Plutos (komedie)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skulptur av Plutos, rikdommens gud, framstilt tradisjonelt som et barn eller ungdom.

Plutos (gresk: Πλοῦτος, Ploutos, «Rikdom») er en antikk gresk komedie av Aristofanes, første gang satt opp scenen 408 f.Kr., senere revidert og satt opp igjen ca. 388 f.Kr.[1] Det er en politisk satire over samtidens Athen som roterte rundt den personifisert guden for rikdom, Plutos. Stykket reflekterte utviklingen av den gamle komedie mot den nye komedie ved å benytte det faste typegalleri som den dumme herren og den ulydige slaven for å angripe samtidens moral.

Handling[rediger | rediger kilde]

Stykkets hovedpersoner er en eldre athensk borger, Khremylos, og hans slave Karion. Khremylos presenterer seg selv og sin familie som anstendige, men fattige, og har således gått til oraklet i Delfi for å søke råd. Stykket begynner med at han vender tilbake til Athen fra Delfi hvor han har blitt instruert av guden Apollon til å følge med den første mannen han møter og overtale ham til å bli med hjem. Mannen viste seg å være guden Plutos, fremstilt som — i kontrast til alle forventninger — en blind tigger. Etter mye diskusjon blir Plutos overtalt til gå inn i Khremylos’ hjem hvor han vil få alle sin visjoner gjenopprettet, i betydningen «rikdom» vil fra nå gå kun til dem som fortjener det.

Den første delen av komedien forfølger tanken om at rikdom ikke er gitt til de dydige og anstendige, eller nødvendigvis til de som ikke er dydige, men isteden gitt til de tilfeldige, og ikke til de som fortjener det. Khremylos er overbevist om at dersom Plutos får synet tilbake vil disse feilene bli rettet og verden vil bli et bedre sted.

Den andre delen innfører gudinnen Fattigdom. Hun imøtegår Khremylos’ argument om at det er bedre å være rik ved å argumentere at uten fattigdom vil det ikke være noe slaver (ved at alle slaver kan kjøpe seg fri), og ingen kostbare varer eller luksuriøs mat (da ingen vil arbeide om alle var rike).

Etter at Plutos’ har fått tilbake synet i tempelet til Asklepios ble han formelt en del av Khremylos’ hus. Han kan nå se hvem han fordeler rikdom til, og på samme tid blir hele verden snudd opp-ned, både økonomisk og sosialt. Ikke overraskende gir det bitre kommentarer og utsagn om urettferdighet fra de som ikke lenger er rike.

Ved stykkets avslutning kommer gudenes budbringer, Hermes, for å fortelle Khremylos’ og hans familie om gudenes raseri. Som i Aristofanes’ stykke Fuglene har gudene ikke fått sine ofringer ettersom alle mennesker viser sin oppmerksomhet til Plutos (for å oppnå rikdom) og ikke lenger hyller og respekterer de tradisjonelle gudene. Hermes, som er bekymret for sin egen situasjon, tilbyr seg faktisk å arbeide for de dødelige og blir på disse betingelser en del av Khremylos’ husholdning som en tjener.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ William Charles Green (1892). Plutus of Aristophanes. J. Hall & Son. s. i (Introduction). 

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Aristophanes (2005). The Complete Plays (engelsk). Oversatt av Paul Roche. New American Library. s. 665.