Nesefløyte
Nesefløyten er et populært musikkinstrument i Polynesia og i landene i og omkring Stillehavet. Andre versjoner finnes i Afrika, Kina, og India.
Fløytetradisjon med nasale fløyter har forsvunnet flere steder og er i ferd med å dø ut også andre steder. Maleren Frans Balthazar Solvyns laget i 1799 et bilde av en fløytespiller fra Vest-Bengal som spilles nasalt.
Polynesia
[rediger | rediger kilde]Tradisjonelle nesefløyter finnes rundt hele den polynesiske trekanten.
Fløytene blir oftest laget av bambus, men i eldre dager ble de skåret ut av myke stenarter, dyreben, og også av menneskeben fra de beseirede fiender under klankriger.[1]
Antall hull i fløytene og fingersettingen er forskjell fra øygruppen til øygruppe.
Oppdagerne Louis-Antoine de Bougainville som reiste til Stillehavet i 1766–1769 og James Cook i 1768–1780 tok med seg nesefløyter hjem. Fløytene Cook tok med var bambusnesefløyter bundet med bånd av farget kokosfiber.
Hawaii
[rediger | rediger kilde]Ohe hano ihu betyr på hawaiisk «bambus, pust, nese». Den lages av tykk bambus med ett hull til å blåse i og tre hull på oversiden for å regulere tonehøyden. Den ble ofte brukt i tilknytning til sang og seremoniell messing. Hawaiierne trodde at nesen er ren og uskyldig, i motsetning til munnen som kan si stygge ting. Derfor var luften som passerte ohe hano ihu renere enn den som kommer fra munnen. I tidligere tider ville en mann spille kjærlighetssanger for sin elskede med nesefløyten for å vinne hennes hjerte og kjærlighet.
Ohe hano ihu har nesten identisk i konstruksjon med nesefløytene på andre stillehavsøyer som Tonga og Marshalløyene, der den også ble brukt til å roe nervene til noen som tok tatovering. Ohe hano ihu er i ferd med å gjenopplives og mange profesjonelle musikere interesserer seg også for instrumentet. Det er en av få nesefløyter som enkelt kan kjøpes på nett.[2][3]
New Zealand
[rediger | rediger kilde]På New Zealand hadde maoriene ikke naturlig forekommende bambus, slik at deres nesefløyter, koauau, ble skåret ut av en myk steinart som likner kleberstein. Den kunne også fremstilles av et tørket fruktskall. I så fall ble det laget en liten åpning på toppen til nesen, og fingerhull på sidene for å variere tonehøyden. Koauauene kan ofte være rikt og vakkert utskåret.
Tahiti
[rediger | rediger kilde]Vivo er fløyter fra Tahiti med kun to eller tre hull, men nå er det mer vanlig å lage syv eller åtte hull for å gi flere muligheter til å spille melodier. Fløytene finnes i flere lengder, jo kortere fløyte desto skarpere lyd. Musikeren holder instrumentet med begge hender og blokkerer det motsatte neseboret med enten tommel eller pekefinger. Spillingen krever mye pust og ro. Fløytene er ofte nydelig kunstverk.[1]
Marquesasøyene
[rediger | rediger kilde]På Marquesasøyene finnes det også nesefløyter som kalles pu ihu.[1]
Filippinene
[rediger | rediger kilde]På Filippinene heter nesefløyten pitungilong på Tagalog, og kaleleng på språket som snakkes av bontocfolket i Mountain Province i nord. Denne versjonen av instrumentet spilles med kun fremre kant av det ene neseboret. Fordi en kaleleng er lang (ca. 60 cm), og har en smal indre diameter, er det lett å spille forskjellige overtoner ved å puste kraftigere – selv med den ganske lave luststrømmen gjennom nesen. Fingerhull på siden av røret endrer den effektive lengden, og tillater forskjellige skalaer. Noen musikere bruker et sigarettfilter for å tette for luftstrømmen fra det neseboret som ikke brukes, for derigjennom å øke luftstrømmen gjennom fløyten. Alternativt tetter man for det ubrukte neseboret med tommelen.
På øya Luzon spiller kalingafolket en nær beslektet nesefløyte med tre eller firehulls, en tongali (ett hull i ryggen). Det sies at fløyten kan brukes til å hjelpe risen og vokse like etter at den er plantet. Spiller man for den vil risen bli tiltrukket av de myke tonene fra fløyten, og ville vokse opp av vannet for å høre musikken bedre. Fløyten brukes i tillegg til under plantesesongen til festivaler, feiringer eller i frieri.[4][5]
Andre nært beslektede nesefløyter på Filippinene er ungiung hos ifugaofolket, basli hos kapampangansfolket, og tolati eller lantuy hos bisayansfolket.
Malysia
[rediger | rediger kilde]I Sarawak regionen på den nordlige delen av øya Borneo, i Malysia, spiller orang uluene og kayanfolket en femhulls nesefløyte, Fløytene har navn som Selingup, Selingut eller Keringut. Den pleide å bli spilt under begravelsesseremonier, for å snakke med de døde. Men ble også brukt til å spille for den man elsket, fordi dens myke vakre tone bæres godt gjennom natteluften. Fløyten ble både spilt av kvinner og menn. Det er nå få som spiller fløyten og den er snart helt forsvunnet.[6][7]
Pensol er en nesefløyte fra Semangfolket i Sentral-Malaysia. Fløyten ligner ikke på de andre malayiske nesefløytene fordi det siste hullet er veldig nær enden av fløyten. Pensolen er et veldig tynt og lavmelt instrument, og det er svært sjeldne.[8]
Taiwan
[rediger | rediger kilde].jpg)
I Taiwan er det aboriginalstammer som spiller en ganske unike type nesefløyter med to rør (fløyter), et til hvert nesebor, som er bunnet sammen til en fløyte. Dobbeltfløyten er en del av kulturen til regionens urbefolkning som rukai, amis og pinuyuman, men det er paiwanfolket som er mest kjent for å gjenopplive interessen for dette historiske instrumentet. Det kreves mye luft og energi for å klare å spille på fløyten.
Tradisjonelt tillot ikke stammene kvinner å spille nesefløyte, med bare mennene som fikk en slik ære. Det var fare for at tradisjonen skulle dø ut så det er ble satt i gang opplæring av yngre generasjoner hvor både menn og kvinner spiller nesefløyten.[9]
Fiji
[rediger | rediger kilde]På den største øya i Fiji i Stillehavet, Viti Levu, er det også en tradisjon med nesefløyter. Fløyten kalles dulali eller bitu ceguvi og er laget i et bambus stykke og har ni hull. Hele overflaten er dekorert med geometriske mønstre av forskjellige former. For å spille på fløyte må det legges et hull mot det ene neseboret mens det andre blokkeres av fingrene. Det er ikke mange som i dag spiller slike fløyter.[10]
Afrika
[rediger | rediger kilde]I Den demokratiske republikken Kongo, spilles nesefløyten av åtte forskjellige etniske grupper, ifølge Grove's Dictionary of Musical Instruments, 1984 utgaven.
Humanatone
[rediger | rediger kilde]
Humanatone-nesefløyten er en musikalsk nyskapning. Et plastskjold som holdes under nesen dirigerer musikerens pust gjennom en fløytespalte over musikerens munn. Munnen gir resonans, og musikeren kan variere tonene ved å endre formen på munnhulen, på tilsvarende måte som ved spilling av munnharpe.
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Hawaiian nose flute – 'Ohe hano ihu lydklipp fremført av Ranga Pae
- "Berlin Noseflute Orchestra"
- "Berlin Noseflute Orchestra playing live"
- Video of the German "Paranasal Sinus Orchestra"
- Nose Flute Video Lessons"
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c «The Vivo, the Nose Flute». Moana Voyages (på engelsk). Besøkt 8. november 2022.
- ^ «Ohe Hano Ihu - Hawaiian Nose flute». www.asza.com. Besøkt 8. november 2022.
- ^ Yuen, Leilehua (2. mars 2015). «Voices of the Bamboo: The ‘ohe hano ihu, Hawaiian Nose Flute». Ke Ola Magazine (på engelsk). Besøkt 8. november 2022.
- ^ «Tongali - Kalinga Nose flute». www.asza.com. Besøkt 8. november 2022.
- ^ «Traditional Musical Instruments of the Philippines». Global Musical Instrument (på engelsk). 29. januar 2019. Besøkt 8. november 2022.
- ^ «Kejamin Nose flute». www.asza.com. Besøkt 8. november 2022.
- ^ «Kayan Nose flute - selingup». www.asza.com. Besøkt 8. november 2022.
- ^ «Semang Nose flute». www.asza.com. Besøkt 8. november 2022.
- ^ McEneaney, Ciaran (25. mai 2017). «A Brief History of the Nose Flute». Culture Trip. Besøkt 8. november 2022.
- ^ Blog, Peceli And Wendy's (14. januar 2017). «Babasiga: The Fijian nose-flute». Babasiga. Besøkt 8. november 2022.