Oppkalling av barn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Oppkalling av barn er en skikk som forekommer i de fleste land og kulturkretser. Denne skikken kan i Norge følges tilbake til 1300-tallet, og den er åpenbart eldre. Den vanligste hensikt med oppkalling, er å hedre den som barnet oppkalles etter, men særlig før var også forhold som slektstilhørighet og arv viktige grunner til at navn gikk igjen. Mens oppkalling var utbredt i eldre tider, er det idag vanligere at folk velger navn på grunnlag av temporære trender eller hva de synes er fint. Ofte er venners navnevalg, ukeblader og kjendiser inspirasjonskilder. Oppkalling forekommer likevel hyppig i flere samfunnslag, blant andre i aristokratiet og hos tradisjonsorienterte bønder og borgere.

Oppkalling i Norge[rediger | rediger kilde]

Litt om oppkalling i Norge[rediger | rediger kilde]

Det at barn oppkalles etter sin familie eller slektninger, var særlig i gamle dager vanlig i Norge. Slik oppkalling hadde klare hensikter, blant andre disse:

  • Å beære eller å minnes den som barnet oppkalles etter, som stort sett var barnets besteforeldre.
  • Å videreføre nedarvede navn i slekten.
  • Å uttrykke slektstilhørighet utad.
  • Å styrke sin (fortrinns)rett til gårder eller annen arv. Gjennom oppkalling var det lettere, det være seg i odelssaker, å påvise at man nedstammet fra tidligere eiere.

Grunner for oppkalling[rediger | rediger kilde]

{Trenger referanse} Man må nok langt tilbake i tid for å finne at overtro var bakgrunn for disse tradisjonene. Men for mange hundre år siden levde fortsatt tanken om at forfedrenes egenskaper ble overført til barna hvis de ble oppkalt, vel å merke de gode egenskapene, de som «ble igjen» etter de avdøde. Enda lenger tilbake fantes også forestillingen om at de avdøde ble fornærmet hvis de ikke ble oppkalt, og kunne hevne seg på barnet. Det fantes en dødelig sykdom som ble kalt elsk, den rammet nyfødte, og folketroen mente den skyldtes forfedre som var sinte over ikke å bli oppkalt.

Det var først utpå 1900-tallet at gutter kunne bli oppkalt etter bestemødre eller oldemødre, f.eks. Lyder etter Lydia. Jenter derimot fikk jo ofte mannsnavn med –ine eller –a/-e som ending: Hansine, Jensine, Olava osv. Det var gjerne yngre døtre i søskenflokken som på denne måten ble oppkalt etter bestefedre eller oldefedre når det så ut til at det ikke ble noen sønner i familien.

Fremgangsmåte eller regler for oppkalling[rediger | rediger kilde]

Tradisjonell oppkalling[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige oppkallingsmønster, og det som gjennom alle århundrer er vært vanligst, gir farfaren fortrinn ved oppkalling av det førstefødte guttebarn. Tilsvarende er det mormoren som får gi sitt navn til det fødstefødte jentebarn, men til visse tider og steder er det forekommet at farmoren har gått foran mormoren.

Grunnleggende regler:

  1. Den førstefødte sønn oppkalles etter sin farfar.
  2. Den annenfødte sønn oppkalles etter sin morfar.
  3. Den førstefødte datter oppkalles etter sin mormor.
  4. Den annenfødte datter oppkalles etter sin farmor.
  5. Deretter benyttes det samme mønster ved oppkalling etter oldeforeldre.
  6. Foreldrene kan oppkalle etter seg selv, og før skjedde det vanligvis et stykke ute i søskenflokken.

Unntak:

  1. Dør et barn, så oppkalles det påfølgende barn av likedant kjønn etter sitt avdøde søsken.
  2. Dør morfaren eller farmoren før henholdsvis farfaren eller mormoren, så er det vanlig først å oppkalle etter den avdøde.
  3. Det forekommer at avdøde onkler eller barnløse tanter får et barn oppkalt etter seg.
  4. Når en manns kvinne dør, og han gifter seg påny og får barn, så oppkalles den førstefødte datter etter den avdøde. Tilsvarende når en kvinnes mann dør.
  5. I det gamle bondesamfunn var det vanlig at hvis mannen overtok sin kones farsgård, så ble den førstefødte sønn oppkalt etter sin morfar istedenfor sin farfar. Dette var fordi overtakelse av en gård ble regnet som stort og gjevt.
  6. Reddet en lege, en jordmor e.a. et udøpt barns liv, så forekom det at barnet i takknemlighet ble oppkalt etter vedkommende.

Moderne oppkalling[rediger | rediger kilde]

Nyere tider har frembrakt oppkallingsregler som kan være et godt alternativ til de gamle. De er ofte fri og tøyelige samtidig som navnebåndet mellom far/mor og sønn/datter er klart synlig:

  • Likedan stamme: Bjarne kaller sin sønn Bjørn, som igjen kaller sin sønn Bjørnar.
  • Likedan forbokstav: Haakon kaller sin sønn Haavard. Tre søsken kalles Martin, Merete og Monika.
  • Navnepar: Tvillinger kalles Henrik og Fredrik. Sabrina kaller sin datter Katarina.

I noen bysamfunn har man i nyere tid skikken med at en far, f.eks. Terje, kaller sin sønn f.eks. Hans Terje. Dette er en oppkallingsmåte som forener fritt navnevalg med ønsket om synlig familierelasjon. Navnet Hans Terje Larsen gjør det lettere enn kun navnet Hans Larsen å se at vedkommende er sønnen til Terje Larsen.

Alternativ oppkalling[rediger | rediger kilde]

Det er kjent at noen barn oppkalles etter sin rekkefølge i søskenflokken.

Man ser også oppkalling fra historiske hendelser, samt fra bøker og film. Mest populært i 1906 var Haakon etter Norges nye konge, Haakon V. Etter prinsefødselen i 1937 steg antallet guttebarn med navnet Harald til det dobbelte, og opptil 700 nye i året.{Trenger referanse} Slik også med Sonja: Før 1920-tallet nesten ikke i bruk. Fra 1928 og Sonja Henies OL-gull steg det til mange hundre, og deretter en nedgang frem til etter 1967 og kronprins Harald og Sonja Haraldsens bryllup.

Et annet eksempel er Ann-Magritt. Før Falkbergets «Nattens Brød» kom i 1940 var navnet ikke brukt, fra 1943 kom det plutselig over 100, med litt forskjellig skrivemåte, men så ble det nesten borte, og antallet Ann-Magritt er fortsatt ’bare’ 170 alt i alt.{Trenger referanse} Fra midten av 1900-tallet kom bølger av navn fra filmverdenen, her kan nevnes Ronja, som ikke var i bruk før 1985, men først fikk en boom etter at boka kom, og så ny oppgang da filmen om Ronja Røverdatter kom, så nå er det 999 jenter som heter Ronja i Norge.{Trenger referanse}

Utenlandske oppkallingsskikker[rediger | rediger kilde]

Afrika[rediger | rediger kilde]

I afrikanske land finnes skikken med å oppkalle barnet etter dets rekkefølge i søskenflokken og/eller ukedagen som det ble født på. Først skal det markeres hvilken ukedag barnet er født. F.eks. Abas og Baba forteller at gutten er født på en torsdag). Deretter kommer tallet som viser rekkefølgen. På denne måten ser man av f.eks. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan at han er født på en fredag og er den fjerde blant sine søskner.

Kjente mennesker som har oppkallingsnavn[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]