Ola Gert Aanjesen
| Ola Gert Aanjesen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. aug. 1918 Melbu | ||
| Død | 2. sep. 2002 (84 år) | ||
| Beskjeftigelse | Militær flyger, skihopper, offiser | ||
| Søsken | Eli Aanjesen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | St. Olavsmedaljen med ekegren Krigsmedaljen Distinguished Flying Cross | ||
| Militær grad | Major | ||
| Deltok i | Andre verdenskrig | ||
Ola Gert Myklebust Aanjesen (født 30. august 1918 på Melbu,[1][2] død 2. september 2002[3]) var en norsk major og et flyveress under andre verdenskrig. Mens han var under opplæring som flyger i Little Norway i Canada vant han USAs nasjonale mesterskap i skihopping i 1942.[4]
Aanjesen tok examen artium ved Trondhjems Handelsgymnasium i 1939 og var deretter kjemistudent ved Trondheim tekniske skole.[2][1] Etter Tysklands angrep på Norge i 1940 gikk han med i en norsk skijegeravdeling i Hæren, og avdelingen endte opp med å måtte komme seg til Sverige under retrett. De ble arrestert av svenske myndigheter og utlevert til tyskerne, som satte dem i krigsfangeleir i nærheten av Trondheim. Som mange andre signerte han et dokument der han lovte å ikke kjempe mot tyskerne mer, og ble sluppet fri. Han gikk tilbake til studiene sine, men var involvert i motstandsarbeid samtidig. I 1941 greide han å rømme til Shetland med en fiskebåt. I Storbritannia vervet han seg til Luftforsvaret og ble sendt til opplæring i Canada.[1]
Fra april 1943 tjenestegjorde han som flyger ved 332 skvadron og hadde sin første antagelige nedskyting over Rotterdam, en Me 109.[1] Etter at skvadronens sjef Kaare Bolstad var blitt skutt ned, ble Ola Anjesen utnevnt til sjef for skvadronen 3. april 1945, og hadde posisjonen fram til krigen var slutt. Ifølge en oversikt referert i boka Luftforsvarets historie, bind 2 var Aanjesen ansvarlig for nedskyting av 5 1/2 fly, 1 trolig nedskutt fly og 1 skadet fly.[5] For krigsinnsatsen ble han tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen, Haakon VIIs Frihetsmedalje og to ganger den britiske dekorasjonen Distinguished Flying Cross.[1]
Både før og etter krigen var Ola Aanjesen aktiv som skihopper. Han representerte Sportsklubben Freidig i Trondheim. Før krigen fikk han bl.a. 5.-plass i junior-NM 1938 og 3.-plass for junior i Östersundspelen 1939.[6] I 1942, da han var under utdanning som flyger i Canada, deltok han i flere store hopprenn i USA. Han vant det årets USA-mesterskap (som på den tida kunne vinnes av utlendinger), og slo blant annet store navn som Torger Tokle og Art Devlin. Han vant også Eastern Championship og ble nummer 2 i Central Champhionship. I alle rennene deltok han under navnet «Ola» - etternavnet ble kjent først da krigen var over.[7] I 1946 fikk han 2.-plass i Gråkallrennet.[6]
Etter 2. verdenskrig var Ola Aanjesen fra 1. januar 1946 ansatt som flyger i Det Norske Luftfartselskap, senere SAS, hvor han var resten av sin flygerkarriere.[8]
Utmerkelser
|
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e TracesOfWar: Ola Gert Aanjesen (besøkt 23. januar 2017)
- ^ a b Tryggve Juul Møller (red.): Studentene fra 1939. Bokkomiteen for studentene fra 1939, Oslo 1964 (s. 648, digitalisert av Nasjonalbiblioteket)
- ^ Adresseavisen: Dødsfall (18. september 2002)
- ^ Eastern Ski Jumping & Nordic Combined Foundation, Inc.: United States National Ski Jumping Champions 1904-1980 Arkivert 3. november 2016 hos Wayback Machine. (besøkt 23. januar 2017)
- ^ Vera Henriksen: Luftforsvarets historie. Bind 2. Fem år i utlegd (juni 1940 - mai 1945). Aschehoug, Oslo 1996. ISBN 82-03-22070-3 (s. 560-561, digitalisert av Nasjonalbiblioteket)
- ^ a b Ragnvald Johnsen (red.): Norske skiløpere - Skihistorisk oppslagsverk i 5 bind - Møre og Romsdal, Trøndelag. Skiforlaget - Erling Ranheim, Oslo 1958 (s. 686, digitalisert av Nasjonalbiblioteket)
- ^ Harold "Cork" Anson: Jumping through time - A history of ski jumping in the United States and Southwest Canada. Port Hole Publications, Florence, Oregon 2010. ISBN 978-0-9768107-7-3 (s. 96 og 110)
- ^ Thor J. Hafstad: Trondheim Flyklubbs historie gjennom 50 år. Thor J. Hafstad 1997 (s. 71, digitalisert av Nasjonalbiblioteket)