Norsk språkhistorie (1400–1800)

Mellomnorsk tid

I senmiddelalderen skjer det store endringer i det norske språket. Talespråket går inn i en periode med store strukturelle forandringer. Det norrøne skriftspråket endres og går etter hvert helt ut av bruk. Vi får en massiv import av fremmede ord – ofte til erstatning for de norrøne. Årsakene kan henledes dels til indre forhold i språket sjøl, dels til ytre påvirkning. Mellomnorsken varte fra 1350-1525, og hadde store endringer rundt slutten av 1525 og ble da til moderne norsk.

Talemålet

Som i mange andre språk har det også i norsk skjedd forandringer i lydverk, bøyninger og grammatikk. I enkelte perioder i et språks utvikling kan endringene være store i løpet av få generasjoner. Tida mellom 1300 og 1500 har vært en slik periode i norsk. Årsakene til den raske endringstakten kan ikke fullt ut forklares ut fra ytre forhold, men et par faktorer kan nevnes: Svartedauden tok livet av en tredel av landets befolkning, og mange bygder ble lagt nesten øde. Et samfunn som rammes av en slik katastrofe, rakner også sosialt. I et samfunn der familier oppløses på grunn av dødsfall, og bånd mellom generasjoner løses, kan alle tradisjoner – også språklige – komme på glid. I tillegg fikk en del av befolkninga langvarig kontakt med en innvandrerbefolkning som talte et beslekta språk – hanseatene. Det er sannsynlig at det i denne kontakten oppsto et slags pidginspråk, som i sin tur påvirka det norske språket. Det er ikke tilfeldig at talemålet i Bergen er den norske dialekten som har bevega seg lengst bort fra det norrøne utgangspunktet.

Hvis en sammenlikner det språket som ble talt i Norge omkring 1500 med norsk i høgmiddelalderen, kan endringene oppsummeres slik:

Lydendringer

Stavingslengde

Norrønt hadde både korte, normallange og overlange stavinger:

• Kort staving: skin – (sol)skinn
• Normallang staving: skinn – (kalve)skinn
• Overlang staving: skínn – (sola) skinner

Norsk får nå bare normallange stavinger:

• kort vokal + lang konsonant: Finn
• lang vokal + kort konsonant: fin

(men trykklette stavinger er korte: mann-en)

Vokalendringer

Den karakteristiske u med lepperunding oppstod ved at norrøn u (uttalt som i tysk) beveget seg framover. Norrøn o (uttalt som i tysk) tok den ledige plassen som oppstod. Lang norrøn á ble en å-lyd.

I moderne norsk henger rettskrivinga delvis igjen i det norrøne, derfor har vi slike inkonsekvenser i rettskrivinga som: bukt, ung, dum, kokt og (feie)kost og kost(hold), stokk, love, grått, få og låve.

Norrønt hadde både a, i og u i trykklett staving: hestar, bygðir, vísur. Store deler av landet (særlig østnorsk) fikk etter hvert stort sett bare en slapp e: hester, bygder, viser.

Konsonantendringer

Þ går over til t eller d: þak → tak, þú → du. ð forsvinner i uttalen, men blir ofte til d i skrift: tíð → tid, sauðr → sau

I østnorsk oppstår nye lyder:

• tykk l: kál → kål, bǫrð → bord
• retroflekser: gult, surt, garn
• sj-lyden og kj-lyden

Endringer i bøyingsmønstre

Kasusbøying forsvant ved at nominativ, akkusativ og dativ falt sammen. I personlige pronomen falt akkusativ og dativ sammen til objektsform. Totallsformer av de personlige pronomena forsvant mange steder: (okkr = vi to, ykkr = dere to), men kan finnes blant annet på sørvestlandet.

Norrønt brukte ofte ubestemt form der vi bruker bestemt (slik bruk av ubestemt form finnes ennå blant annet på Sunnmøre, f.eks; far min, mor mi): Sá var einn draumr hennar, at hon þóttisk vera stǫdd í grasgarði sínum, ok taka þorn einn ór serk sér (Slik var én drøm hennes, at hun tyktes stå i hage sin, og ta en torn ut av serk sin). Ubestemt artikkel – som var ukjent i norrønt – kom nå inn.

I norrønt ble ikke verbet bare bøyd i tid, men også etter om subjektet var i første, andre eller tredje person, entall eller flertall. Hver tid av verbet kunne altså ha opptil seks ulike former – mot i dag én. I 1800-tallets skriftlige dansk, svensk og landsmål, var verb også bøyd i entall og flertall, for eksempel eg er mot dei ero i landsmål. I talespråket fins flertallsbøying ennå i noen få dialekter, blant annet i Setesdal. Et eksempel er eg heve mot dei have i Valle.

Syntaktiske endringer

I norrønt kunne subjektet komme før eller etter verbalet: Kom hann þá eller Þá kom hann (Han kom da). Objektet kunne godt komme før hovedverbet: Hefir þú nokkura menn hitt í borginni? (Har du noen menn møtt i byen?) I norrønt var rekkefølgen mellom direkte og indirekte objekt fri: Ek gaf konungi hring / ek gav hring konungi (Jeg ga kongen ringen)

Preposisjoner har for en stor del erstatta kasussystemet:

• Hann leitar hennar = Han leter etter henne.
• Hann syrgir hana = Han sørger over henne.
• Hann greip sverðit báðum hǫndum = Han grep sverdet med begge hender.

Det formelle subjektet «det» tas i bruk:

• Maðr kom inn = Det kom en mann inn.
• Ljǫs brann í herberginu = Det brant lys i lokalet.
• Rignir = Det regner.

Den såkalte garpegenitiven kom inn, særlig i vestnorsk: faðir Guðrunar → Gudrun sin fader.

Ordtilfanget

Kontakten med hanseatene brakte ikke bare en mengde nye begreper og ord inn i språket (rente, snekker, spiker, kjøkken, skap, trapp, støvel, farge), men fortrengte helt eller delvis norrøne ord: brók → bukser, siðr → skikk, verzla → handle, telja → betale, farm → varer, sútarr → skomaker, lýsa → beskrive, vinna → arbeide, varsam → forsiktig, nytta → bruke, anvende, þó → nemlig.

Den nedertyske påvirkninga tilførte norsk nye prefikser og suffikser (an-, be-, ge-, -het), som senere ble produktive i det norske språket.

Skriftspråket

Utover i senmiddelalderen minka bruken av det norrøne skriftspråket sterkt. Interessen for sagadiktning og gamle kvad avtok ved hoffet og i kretser som på 1200-tallet hadde dyrka og støtta diktning på morsmålet. Adelen ble mer og mer fellesskandinavisk, og norske stormenn orienterte seg mot Danmark og Sverige. Etter hvert som det norske riksstyret gikk samme veg, avtok også bruken av norrønt som kansellispråk. Svartedauden regnes gjerne som et avgjørende vendepunkt både for norsk selvstendighet og for norsk skriftspråk. Antall skrive- og lesekyndige var få i utgangspunktet, og pesten tynnet sterkt ut i rekkene.

I diplomer og andre skrifter fra perioden merker en en tiltakende vakling i skrivemåten av det norrøne språket. Det skyldtes ikke bare manglende opplæring og erfaring hos skriverne, men også at endringene i talespråket ga et økende sprik mellom tale og skrift.

I hundreåra før og etter reformasjonen gikk norrønt ut av bruk på det ene samfunnsområdet etter det andre. Som kansellispråk forsvant det helt med opprettelsen av Kalmarunionen. Innafor kirka betydde reformasjonen at Bibelen kom på dansk, og at liturgi og preken ble holdt på dansk. Lengst holdt norrønt seg i rettsvesenet. Med innføringa av Kristian IVs lov av 1604 forsvant de siste rester av norrønt også her. Norsk språk holdt også lenge stand i diplomer fra lensmenn og andre lokale myndighetspersoner og fra private. Disse såkalte bondebreva er den viktigste kilden til norsk språk i den mellomnorske perioden.

Overgangen fra handskrift til trykte skrifter satte ytterligere fart i overgangen til dansk. København fikk sitt første boktrykkeri i 1480-åra. Christianias første trykkeri var i drift en kort periode i 1643, men en mer permanent trykkeridrift kom ikke i gang før etter 1814.