Påskekrisen

Christian X utløste påskekrisen den 29. mars, men måtte gi opp allerede den 4. april. Hendelsen ble et stort nederlag for monarkiet, som heretter kun kom til å spille en seremoniell rolle i dansk politikk.

Påskekrisen betegner den parlamentariske krise som oppsto i Danmark mellom 29. mars og 4. april 1920. Denne oppsto da kong Christian X imot Folketingets flertall avskjediget regjeringen Zahle II, i håp om at dette skulle fremprovosere et nyvalg der det kunne bli flertall for å innlemme Flensburg i Danmark.

Bakgrunn

Bakgrunnen for situasjonen var at Danmark etter første verdenskrigs slutt hadde fått et tilbud av de allierte om å få tilbake Sønderjylland. Dette området hadde vært dansk frem til andre slesvigske krig i 1864, og hadde fortsatt en stor dansktalende befolkning. Regjeringen – utgått fra Det Radikale Venstre – ønsket imidlertid ikke å overta de delene av området hvor tysktalende var i flertall, da dette kunne gi problemer med forholdet til Tyskland på lang sikt.

I februar-mars 1920 ble folkeavstemmingen om Slesvig avholdt. Her ble det flertall i de nordlige delene av Slesvig for å gå over til Danmark, mens det i det mer tyskdominerte syd ble flertall for å forbli i Tyskland. Den politiske høyresiden i Danmark ville imidlertid ikke fullt ut anerkjenne resultatet, og foreslo at området inntil videre skulle være nøytralt før en ny folkeavstemning om spørsmålet kunne organiseres. Den politiske venstresiden gikk imidlertid mot dette, og hadde et knapt flertall i parlamentet på 71 mot 69 mandater.

Kong Christian støttet den politiske høyresiden, og visste at det knappe flertallet i Folketinget kunne ryke om det ble utskrevet nyvalg. Han kalte derfor inn statsminister Carl Theodor Zahle for å kreve dette, men dette ønsket ikke statsministeren. Da kongen så bad Zahle gå av, nektet han med henvisning til parlamentarismen – regjeringen hadde flertall i Folketinget, og da måtte den bli sittende. Christian svarte med å avskjedige statsministeren på stedet, på tross av det tvilsomme juridiske grunnlaget for dette.

Regjeringskrise, streiker og demonstrasjoner

Den sosialdemokratiske partilederen Thorvald Stauning var sentral i protestene mot kongen. Gjennom å balansere truslene om generalstreik med dialog med høyresiden tvang han tilslutt Christian til å gi opp. Fire år senere ble det også Staunings tur til å bli Danmarks statsminister.

Socialdemokraterne reagerte svært sterkt på kongens beslutning, og partiorganet Social-Demokraten utkom i ekstrautgave med overskriften «Kongen begaar Statskup». Sammen med De samvirkende Fagforbund – datidens danske LO – truet Socialdemokraterne med generalstreik dersom ikke regjeringen ble gjeninnsatt. Kongen nektet imidlertid dette, og utnevnte Otto Liebe til ny statsminister.

I dagene som fulgte brøt det ut streiker og demonstrasjoner. Den sosialdemokratiske lederen Thorvald Stauning krevde at regjeringen måtte stille i Folketinget for å se om den hadde parlamentarikernes støtte, men dette fant Liebe unødvendig. Samtidig var Folketinget på påskeferie, og denne kunne ikke avbrytes med mindre Rigsdagspresidenten kalte det sammen igjen. Sistnevnte var alliert med statsminister Liebe og kong Christian, noe som gjorde at Folketinget i praksis ble satt ut av spill.

Samtidig demonstrerte tusenvis på Slottsplassen, samtidig som streikene økte i styrke og omfang. Kongen gav nå opp prosjektet, og bad Michael Petersen Friis danne en ny, upolitisk regjering. Denne fikk ansvaret for å organisere et nyvalg. På påskemorgen den 4. april var krisen i ferd med å ta slutt, og demonstrasjonene og streikene begynte å avta.

Etterspill

Det ble avholdt nyvalg den 22. april. Her viste det seg at folket tok høyrepartienes side, og i et valgskred fikk Venstre, Det Konservative Folkeparti og Erhvervspartiet over 60 % av stemmene. Niels Neergaard dannet en regjering utgått fra Venstre.

På tross av de høyresidens maktovertagelse ble påskekrisen likevel et stort nederlag for kongen, og monarkiet fikk heretter i praksis kun en seremoniell rolle i dansk politikk.