Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter

Jehovas vitners Ny verden-oversettelse av Bibelen kom på norsk i 1996

Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter (NV) er en norsk oversettelse av Bibelen, basert på den engelske utgaven New World Translation of the Holy Scriptures. Disse oversettelsene er utgitt av Jehovas vitners registrerte selskap Watchtower Bible and Tract Society og International Bible Students Association. Denne bibeloversettelsen er ikke den første Jehovas vitner har distribuert, men deres første oversettelse direkte fra de hebraiske, arameiske og greske manuskriptene. Den komplette engelske originalutgaven kom i 1961, den norske i 1996. Den er utgitt på over 193 språk og trykket i over 227 millioner eksemplar.

Bakgrunn

Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på forskjellige språk

Flere faktorer gjorde at Jehovas vitner så grunn til å lage en ny bibeloversettelse. Flere bibeloversettelser brukte fortsatt et gammelt og konservativt språk som kunne være vanskelig å forstå. I den senere tid var flere eldre hebraiske og greske manuskripter blitt tilgjengelig, samtidig med at den generelle språkforståelsen hadde økt. Dermed bestemte de seg for å sette i gang arbeidet med en helt ny oversettelse. Mange kritikere har hevdet at vitnene i realiteten trengte en bibelutgave som var oversatt i samsvar med deres egen teologi. I vitnenes egne skrifter heter det imidlertid at de har måttet endre enkelte teologiske oppfatninger etter hvert som deres bibelkunnskap har økt, spesielt i forbindelse med utarbeidingen av Ny verden-oversettelsen.

I oktober 1946 foreslo Nathan Homer Knorr, som da var Selskapet Vakttårnets president, at de skulle utarbeide en ny oversettelse av De kristne greske skrifter (Det nye testamente). Målet var en så nøyaktig som mulig oversettelse, med et enkelt språk som lett kunne forstås. Arbeidet ble satt i gang 2. desember 1947 da New World Bible Translation Committee ble formet. Den 3. september 1949 ble det opplyst at komitéen hadde fullført oversettelsen av de kristne greske skrifter til moderne engelsk. Dette var en oversettelse som var foretatt direkte fra det greske grunnspråket. Forlagsretten ble overdratt til Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania med en anmodning om at oversetternes navn aldri skulle offentliggjøres.

Denne oversettelsen av de greske skrifter ble publisert i august 1950. Den engelske oversettelsen av De hebraiske skrifter (Det gamle testamente), ble deretter publisert i fem bind som kom ut i 1953, 1955, 1957, 1958 og 1960. I 1961 ble alle disse sammen med Det nye testamentet publisert som ett bind under navnet New World Translation of the Holy Scriptures. Siden da har det vært foretatt mindre revideringer. Globalt er det blitt trykt mer enn 143 millioner eksemplarer av denne bibeloversettelsen.

I 1961, da den komplette engelske oversettelsen for første gang forelå i ett bind, begynte man arbeidet med at oversettelsen skulle komme ut på andre språk. En gruppe oversettere ble samlet, og de fungerte som en internasjonal komité som samarbeidet med komiteen ved Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York. Utgavene på andre språk skulle bygge på den engelske oversettelsen, men de ble jevnført i tråd med den hebraiske og greske tekst. I 1963 ble de kristne greske skrifter trykt og utgitt på de seks språkene fransk, italiensk, nederlandsk, portugisisk, spansk og tysk.

Den danske oversettelsen av de greske skrifter kom ut i 1974, og hele Bibelen forelå på dansk i 1985. På norsk kom en utgave av de greske skrifter i 1992, og den komplette norske utgaven ble utgitt i 1996.

Man har aldri villet røpe hvem som var med i oversettelseskomitéen; medlemmene er offisielt anonyme selv etter sin død. Offisielt har det blitt sagt at oversettelsen har blitt foretatt av salvede vitner for Jehova. Det har blitt opplyst i Jehovas vitners litteratur at oversetterne selv har ønsket å forbli anonyme. I en nyhetsmelding i 1950 sa Nathan Knorr at oversettelsen var et produkt av en internasjonal gruppe Bibelforskere i New York.

Fra kritisk hold har det blitt hevdet at vitnene ikke ønsker noe søkelys på eventuelle skrøpelige kvalifikasjoner hos oversetterne. Raymond Franz, en avhopper fra Jehovas vitners styrende råd, hevdet at komitéen bestod av de følgende: Frederick William Franz, George Gangas, Milton G. Henschel, Karl Klein, Nathan Knorr og Albert Schroeder.

Oversettelsens særtrekk

Oversettelsen av Det gamle testamentet er basert på Leningrad-kodeksen B19A, slik den er publisert i Rudolf Kittels Biblia Hebraica (7., 8. og 9. utgave), mens Det nye testamentet er basert på Westcott og Horts greske tekst The New Testament in the Original Greek. Tekster av Nestle, Bover og Merk ble også brukt som sammenlikningsgrunnlag. Nyere utgaver benytter nyere tekster, slik som Biblia Hebraica Stuttgartensia og Novum Testamentum Graece, samt nyere leksikon og oppslagsverk.

NV inneholder ikke apokryfene. Alle de omdiskuterte delene av Det nye testamente er tatt med, som for eksempel den lange og den korte avslutningen etter Markus 16:8, og beretningen i Johannes 7:53 – 8:11 om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, men i likhet med de fleste bibler gjør også NV det klart for leseren at innholdet i disse passasjene er omdiskutert.

NV skiller seg ut fra mange andre oversettelser ved at den har tatt med Guds navn i de 6 828 stedene det står i den hebraiske tekst som JHWH. NV gjengir JHWH med Jehova, da oversetterne regnet denne formen som den mest kjente uttalen av Guds navn. Navnet Jehova har også blitt innført flere steder i Det nye testamente, der hvor ordet Kyrios (Herren) i den eksisterende greske teksten later til å stå for gudsnavnet JHWH. Dette skjer ikke bare der hvor det er sitater fra Det gamle testamente, men også på steder hvor en del eldre hebraiske oversettelser av Det nye testamente bruker JHWH. I tilfeller hvor JHWH i slike hebraiske NT-utgaver kunne ha blitt oppfattet som en referanse til Jesus, er det allikevel ikke gjengitt med Jehova i NV. (Vitnene lærer at Jesus er Guds sønn, og dermed en annen person enn Jehova, den allmektige Gud.)

I Det gamle testamente følger de fleste bibeloversettelser den praksis å erstatte gudsnavnet JHWH (Jahve) med tittelen Herren, slik det først ble gjort i den greske bibeloversettelsen Septuaginta (hyppig sitert i Det nye testamente). Se for eksempel fotnote til 2. Mos. 3:14 i Bibelselskapets utgave av 1978/85. Jehovas vitner mener imidlertid at bibelteksten blir utvannet hvis man utelater det særegne gudsnavnet, og de argumenterer også for at det opprinnelig faktisk forekom i Det nye testamente (slik det også gjør i fragmenter av en eldre versjon av Septuaginta). Derfor hevder de at de bare har gjeninnført navnet i Det nye testamente, en påstand mange fagfolk finner kontroversiell.

Et annet tydelig særtrekk er oversettingen av det greske ordet σταυρός (staurós). Dette ordet brukes i forbindelse med Jesu henrettelsesredskap. Mange bibler gjengir dette ordet med «kors». Men den opprinnelige betydningen av ordet staurós er lik det gammelnorske ordet staurr, altså en påle eller pæl. Oversetterne av NV har derfor valgt å rette seg etter den tekniske betydningen, og oversetter ordet med «torturpæl».

NV lar ordene sjeol, hades, gehenna og tartaros stå uoversatt, der noen andre oversettelser som oftest oversetter ordene til «helvete». Dette fordi oversetterne av NV mener at det som leserne assosierer med ordet «helvete» ikke stemmer med grunnbetydningen av ordene. (De vanligste norske bibelutgavene bruker «helvete» som gjengivelse av gresk gehenna, mens hebraisk sjeol og gresk hades gjerne blir oversatt med «dødsriket».)

Oversettelsesmetode

Det finnes i hovedsak tre oversettelsesmetoder:

1. Parafrase vil si at innholdet omskrives og forenkles. Tanken er at budskapet skal bli lettere å forstå, men faren er at man risikerer å fjerne viktige poeng. Her er det oversetterens forståelse og ikke nødvendigvis tekstens egentlige mening som kommer fram.
2. En idiomatisk oversettelse kan kalles en «mening for mening» oversettelse. Fordelen med denne metoden er at man får et bedre og mer naturlig språk, men faren er at leseren er prisgitt oversetterens tolkning av tekstens mening.
3. Konkordant oversetting, også kalt bokstavelig oversetting, vil si «ord for ord». Så langt sammenhengen tillater det velges ett norsk ord for hvert greske, hebraiske eller arameiske ord. En konkordant oversettelse holder seg mer trofast til grunntekstens idiomer eller spesielle uttrykksmåter. Denne metoden er mest nøyaktig i forhold til grunnspråkene, men ulempen er at teksten kan lyde unaturlig og betydningen må tolkes av leseren.

Ny verden-oversettelsen regnes som en konkordant oversettelse. Ett utslag av dette er at ordene nefesj (hebraisk) og psykhe (gresk) konsekvent blir oversatt med «sjel». De opprinnelige ordene dekker egentlig meninger som «person, vesen, skapning, liv». Konkordant gjengivelse kan føre til unaturlig formulering, men gjør at leseren får mulighet til å tolke teksten, i stedet for å være prisgitt oversetternes tolkninger. For eksempel uttrykket å 'søke å ta noens sjel' (for eksempel Matteus 2:20) betyr i realiteten å stå noen etter livet.

Oversetterne av NV gjør oppmerksom på at konkordant oversetting ikke betyr at man mekanisk oversetter ord for ord. Sammenhengen må alltid bli tatt med i betrakning, da sammenhengen ofte kan endre betydningen av et ord. For eksempel det hebraiske ordet ruach blir så godt som alltid oversatt «ånd», men i ordets aller første forekomst (1. Mosebok 1:2) blir det i stedet skrevet om til 'virksom kraft': «Guds virksomme kraft beveget seg fram og tilbake over vannenes overflate.» Fotnoten i NV gir følgende kommentar: «Virksomme kraft (ånd). Heb. weru'ach. I tillegg til å bli oversatt med 'ånd', så blir ru'ach oversatt til 'vind' og andre ord som indikerer en aktiv usynlig kraft.»

Det lar seg også finne eksempler på skriftsteder som er oversatt idiomatisk, der det kan være svært vanskelig å oppfatte den opprinnelige meningen. For eksempel i Matteus 5:3, der mange oversettelser lar Jesus prise dem salige som er «fattige i ånden», lyder NV: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» Fotnoten i NV legger til: «Eller 'de som er tiggere med hensyn til ånden'.» Flere greskkyndige, samt oppslagsverk og andre bibeloversettelser bekrefter at det er snakk om åndelig fattigdom (f.eks. Today’s English Version oversetter denne passasjen med «Lykkelige er de som vet at de er åndelig fattige».)

Eksempler fra oversettelsen

Her er eksempler på bibeltekst hentet fra Ny verden-oversettelsen (NV), sammenliknet med Det Norske Bibelselskaps utgave fra 1978/85.

Bibelsted	Ny verden-oversettelsen	Bibelselskapets oversettelse
Salme 83:18	«så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.»	«Måtte de skjønne at du alene, du som har navnet Herren, er Den Høyeste over hele jorden.»
Salme 84:12	«Hærstyrkenes Jehova, lykkelig er det menneske som setter sin lit til deg.»	«Herre, Allhærs Gud, salig er den som stoler på deg.»
Forkynneren 12:9	«Og i tillegg til at forsamleren var blitt vis, lærte han også til stadighet folket kunnskap, og han grunnet og foretok en grundig undersøkelse, slik at han kunne sette mange ordspråk sammen på en ordnet måte.»	«Forkynneren var en vismann, og han gav folket kunnskap. Han grunnet og gransket og laget mange ordspråk.»
Esekiel 18:4	«Se, alle sjelene — meg hører de til. Som farens sjel, så også sønnens sjel — meg hører de til. Den sjel som synder — den skal dø.»	«Jeg er herre over alt liv, både over far og sønn. Den som synder, han skal dø.»

Det siste gir et eksempel på hvordan NV konsekvent bruker ordet «sjel» for hebraisk nefesj. Dette er et viktig teologisk poeng for vitnene, siden de lærer at en «sjel» i bibelsk forstand bare er et uttrykk for selve personen, og ikke står for noen indre ånd som fortsetter å leve etter døden. De avviser derfor forestillingen om en udødelig sjel.

Utgaver

Den norske oversettelsen fås i fire utgaver – vanlig og stor skrift, studieutgave med fotnoter, og lommeutgave. Den vanlige utgaven finnes med to forskjellige typer omslag – en med stiv perm og en med syntetisk skinn. Den fås også innlest på kassett, CD, CD-ROM med MP3-filer, og kan lastes ned i MP3-format og AAC-format fra Jehovas vitners offisielle nettsted.

Studieutgaven med fotnoter og kommentarer har nylig blitt utgitt på norsk, den er tidligere bl.a. utgitt på engelsk og dansk. Den engelske oversettelsen er også utgitt med blindeskrift. Ny verden-oversettelsen (uten fotnoter) er publisert på mange språk på Jehovas vitners offisielle nettsted.

Synspunkter

Forskjellige trekk ved Ny verden-oversettelsen har skapt diskusjoner. Oversettelsen har blitt kritisert av en rekke forskere. Noen har pekt på at enkelte viktige bibelvers har blitt oversatt annerledes enn andre bibelutgaver. Noen mener at oversettelsen i stor grad er preget av Jehovas vitners egen teologi.

Samuel Haas gjennomgikk første bind av Ny verden-oversettelsen i 1955 og uttalte i den forbindelse i Journal of Biblical Literature at «dette arbeidet viser en stor innsats og tenkning samt betydelig lærd kompetanse, det er beklagelig at religiøse fordommer fikk lov til å farge mange passasjer».

New Catholic Encyclopedia sier om oversettelsen at «Arbeidet er utmerket, bortsett fra når vitenskapelig kunnskap kommer i konflikt med den aksepterte læren til bevegelsen». Verket kritiserer gjengivelsen av Kyrios som Jehova i 237 tilfeller i Det nye testamente.

Oversettelsen har imidlertid også fått positiv omtale. Professor Benjamin Kedar-Kopfstein ved Hebrew University of Jerusalem uttalte i 1989: «I min språkvitenskapelige forskning i forbindelse med den hebraiske bibel og oversettelser av den, går jeg ofte til den engelske utgaven av det som er kjent som New World Translation. Når jeg gjør det, får jeg stadig bekreftet det inntrykk at dette verket gjenspeiler et oppriktig forsøk på å nå frem til en forståelse av teksten som er så nøyaktig som mulig.»

I sin omtale av bibeloversettelser utgitt i årene 1955-1985, oppførte The HarperCollins Bible Dictionary New World Translation som en av de store moderne oversettelser.

Se også

• Bibeloversettelse
• Rolf Furuli

Lenker til andre nettsteder

• Norskspråklig Ny verden-oversettelse på Internett