Paul-Émile Janson
| Paul-Émile Janson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. mai 1872[1][2][3] Brussel | ||
| Død | 3. mars 1944[1][2][3] (71 år) Buchenwald | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Université libre de Bruxelles | ||
| Far | Paul Janson | ||
| Søsken | Marie Janson | ||
| Parti | Det liberale parti | ||
| Nasjonalitet | Belgia | ||
| Utmerkelser | Doctor honoris causa from the University of Lille (1921)[4] | ||
Paul-Émile Janson (født 30. mai 1872 i Brussel i Belgia, død 3. mars 1944 i konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland) var en belgisk liberal politiker, blant annet en kort periode 1937-1938 landets statsminister.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Paul-Émile Janson var sønn av den liberale politiker Paul Janson. Han tok studier i rettsvitenskap ved Det fri universitet i Brussel og virket deretter som advokat. Allerede som student engasjerte han seg i 1891 for alminnelig stemmerett. Sener var han i perioder professor ved Vrije Universiteit Brussel (VUB). Han var også frimurer.[5]
Hans søster Marie Janson ble i 1921 Belgias første kvinnelige senator, og var mor til den senere statsminister og NATO-generalsekretær Paul-Henri Spaak.
Politiker[rediger | rediger kilde]
Paul-Émile Janson ble medlem av det belgiske parlament som liberaler i 1910. Han ble ikke gjenvalgt i 1912, men ble det atter i 1914. Etter den tyske innmarsj i Belgia under første verdenskrig inntok Janson en ledende rolle til beskyttelsen av flyktninger. Dessuten var han i 1917 medarbeider til ledere av den amerikanske næringsmiddelforsyning og senere amerikanske president Herbert C. Hoover.
I 1920 ble han forsvarsminister. Deretter fikk han stadig viktigere politiske verv, og var fra 1926 til 1929 delegert til Folkeforbundet. Senere var han justisminister i regjeringene Henri Jaspar (1927 til 1931) og Charles de Broqueville (1932 til 1934). Fra 1935 til 1936 var han så senator. Han var atter justisminister både i 1939 og i 1940.
Mellom den 23. november 1937 og den 15. mai 1938 var Paul-Émile Janson Belgias statsminister.[6] Denne regjeringen var vanskelig å danne; dette var en politisk ustabil periode i en anspent internasjonal situasjon. Regjeringen klarte å etablere fransk- og flamsktalende kulturelle råd, og introduserte lovgivning om språkbruken i de væpnede styrker.
Da andre verdenskrig utbrøt var han utenriksminister, og i regjeringen Hubert Pierlot var han minister uten portefølje.
Da resten av den belgiske regjering gikk i eksil i London forble Paul-Émile Janson i Frankrike, der han slo seg ned i den sørlige og ikke-okkuperte sone. I 1943 marsjerte tyskerne inn, og da ble han funnet i Nice og arrestert. Han ble ført til Fresnes og deretter til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og så til Buchenwald, og der døde han den 3. mars 1944.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=paul+emile;n=janson[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, oppført som Paul émile Janson, GeneaStar person-ID jansonp[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Biographie Nationale de Belgique, Biographie nationale de Belgique ID paul-emile-janson, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ education.persee.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Eugen Lennhoff, Oskar Posner, Dieter A. Binder: Internationales Freimaurerlexikon. 5. Auflage. Herbig, München 2006, ISBN 978-3-7766-2478-6, S. 432
- ^ Eerste minister: Paul-Emile Janson Arkivert 14. juni 2011 hos Wayback Machine., lest 9. mars 2010