Opticom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Opticom ASA
Org.form Allmennaksjeselskap
Etablert 1994
Opphørt 2006
Etterfølger(e) Thin Film Electronics, Fast Search & Transfer
Bransje Utvikling av lagringsmedier for datamaskiner og annen elektronikk
Nøkkelpersoner Hans Gude Gudesen, Robert Keith, Thomas Fussell

Opticom ASA var et norsk selskap notert på Oslo Børs, og en av de største børsboblene under den såkalte IT-boblen rundt årtusenskiftet. Selskapet hadde patenter på teknologier de hevdet skulle revolusjonere markedet for datalagring, og var i flere år det mest populære spekulasjonsobjektet på børsen, på tross av at de hadde tilnærmet null i inntekter. Opticom klarte imidlertid aldri å lansere noe produkt, og gikk på få år fra å ha en børsverdi på nesten 30 milliarder kroner til å gå i oppløsning.

Nøkkelpersoner og teknologi[rediger | rediger kilde]

Opticom ble etablert i 1994.[1] Forsknings- og utviklingsarbeidet i selskapet var ledet av Hans Gude Gudesen, og med seg på eiersiden hadde Gudesen de to britiske investorene Robert Keith og Thomas Fussell.[2]

Selskapet prøvde gjennom sitt heleide datterselskap Thin Film Electronics å utvikle en ny teknologi med minnebrikker for datalagring basert på polymer. Minnebrikker basert på dette stoffet ville ha mange fordeler sammenlignet med tradisjonelle minnebrikker basert på silisium. Selskapet var alltid ytterst sparsomme med å fortelle om konkrete resultater fra utviklingsarbeidet, annet enn å hevde at de jobbet med teknologier som ville gi grensesprengende lagringskapasiteter til minimale produksjonskostnader.[1]

Høsten 1999 inngikk Opticom en samarbeidsavtale med den amerikanske giganten Intel, og i følge Opticoms styreformann Thomas Fussell skulle de to selskapene drive produktutvikling sammen i 18 måneder før produktene skulle komme i salg.[3] Hans Gude Gudesen viste på denne tiden en enorm fremtidsoptimisme, og uttalte til Dagens Næringsliv at «vi prøver tross alt å få lagt ned Silicon Valley».[4] Noen markedsanalytikere tolket avtalen som at Intel gikk god for Opticoms teknologi, mens skeptikere pekte på at svært lite var kjent om hva avtalen innebar i praksis. Uansett førte avtalen med seg at Opticoms børsverdi mangedoblet seg, og selskapet ble blant de større på Oslo Børs.[5]

Det kom aldri noen konkrete produkter ut av denne Intel-avtalen, og i løpet av 2000 falt Opticom-kursen kraftig. Markedet hadde begynt å tvile på om det noen sinne ville komme kommersialiserbare resultater ut av selskapets forsknings- og utviklingsarbeid.[6] Avtalen mellom Opticom og Intel ble likevel fornyet i 2001, og også da mente Opticom-ledelsen at man var 18 måneder unna å starte salget.[7] I årene som fulgte begynte norsk presse å skrive langt mer kritisk om Intel/Opticom-samarbeidet, og i flere avisartikler kom det frem at Intel ikke så på det norske selskapet som så viktig for fremtiden sin som Gudesen, Keith og Fussell hadde gitt inntrykk av.[8]

Intel-samarbeidet gikk i oppløsning i 2004, etter at Thin Film Electronics aldri hadde klart å levere produkter til Intel som avtalt.[9] I finansmarkedet hadde hele Opticoms potensial for økonomisk suksess vært knyttet til relasjonen til Intel, på tross av at det aldri var offentliggjort informasjon om hva samarbeidet konkret gikk ut på.[10] Senere samme år gikk da også Opticoms forsknings- og utviklingsarbeid i stor grad i oppløsning, og da de sa opp 45 ansatte ved Thin Films forskningsanlegg i Linköping og syv av elleve ansatte i USA ble størstedelen av den operative virksomheten lagt ned.[11]

Børshistorikk[rediger | rediger kilde]

Opticom ble notert på Oslo Børs i mai 1997, og ble da verdsatt til rundt 300 millioner kroner.[12] Selskapet ble raskt en av de største tradingaksjene i det norske markedet, og da Opticom-hypen var på sitt største i februar 2000 hadde selskapet en børsverdi på nesten 30 milliarder kroner.[13][14] På denne tiden hadde markedet tro på Intel-avtalen, og da aksjekursen var oppe i 2500 kroner investerte mange nybegynnere både sparepenger og lånte midler i en aksje som bare så ut til å gå oppover. De manglende resultatene gjorde at kursen fra høsten 2002 ble liggende og pendle mellom 60 og 100 kroner, og etter at Intel-avtalen gikk i oppløsning i 2004 falt aksjen som en sten.[15] Ti år etter toppen rundt årtusenskiftet var restene av selskapet (gjennom det tidligere datterselskapet Thin Film Electronics) verdsatt til 145 millioner kroner, omtrent 0,6 prosent av hva Opticom var på sitt beste.[16]

Kampen om Fast-eierandelen[rediger | rediger kilde]

Søkemotorutvikleren Fast Search & Transfer var blitt skilt ut fra Opticom i 1997 som et eget selskap,[17] men Opticom beholdt en stor eierandel på 30 % i avleggeren. I motsetning til Opticom hadde Fast gjort det bra på børsen i 2005, med det resultat at Opticoms eierandel i Fast var verdsatt til 1,78 milliarder kroner. Opticom i seg selv hadde bare en børsverdi på én milliard kroner, og dette resulterte i at investorer ved å kjøpe Opticom-aksjer dermed kunne kjøpe det som egentlig var Fast-andeler på billigsalg.[18]

Thomas Fussell og Robert Keith hadde finansiert deler av eierandelen sin i Opticom ved å ta opp lån mot pant i aksjene, og banken tvang i november 2005 duoen til å selge store mengder Opticom-aksjer til bunnkurs. Selskapet Orkla var allerede storeier i Fast, og brukte anledningen til å kjøpe seg opp i Opticom.[18] Hele situasjonen eskalerte raskt til et oppkjøpsraid mot Opticom der de to gruppene «togrøverne» (Keith, Fussell og investorvennen deres Eric K. Simpson) og «piratene» (Orkla, Øystein Stray Spetalen og Petter Stordalen) kjempet om kontrollen over selskapet.[19] Hans Gude Gudesen var opprinnelig regnet som alliert av de britiske «togrøverne», men han hoppet senere over til «piratene» og sørget for at disse fikk den største eierandelen.[20] Under striden tok sistnevnte gruppe kontroll over selskapet for en kort periode, og fikk Gudesens teknologisatsning Thin Film Electronics skilt ut som eget selskap.[21] Etter mye frem og tilbake med ekstraordinære generalforsamlinger og møter i retten var det likevel Keith og Fussell som beholdt kontrollen over Opticom, med det resultat at selskapet ble solgt til Fast.[22] Opticoms siste noteringsdag på Oslo Børs var 18. april 2006.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Opticom leveringsklare neste år?». Teknisk Ukeblad. 30. januar 2002. Besøkt 18. juli 2017. 
  2. ^ «Papirgevinst på kvart milliard». Aftenposten, 9. november 1999.
  3. ^ «Intel kjøper seg inn Opticom». digi.no. 11. november 1999. Besøkt 18. juli 2017. 
  4. ^ «Skal ta knekken på Silicon Valley». Dagens Næringsliv, 2. februar 2000.
  5. ^ Eikrem (2004), side 301-302
  6. ^ Eikrem (2004), side 304
  7. ^ «Markedet vet lite om Opticom». digi.no. 23. januar 2002. Besøkt 18. juli 2017. 
  8. ^ Eikrem (2004), side 311
  9. ^ «Opticom må vrake Intel-avtalen». Computerworld Norge. 12. februar 2004. Besøkt 18. juli 2017. 
  10. ^ Eikrem (2004), side 314
  11. ^ «Opticom legger ned avdeling». Nettavisen. 4. juni 2004. Besøkt 18. juli 2017. 
  12. ^ «Aksje-millioner til Harket». Dagbladet, 16. september 1997.
  13. ^ a b «Siste dag for sirkus-aksje». Dagens Perspektiv. 18. april 2006. Besøkt 18. juli 2017. 
  14. ^ «Opticom - høyt oppe, langt nede». Aftenposten. 3. mai 2003. Besøkt 19. juli 2017. 
  15. ^ «Drømmefabrikk». Dagens Næringsliv. 9. juni 2004. Besøkt 18. juli 2017. 
  16. ^ «Hva skjedde med alle de store?». Dagens Næringsliv. 8. mars 2010. Besøkt 18. juli 2017. 
  17. ^ «Opticom fra lagring til kompresjon». digi.no. 20. november 1997. Besøkt 18. juli 2017. 
  18. ^ a b «Tid for Fast-kupp». Dagens Næringsliv, 10. november 2005.
  19. ^ «Slik skal Opticom-styret kastes». VG Nett. 7. desember 2005. Besøkt 18. juli 2017. 
  20. ^ «- Orkla raserer Fast». Nettavisen. 30. november 2005. Besøkt 18. juli 2017. 
  21. ^ «- Gudesen er en subb». E24. 1. oktober 2006. Besøkt 18. juli 2017. 
  22. ^ «- Skuffet, men ikke overrasket». Nettavisen. 21. desember 2007. Besøkt 18. juli 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]