Peer Gynt-hytta
| Peer Gynt-hytta | |||
|---|---|---|---|
| Land |  Norge | ||
| Oppkalt etter | Per Gynt | ||
 Peer Gynt-hytta 61°52′12″N 9°37′42″Ø | |||
Peer Gynt-hytta er et serveringssted i Rondane nasjonalpark, beliggende i knutepunktet mellom Høvringen, Mysusæter og Rondvassbu.
[rediger | rediger kilde]
Peer Gynt-hytta har fått navn etter sagnet om Peer Gynt. Fortellingen om Peer Gynt og Rondane inspirerte også hovedpersonen og miljøet i Peer Gynt av Henrik Ibsen.
Peter Christen Asbjørnsen ivret vel så mye for jakt og fiske som å samle eventyr. Sommeren 1842 treffer han på skotten Robert Meason Laing. Begge interessert i litteratur, jakt, fiske og naturvitenskap i fjellet. Når de forlater Christiania i juli har de som klart mål å oppleve en reinsjakt, slik det var beskrevet av William Bilton i ”Two summers in Norway” fra 1840. De blir seks dager på Eidsvoll for å fiske. Deretter dro de så raskt de kunne til Sel. Her får de tak i samme kjentmann som William Biltons, Tor Øygarden, som blir med på turen som jeger og kjentmann. Asbjørnsen hadde hørt at Øygarden var en god forteller. Med på turen ble også den lokale kjentmannen Anders Ulvolden. De overnatter i Uløyhytta, etter å ha startet helt nede fra dalen. Etter en resultatløs jakt er alle slitne. Av Øyggarden får han èn fortelling – om et flott reinsdyrbytte han hadde tatt fra en tidligere jakt. De andre var ingen fortellere, det var trangt i hytta og èn må sove med føttene ut av inngangen. De blir med èn overnatting på Uløyhytta (10.-11. august 1842).
I et avsnitt skrevet på Laurgardsetra 11. august 1842 forteller Asbjørnsen utførlig om jaktturen dagen før, og dette danner senere grunnlaget for eventyrsagnet ”Rensdyrsjagt ved Rondane.” Asbjørnsens senere karikaturer og litterære friheter over ”Sir Tottenbroom” (Laing) minner mye om en pussig fransk greve i William ”Scropes The art of deer-stalking”, som Asbjørnsen hadde lånt av nettopp Laing. Videre er Asbjørnsens reinsjaktskildring påfallende lik Biltons. Reisedagboka slutter den 12. august, med ”Hjemvandring. Fiskeri i Smuktjernet. Sæterliv. Høvringen. Sagn o.s.v.” Det ser ut som om han fikk flere av sagnene på Høvringen dagen etter den mislykkede jakta. Noe av det viktigste som ble skrevet før han gikk over til korte notater var naturskildringer, som han senere støtter seg på i ”Høyfjellsbilleder.” Disse skildringene var med på å endre vårt syn på norske fjell. Før dette hadde fjellet blitt beskrevet med frykt. Asbjørnsen møtte fjellet med forskerens nysgjerrighet, og beskriver hva han har sett, akkompagnert av jegerens holdninger og sans for poesi i landskapet.
Asbjørnsen visste hvor han skulle. Han får lese et brev som Krag, prest i Vågå, hadde skrevet til assistentarkivar Bernt Moe ved Riksarkivet, og gjort ham oppmerksom på det rike fortellermiljøet i norddalen og nevner ”et par skoleholdere”, som må ha vært Hans Hansen Pillarviken (1798 – 1863) og Ola H. Skjedsvold. Moe viser brevet til Asbjørnsen. I 1835 etablerer Krag fastskoleordning og regelmessige lærerseminarer for prostiets lærere, og gir den begavete skolemesteren i Sel opplæring eksklusivt. I 1836 starter Pillarviken fastskole i Sel. I 1842 møtte Asbjørnsen en rik og levende fortellertradisjon i Sel. For det meste takket være Pillarviken, pedagogisk pioner for bygda, fremragende lærer og skolemester, ivrig samler av eventyr og myter. Lørdagskveldene holdt Pillarviken ”uppsetu” på skolen, for store og små. Folk kunne komme langveis fra for å høre på. Her hentet han frem og videreforedlet den gamle fortellerkulturen i dalen ved fortellinger, foredrag og opplesing. Pillarviken hadde ”et nesten uuttømmelig forråd av sagn og eventyr som han kunne fortelle på en mesterlig, ja genial måte.” Tilsetningen ble siden styrket av de talentfulle yndlingselevene Engebret Hougen (1826–1891) og Paul Botten Hansen.
Av notatene til Asbjørnsen går det frem at Pillarviken har øst av sitt store oppkomme. Vi vet med sikkerhet fem eventyr han fikk av Pillarviken: Askeladden og de gode hjelperne, Gullfuglen, Gutten som ville bli handelskar, Gutten som tjente tre år uten lønn og Goddag mann økseskaft. Han fortale ganske sikkert mange flere og sendte Asbjørnsen mye stoff etterpå, mellom 1842 og 1847. Dette skjedde først etter at Asbjørnsen hadde vært på Høvringen og lett etter sagnene i deres rette omgivelser. Nede i bygda igjen oppsøker Øygarden den 15-årige Engebret Hougen. ”Gaa ned aat Laargard (Laurgard skysstasjon i Sel) att `om Asbjørnsen, og fortælj ham alle de Eventyr Du kan.” Der bli Engebret sittende i to dager å fortelle fra det rike tilfanget han hadde fra ”uppsetu” og starter med Peer Gynt. I et brev til moren sier han ”Det første jeg fortalte, var om Peer Gjynt, og til denne Fortælling satte jeg et par andre Historier – om Vala-Budejerne og Kristofer Eldførpungen og sligt noget.” Senere utdyper han: ”Asbjørnsen var som bekjent vàr til at merke uægte Tildigtninger. Han tog imidlertid hertil Takke med mine Kombinationer, idet jeg forbandt 3 Sagn til et: Peer Gynt, Valabudeierne og Kjetten paa Dovre.” Engebret visste ikke hva dette skulle ha å si for litteraturhistorien! I tillegg fortalte han mange flere også. Sønnen til Hougen hevder at Asbjørnsen også fikk fortalt Kari Trestakk og Velefrikk med fela. Asbjørnsen oppgir Hougen som hjemmelsmann til Peer Gynt. Hougen sier han kjenner igjen sine egne fortellinger nesten ord for ord hos Asbjørnsen. Hougen mener Peer Gynt-fortellingene ble bevart og videreført først og fremst av hans egen familie. Men det er lite sannsynlig, andre kjente også til Peer Gynt, og broren er ikke enig. Så Peer Gynt har vært kjent i Sel, men bare et begrenset utvalg historier. Pillarviken kjente til Peer Gynt etter Engebrets fortellinger i «uppsetu» og har nok informert Asbjørnsen. Hougens sammenstilling gjengis i ”Rensdyrjakt i Rondane”, men ikke uten at Asbjørnsen opplagt skjønte at Hougen tok seg friheter. Sagnene skulle han også høre fra andre kilder – men har godtatt det slik det ble fortalt.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Sverre Mørkhagen, Peer Gynt, Historie, sagn og forbandet digt. Cappelen 1997
- Truls Gjefsen, Peter Christen Asbjørnsen, Diger og folkesæl. Andresen & Butenschøn 2001