Philipp av Hessen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Philipp av Hessen

Landgreve Philipp av Hessen (Philippus Magnanimus) (født 14. november 1504 i Marburg i Hessen (Tyskland), død 31. mars 1567 i Kassel), tysk territorialfyrste og reformator som innførte den lutherske reformasjon i sitt fyrstedømme i 1526, og som i 1540 inngikk et bigamøst ekteskap, med Martin Luthers påfølgende billigelse. Han kalles «Den politiske protestantismes far».

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

Philipp ble født i Marburg an der Lahn i Hessen som sønn av landgreve Wilhelm II av Hessen (død 11. juli 1509) og Anna av Mecklenburg (født 14. september 1484, gift 20. oktober 1500, død 15. april 1549). Etter farens død i 1509 brøt det ut en tvist mellom landstenderne og moren landgrevinne Anna om formynderansvaret. Etter at Ludwig von Boyneburg var styrtet i 1514 gikk Anna seirende ut av striden, og fikk keiser Maximilian I til å erklære Philipp for myndig i mars 1518. Gutten var da 13½ år gammel. Men det var først etter at Philipp hadde nedkjempet Franz von Sickingen i 1523 at de hessiske ridderes revolt, som hadde putret helt siden 1508, var endegyldig over.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

I 1523 giftet Philipp seg med Christine, datteren til hertug Georg av Sachsen. Da hun døde den 14. april 1549) hadde hun gitt ham sønnene Wilhelm IV av Hessen-Kassel (død 1592), Ludwig IV av Hessen-Marburg (død 1604), Philipp II av Hessen-Rheinfels (død 1583) og Georg I av Hessen-Darmstadt (død 1596).

Philipp blir lutheraner[rediger | rediger kilde]

Sannsynligvis under innflytelse fra Melanchthon ble Philipp tiltrukket av den lutherske reformasjon omkring 1524. Sommeren det året forordnet han at Evangeliet skulle forkynnes «rent». Det har vært stilt spørsmålstegn om det stod om en religiøs overbevisning eller han snarere så i reformasjonen muligheten til å få makt også over den kirkelige sfære. Hans territorium var på mange måter innbundet av fyrsterkebispedømmet Mainz, Tysklands mektigste og største erkebispedømme. I alle fall hadde Philipps beslutning fra første stund av også politisk betydning. På den annen side finnes det også vitnesbyrd om Philipps personlige fromhet.

Under bondekrigen slo Philipp i 1525 raskt ned opprørerne i Fulda og Hersfeld. Samtidig begynte den åpne politiseringen av reformasjonen. I 1525 dannet Georg av Sachsen og erkebiskop Albrecht av Mainz-Magdeburg «Dessau-forbundet», til beskyttelse mot nye opprør og mot «den lutherske sekt», mens Hessen og Kursachsen inngikk «Gotha-Torgau-alliansen» den 27. februar 1526. Etter riksdagen i Speyer i 1526 fremmet Philipp resolutt innføringen av reformasjonen, og foretok visitaser av klostrene og innhentet opplysninger om deres formue. Ved synoden i Homburg i oktober 1526 vedtok de hessiske stender riktignok en katolsk reformeringsplan ført i pennen av fransiskaneren Franz Lambert av Avignon («Reformatio ecclesiarum Hassiae»), men etter råd fra Martin Luther lot Philipp være å gjennomføre den. Den hessiske kirke vokste dermed helt ut av Luthers saksiske reformasjon, noe som viste seg å bli av stor politisk betydning.

Philipp betraktet kirkens fornyelse som et «fremme av almengodet». Den formue som han inndro fra klostrene, benyttet han til å grunnlegge Philipps-universitetet i Marburg (30. mai 1527). Han opprettet også en «felleskasse» for de fattige og grunnla fire landshospitaler i Merxhausen, Haina, Gronau og Hofheim. Ved avtalen i Hitzkirchen i 1528 sikret han seg fra erkebiskopen i Mainz den kirkelige domsmyndighet i Hessen.

Arbeid for protestantisk enhet[rediger | rediger kilde]

Det var Philipp som tok initiativet til religionssamtalene i Marburg i oktober 1529 mellom Luther og Zwingli. Disse samtalene forberedte også grunnen for det schmalkaldiske forbund av den 27. februar 1531.

I 1534/35 kom han med våpenhjelp til unnsetning da radikale gjendøpere fordrev biskop Franz von Waldeck fra Münster.

Det var også politiske grunner til at Philipp var interessert i protestantisk enhet (Wittenberg-konkordien 1536). En av fruktene av omgangen med gjendøperne ble den såkalte «Ziegenhainer Zuchtordnung» av 1539 med innføringen av konfirmasjonen og av seniorembedet i den hessiske kirke, som siden 1531 var under ledelse av seks superintendenter (i Kassel, Marburg, Rotenburg, Alsfeld, Darmstadt og St.Goar).

Philipps «dobbeltekteskap»[rediger | rediger kilde]

I 1540 inngikk Philipp sitt såkalte «dobbeltekteskap» («Nebenehe»). Ekteskapet ble forrettet av Dionysius Melander den 4. mars 1540 på slottet Rotenburg a.d. Fulda. Hans «ekstrahustru» var Margarete von der Saale (død 31. mars 1567 i Kassel), og hun skjenket ham syv sønner som fikk titler som grever av Diez. Seks av dem døde mellom 1568 og 1575; grev Christoph døde i fengsel i 1603 i Ziegenhain.

Etter bryllupet kom Philipp i stor trengsel. Men Luther og Melanchthon gav – om enn motstrebende – tillatelse til dette «dobbeltekteskapet». Dette var til stor skade for reformasjonen, både moralsk og politisk. Som bigamist kom han i en vanskelig situasjon i forhold til keiserdømmet og var avhengig av keiser Karl Vs nåde. I den hemmelige Regensburg-avtalen av 1541 kom Philipp med en rekke konsesjoner overfor keiseren. Vel prisgav han ikke sin protestantisme, men måtte love å sette seg i mot at Frankrike, England og Kleve ble opptatt i det schmalkaldiske forbund, og påta seg tiltak som i noen grad svekket reformasjonens sak – han skulle erobre Geldern for keiseren, og forhindre Kölner-erkebiskopen Hermann von Wieds reformasjonsforsøk.

Den schmalkaldiske krig[rediger | rediger kilde]

Under den schmalkaldiske krig 1546/47 måtte Filipp underkaste seg keiserens nåde; keiseren holdt ham så fengslet frem til 1552 (Passau-avtalen).

Forsøk på å reversere reformasjonen i Hessen slo feil på grunn av sogneprestenes og menighetenes motstand.

Etter Philipps død i 1567 ble Hessen delt.