Norsk utdanningspolitikk etter 1945
Norsk utdanningspolitikk etter 1945 viser til de politiske og pedagogiske endringene i norsk skole etter andre verdenskrig. Mens skolen før hadde vært en autoritær «puggeskole», ble det nå lagt til rette for nye idealer med flere aktiviteter og mer selvstendig arbeid for elevene, samt større involvering fra elevenes foreldre. Elevene skulle skape, ikke kopiere. Man innførte leirskole, museumsbesøk, forsøk i laboratorier, fritidstilbud og foreldremøter, og det ble satt igang en storstilt utbygging av skoler over hele landet.[1]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
I 1889 ble det vedtatt rett til lik skolegang ved folkeskole for alle, både i byene og på landet. Folkeskoleloven av 1889 er loven som legger grunnlaget for det vi i dag kaller grunnskolen. Loven tok sikte på at alle, uansett hvor de måtte bo, skulle ha rett til skolegang. Denne loven bestemte at det som da var allmueskolen, eller fattigskolen, skulle hete folkeskolen. Her skulle alle elevene samles på tvers av klasseskiller. Det ble tatt sikte på at elevene skulle kunne følge samme løpet så lenge som mulig før de måtte velge seg inn på fremtidig yrkesrelatert linje.
I løpet av 1900-tallet ble den norske skolen bygget ut. Loven i 1889 hadde gitt barn rettigheten, nå var det lovfestet. Grunnen til av mange barn ikke gikk på folkeskolen var det de måtte hjelpe til på gården de kom fra. Et eksempel på hvordan det ble forsøkt å få alle barna med i skolen var innføringen av det vi i dag kaller høstferie, men som tidligere het potetferien. Videre ut over 1900-tallet ble begrepet enhetsskolen sentralt, spesielt i 1930-årene. Fra slutten av 1800-tallet og spesielt på 1900-tallet var det stort fokus på skolegang, og staten brukte mye penger på å bygge ut skoleverket slik at alle skulle ha muligheten til å gå på skole.[2]
Skolepolitikk 1950-70[rediger | rediger kilde]
I løpet av årene etter den andre verdenskrigen skjedde det store endringer i skolen, disse endringene førte til at skolen lignet mer på den skolen vi kjenner i dag. I 1959 ble det obligatorisk med 7-årig skole, og i 1969 ble det innført obligatorisk 9-årig grunnskole for alle. I utformingen av skolepolitikk var det mange ideologiske hensyn man måtte ta når man skulle bestemme hva skolen skulle inneholde. Politikerne måtte også forholde seg tettere til forskningsfeltet etter andre verdenskrig. Skolepolitikken måtte ha mer grunnlag fra forskningen, og dette gjorde at politikerne måtte finne nye måter å legitimere politikken sin på.
I årene rett før og spesielt etter andre verdenskrig ble samfunnet mer og mer rettet mot forskning. På lik linje med at naturvitenskapelige fagmiljøer benyttet seg av empiriske data ønsket også det pedagogiske fagmiljøet å gjøre det samme. Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI) ved Universitetet i Oslo forsket mye på ulike pedagogiske retninger i perioden.
Etter krigen økte fokuset på det kollektive, og man ble opptatte av at staten skulle ha en større rolle, og at alle skulle ha de samme mulighetene. Gerhardsen-regjeringen hadde i årene rett etter krigen bred støtte på Stortinget, og fokuset var rettet mot å gjenoppbygge Norge som nasjon.
Forskning inn i politikken[rediger | rediger kilde]
Forskningsresultatene Arbeiderpartiet fikk fra PFI var vanskelige for Arbeiderpartiet å benytte seg av når de skulle planlegge reformer i skolen og ellers i deres skolepolitiske program. PFIs leder, Johannes Sandven mente at Arbeiderpartiet hadde for mye fokus på de strukturelle endringene i skolen, fremfor innholdet. Arbeiderpartiet mente at det var behov for å se på hvordan folkeskolen var strukturert, dette var fordi de nå jobbet for at alle skulle ha lik mulighet til å utdanne seg. I tiden etter andre verdenskrig var det altså et økende fokus på det kollektive i samfunnet.
Før innføringen av obligatorisk 9-årig grunnskole var skolen etter det syvende året delt i to ulike retninger, framhaldsskolen og realskolen. Framhaldsskolen var et ett-årig mer praktisk alternativ i forhold til realskolen, som var toårig. Arbeiderpartiet ønsket å gå bort fra denne ordningen, og på denne måten utsette differensieringen. Ved å holde elevene samlet på en og samme linje over flere år håpet Arbeiderpartiet at de skulle kunne gi lik utdannelse uansett bakgrunn og bosted til elevene, de ønsket altså å skape en enhetsskole.
For å kunne skaffe til veie forskning og dokumentasjon som Arbeiderpartiet kunne bruke til å legitimere deres skolepolitikk i perioden, ble derfor lov om forsøk i skolen vedtatt i 1954. I loven ble det spesifisert at siden bruk av empirisk forskning ble benyttet på mange andre fagfelt var det ingen grunn til at ikke de samme metodene skulle kunne benyttes i forskning som omhandlet skoleverket. I den forbindelse ble forsøksrådet for skoleverket opprettet som et rådgivende organ til kirke og undervisningsdepartementet. Det var i utgangspunktet tenkt at PFI og forsøksrådet skulle kunne samarbeide med ulike prosjekter knyttet til skoleforskning, men på grunn av uenigheter ble ikke det noe av.
Sentralt i denne perioden er også de ulike konfliktene som omhandlet innholdet i skolen. Den mest sentrale konflikten kan sies å ha vært den som omhandlet kristendomsfaget i skolen. Tidligere var skolen bygget på at det i hovedsak skulle undervises i skriving, regning og lesing, og da i all hovedsak lesing av Bibelen. Konfirmasjon var på denne tiden[klargjør] obligatorisk. Ut over 1900-tallet hadde derimot kristendommen blitt redusert til å være et skolefag på lik linje med alle de andre fagene. Kristenkonservative fryktet for kristendommens plass i skolen, og var redde for at elevene kunne ta skade av å ikke få utviklet seg innenfor et kristent perspektiv. Denne konflikten var også aktuelt i forskningsmiljøet ved PFI, hvor ulike retninger av pedagogikk kom til syne i denne perioden.
Lederen for PFI i perioden 1950-74, Johannes Sandven kritiserte i ettertid Arbeiderpartiet for at forsøksrådet bedrev bestillingsforskning, og derfor ikke kunne legitimeres av fagmiljøet. Sandven mente at Arbeiderpartiet aktivt lette etter dokumentasjon de kunne bruke når de skulle legitimere forskningen sin. I en OECD-rapport fra 1971 konkluderes det med at arbeidet ved forsøksrådet for skoleverket ikke bare hadde drevet med forsøk, men også satt i gang flere permanente endringer i skolene ute i kommunene. Noen har i ettertid hevdet at innføringen av 9-årig grunnskole kan sies å være gjort på bakgrunn av noe de kalte forskning eller faglig grunnlag, men at det i virkeligheten kun var et sosialpolitisk ønske. Forsøksrådets rolle viste seg først og fremst å være et retorisk virkemiddel i Arbeiderpartiets reform-planer.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Norgeshistorie.no, Edgeir Benum, «Arbeidsskolen – en reformbevegelse». Hentet 6. jan. 2017.
- ^ Folkeskolen. (2016, 4. februar). I Store norske leksikon. Hentet 6. januar 2017.
Forslag til videre lesning[rediger | rediger kilde]
- Telhaug, Alfred Oftedal og Mediås Odd Asbjørn - Grunnskolen som nasjonsbygger – Fra statspietisme til nyliberalisme
- Myhre, Reidar - Den norske skoles utvikling: idé og virkelighet
- Helsvig, Kim G. - Pedagogikkens grenser, Kampen om norsk pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt 1938-1980