios' fortrolighet, slik at han ble betrodd oppgaven å reise til Porfyrios' familieeiendommer i Thessalonica og selge dem slik at pengene kunne gis til de fattige.[3]
Han fullførte oppdraget og kom tilbake til Jerusalem tre måneder senere med betalingen, 4.500 gullstykker. Han fant Porfyrios forvandlet, helbredet og med gjenvunnet førlighet, og lyttet forbløffet til hans fortelling om at han i en visjon ble bedt av Kristus om å bære hans kors, noe han gjorde «et stykke». Da han våknet, var alle smerter borte, og det hadde de vært siden.[3]
Porfyrios hadde vært en rik mann, men han ga bort alt til de fattige og ble selv nesten lutfattig. Da lærte han skomakerfaget for å forsørge seg. Markus var dyktig til å kopiere bøker og tjente mer, men Porfyrios avslo hans tilbud om å dele sin lønn med ham og minnet ham på apostelen Paulus tjente til livets opphold som teltmaker.[3]
Prest[rediger | rediger kilde]
Porfyrios' religiøse ry gjorde at han som 40-åring i år 393 ble viet til prest av biskopen av Jerusalem, som ga ham den store relikvien av Det hellige kors i sin varetekt. [3]
Biskop av Gaza[rediger | rediger kilde]
Tre år senere, året 395, ble han valgt til biskop av Gaza[5] uten at han visste om det.[3] Gaza hadde en historie som fiendtlig sinnet mot de tidlige kristne. Mange hadde lidd martyrdøden der under keiser Diokletians kristenforfølgelser (303–313), og under den korte hedenske restaurasjon under keiser Julian (362–363) var den kristne basilikaen blitt nedbrent, og mange kristne blitt drept.[6]
Han ble beordret til Caesarea Palaestina under påskudd av at biskop Johannes II av Jerusalem, som oppholdt seg der, ønsket å konsultere ham om diverse problemer i Skriften. Han var først motvillig til å reise, men en ny visjon fortalte at Kristus ønsket ham å «gifte seg (...) med en kvinne, visselig fattig og ussel, men from og dydig». Han var usikker på hva dette betydde, men han bestemte seg for å lystre Guds vilje til tross for dette forvarselet om de byrdene som skulle legges på ham.[3]
Han dro av gårde, fulgt av Markus. I Caesarea ble han regelrett kidnappet av kristne fra Gaza på biskopens forordning, med tvang vigslet til deres biskop og tvunget til å foreta en krevende tredagers reise dit på veier som lokale hedninger hadde brukket opp og strødd med trestykker og torner for å hindre at han kom.[3][7]
Det sørlige Palestina var akkurat da hjemsøkt av tørke. I Gaza var mesteparten av befolkningen fortsatt hedninger, og hedningene bebreidet de kristne - neppe fler enn rundt 280 til tallet - for å bringe denne nye mannen i sin midte og sa at deres gud Marnas hadde spådd at hans ankomst ville føre til katastrofe. Etter hans ankomst regnet det ikke på to måneder, og hedningene samlet seg for å be i Marnas' tempel, som keiser Theodosios I hadde spart fra ødeleggelse på grunn av dets arkitektoniske skjønnhet. Men det regnet ikke.[8] De kristne arrangerte en rivaliserende faste og prosesjon til kirken St. Timotheos utenfor bymurene.[3][9][10][11][12] De fant seg selv stengt ute og mangedoblet sine bønner om regn. I samme øyeblikk åpnet himmelen seg, og de overbeviste hedningene åpnet portene med ropene «Kristus alene er Gud! Han alene har seiret!» Mange omvendelser fulgte.[3]
Men de som fortsatte å være hedninger, så sin innflytelse minke, og de sørget for tiltak for å utelukke kristne fra handel og offentlige embeter. Porfyrios ba keiser Arcadius om tillatelse til med tvang å ødelegge gudebildene og de gjenværende hedenske templene. Tillatelse ble gitt,[13] hovedsakelig etter tilskyndelse fra den hellige Johannes Krysostomos og keiserinne Eudoxia, etter at først Porfyrios og senere Markus hadde foretatt reiser til Konstantinopel.[3]
Da de kom tilbake, falt en statue av gudinnen Venus tilsynelatende ned da velkomstprosesjonen passerte. Rivningsarbeidet ble gjennomført raskt og brutalt av keiserlige tropper som var sendt for formålet. I alt ble åtte hedenske templer ødelagt; de var tilegnet Aphrodite, Hecate, Helios (Solguden), Apollo, Kore (Persefone), Tyche (Tychaion), et tilegnet en «hero» (Heroeion), og Marnas' tempel (Marneion). Marnastempelets skjønnhet ble altså ikke lenger regnet som en god nok grunn til å bevare det av ivrige kristne. «Og det var også andre veldig mange avguder i husene og i bygdene», skriver Markus, men overklassen som hadde slikt hadde flyktet ut av byen i forkant. Samtidig fikk soldater, som var blitt innkvartert i deres forlatte hus, rundt omkring yil hver bolog og tok eller brant avgudsbilder og «bøker om magi».
Resultatet var at biskop Porfyrios' stilling ble forverret. Riktignok ble noen hedninger omvendt, men andre protesterte og satte i gang opptøyer. Biskopens hus ble plyndret og han selv mistet nesten livet.[3]
Der hvor templet til Marnas hadde vært, ble det bygd en stor korsformet kirke. Porfyrios var selv med og bar steiner, og sammen med presteskap og folk hjalp han med å grave ut fundamentene. Porfyrios konsekrerte kirken i 408 og kalte den Eudoxiana etter keiserinnen, som hadde sendt marmor og andre kostbare materialer fra Konstantinopel.[3]
Porfyrios tilbrakte de resterende 13 år av sitt liv i iherdig utførelse av sine pastorale plikter i Gaza, og han var kjent overalt for sin sjenerøsitet overfor de fattige. Folket i Gaza ble brakt til kristendommen ved hjelp av hans tålmodige forkynnelse. Før han døde, hadde han enten utvist eller omvendt nesten alle hedningene i Gaza. I 415 deltok han på synoden i Diospolis), det moderne Lod.
Porfyrios døde den 26. februar 421 i Gaza.[3]
Hagiografiske kilder[rediger | rediger kilde]
Detaljene om den hellige Porfyrios av finnes i en biografi om ham som tilskrives hans diakon Markus, Vita S. Porphyrii. Den tyske bibliotekar for Vatikanbiblioteket, Lucas Holstenius (1596–1661), skrev en biografi om Markus' arbeide og forsøkte å lokalisere manuskripter av Vita S. Porphyrii.[14]
En annen biograf synes å benekte biskopens bruk av voldelige metoder. Markus' biografi er et verdifullt dokument for sitt bilde av hedendommens siste dager rundt det østlige Middelhavet; den er også et vitnesbyrd om den ærbødighet som den angivelig store biten av Kristi kors var til del på slutten av 300-tallet i Jerusalem.[3]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Vita Porphyrii
- Marcus Diaconus: Vita sancti Porphyrii
- Marci Diaconi Vita Porphyrii episcopi gazensises, eed. Moriz Haupt. I: Abhandlungen der Königlichen Akademie der Wissenschaften zu Berlin 1874, s. 171–215 (erste griechische Textausgabe; Digitalisat).
- Marci Diaconi Vita Porphyrii episcopi gazensises, ed. Societas Philologae Bonnensis Sodales. Teubner, Leipzig 1895 (griechischer Text; Digitalisat).
- The Life of Porphyry, Bishop of Gaza, transl. George Francis Hill. Clarendon Press, Oxford 1913 (englische Übersetzung; Digitalisat).
- Marc le Diacre: Vie de Porphyre évêque de Gaza, ed./transl. Henri Grégoire, M.-A. Kugener. Les belles lettres, Paris 1930 (gresk tekst med fransk oversettelse).
- La vie géorgienne de saint Porphyre de Gaza, ed./transl. Paul Peeters: I: Analecta Bollandiana 59, 1941, 65–216 (georgisk tekst med latinsk oversettelse).
- Mark the Deacon, Life of Porphyry of Gaza, transl. Claudia Rapp. I: Thomas F. Head (Hrsg.): Medieval hagiography. An anthology. Garland New York 2000, d. 53–75 (engelslk ddeloversettelse).
- Vita Sancti Porphyrii – Leben des heiligen Porphyrius, transl. Adelheid Hübner (= Fontes Christiani 4. Folge Band 53). Herder, Freiburg 2013, ISBN 978-3-451-30972-4 (gresk tekst etter Grégoire/Kugener med tysk oversettelse).
Sekundærlitteratur
- Gerard Mussies: Marnas God of Gaza. I: Aufstieg und Niedergang der römischen Welt. Teil II, Band 18/4. De Gruyter, Berlin 1990, s. 2412–2457.
- Zeev Rubin: Porphyrius of Gaza and the Conflict between Christianity and Paganism in Southern Palestine. I: Arieh Kofsky, Guy G. Stroumsa (utg.): Sharing the Sacred. Religious Contacts and Conflicts in the Holy Land; First-Fifteenth Centuries CE. Yad Izhak Ben Zvi, Jerusalem 1998, s. 31–66.
- Johannes Hahn: Gewalt und religiöser Konflikt. Die Auseinandersetzungen zwischen Christen, Heiden und Juden im Osten des Römischen Reiches (von Konstantin bis Theodosius II.) (= Klio Beihefte Neue Folge Bd. 8). Akademie-Verlag, Berlin 2004.
- Timothy D. Barnes: Early Christian Hagiography and Roman History (= Tria corda Bd. 5). 2. opplag, Mohr Siebeck, Tübingen 2016, ISBN 978-3-16-154497-2.
- (de) Karl-Heinz Uthemann: «Porfyrios av Gaza» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 848–854.
- Butt, Gerald (1995). Life at the crossroads: a history of Gaza. Rimal Publications. ISBN 1-900269-03-1.
- Hevelone-Harper, Jennifer Lee (1997), Disciples of the Desert: Monks, Laity, and Spiritual Authority in Sixth-century Gaza, JHU Press,
- Sivan, Hagith (2008). Palestine in Late Antiquity. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-928417-7.
- Sterk, Andrea (2004). Renouncing the World Yet Leading the Church: The Monk-bishop in Late Antiquity. Harvard University Press. ISBN 0-674-01189-9.
- Thomas F. Head: Medieval Hagiography: an anthology, (Routledge) 2001.
- Ramsay MacMullen: Christianizing the Roman Empire, (Yale University Press) 1984.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ oppført som Porphyry of Gaza, pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jfr. Marcus Diaconus: Vita Sancti Porphyrii 103.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Per Einar Odden: Porfyrius av Gaza, katolsk.no, 25. oktober 26. oktober, oppdatert 2015, lest 2. november 2023.
- ^ Wādī Naṭrūn i: Oxford Dictionary of Byzantium
- ^ Johannes Hahn: Gewalt und religiöser Konflikt, Berlin 2004, s. 202–204.
- ^ «.:Baladna Photography». Arkivert fra originalen 5. juni 2008. Besøkt 7. april 2008.
- ^ Marcus Diaconus: Vita Sancti Porphyrii 17.
- ^ Gerard Mussies: Marnas God of Gaza, Berlin 1990, s. 2415 f.
- ^ Hevelone-Harper, 1997, ss.11-12.
- ^ Sivan, 2008, s.337.
- ^ Sterk, 2004, s.207.
- ^ Butt, 1995, s. 70
- ^ Dette kan sammenlignes med samme tidsperiodes hendelser i Alexandria i 391, snart etterfulgt av ødeleggelsene av templene i Heliopolis i Egypt og Apameia i Syria.
- ^ Rietbergen, Peter. “Lucas Holste (1596–1661), SCHOLAR AND LIBRARIAN, OR: THE POWER OF BOOKS AND LIBRARIES.” Power and Religion in Baroque Rome: Barberini Cultural Policies, Brill, 2006, s. 264. Lest 27. februar 2023.