Oppvekstroman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

En oppvekstroman eller generasjonsroman har sin forløper i dannelsesromanen slik vi kjenner den fra 1700- og 1800-tallet.[1] Betegnelsene oppvekstroman og generasjonsroman brukes om hverandre av litteraturviterne.[2][3][4][3]

Oppvekstromaner dreier seg om utvikling fra barndom til ungdom og videre til voksen. En livshistorie veves uvilkårlig inn i den store fortellingen om samfunnet. Oppvekstromaner er ikke et nytt fenomen. Hjemløshet eller fremmedfølelse har vært tema i kunsten siden modernismens begynnelse.[1] En enkeltperson står ofte i sentrum, men miljøskildringene er likevel det viktigste og forfatteren griper fatt i erfaringer og holdninger, skikker og omgangsformer, moter og interesser, sjargong og tone som er "typisk" for tiden i det skildrede miljø.[5]

Oppvekstroman er en underkategori i et hierarki av sjangre. På et overordnet nivå tilhører de sjangeren roman. På nivået under finner vi dannelsesromaner og historiske romaner med videre og på nivået under der finner vi karakterkomedie, forviklingskomedie med mer. Det går an å dele disse hierarkiene inn i mange fininndelinger og mange nivåer. Hvordan en sjanger defineres avgjør hvor den plasseres. Definisjonene er ikke alltid presise og en bok kan kategoriseres i flere sjangre.[6] Oppvekst- eller generasjonsromaner tilhører den realistiske prosafortellingens hovedformer sammen med "de gode forellingene", utviklingsromanene, biografier og biografiske romaner, sammenbrudds- eller desillusjonsromanene og kriminalromanene.[7]

Oppvekstromanen har et typisk forløp og er knyttet til en historisk epoke. Det er et kjent sjangermønster hvor hovedpersonens liv følges fra umoden yngling via ulike hendelser og ufordringer gjennom formative år, personen modnes og kan til slutt slå seg til ro som en erfaren voksen. Skjemaet «hjemme - hjemløs - hjem» er vanlig i en klassisk dannelsesroman.[1] Selv om en oppvekstroman ikke er en dannelsesroman i ordets vanlige forstand kan oppvekstskildringer sies å være dannelsesromaner ved å imøtekomme leserens behov for identifikasjon og innlevelse, de kan utfordre leserens kunnskap om verden og by på muligheter for refleksjoner rundt sannheten i fortellinger og anspore leseren til å reflektere over egen livshistorie.[1]

Fra 1980-tallet har barndom og oppvekst vært et populært emne i norsk litteratur, særlig oppvekst i nær fortid.[8]

Eksempler[rediger | rediger kilde]

De nedenstående bøkene er kjente bøker som kildene til artikkelen bruker som eksempler på oppvekst- eller generasjonsromaner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Asbjørn Kolberg (21. februar 2006). «Underdog – en moderne dannelsesroman?» (PDF) (norsk). Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Nord-Trøndelag. Arkivert fra originalen (PDF) 2014-01-05. Besøkt 5. januar 2014. «sitatkommentarfelt»  side
  2. ^ a b c Rottem, Øystein (1998). Norges litteraturhistorie : 1980-1998. B. 3 : Vår egen tid 1980-1998 (norsk). Oslo: Cappelen. s. 572, 600-601, 713. ISBN 8202164265. «sitatsitat» 
  3. ^ a b c d e Berge, Anne Lene (2000). Impuls : tekster og teori : norsk for grunnkurs (norsk) (2. utgave utg.). Oslo: Cappelen. s. 476-477. ISBN 8202173086. «sitatsitat» 
  4. ^ Marte Stubberød Eielsen (9. juli 2003). «Tror ikke på Renberg» (norsk). Oslo: Klassekampen. Arkivert fra originalen 2014-01-05. Besøkt 5. januar 2014. 
  5. ^ a b c d e f g h Rottem, Øystein (1993). Litteraturhistorie : VK 1 & VK 2 (norsk). Oslo: Cappelen. s. 314-315. ISBN 8202133505. «sitatsitat» 
  6. ^ Helge Ridderstrøm (19.09.2013). «Sjanger.» (PDF) (norsk). Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier. Høgskolen i Oslo og Akershus. Arkivert fra originalen (PDF) 2014-01-05. Besøkt 5. januar 2014. «sitatkommentaropplysningsfelt» 
  7. ^ Berge, Anne Lene (1994). Impuls 1 : Ressursbok (norsk). Oslo: Cappelen. s. 98-99. ISBN 8202145635. «sitatsitat» 
  8. ^ a b c d e f g Christophersen, Tom (1994). Grunnlinjer : norsk språk og litteratur : grunnkurs - 4 timer (norsk). Oslo: Norsk undervisningsforlag/Aschehoug. s. 222-223. ISBN 8203320260. «sitatsitat» 
  9. ^ a b c d Tveterås, Alf (1996). Fra saga til samtid : norsk litteraturhistorie (norsk) (3. utg. utg.). Oslo: Gyldendal. s. 209, 216, 245-246. ISBN 8205233942. «sitatsitat» 
  10. ^ a b c Tveterås, Alf (1996). Fra saga til samtid : norsk litteraturhistorie (norsk) (3. utg. utg.). Oslo: Gyldendal. s. 222 og 246. ISBN 8205233942. «sitatsitat»