Munkaþverá

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Minnesmerke på Munkaþverá over biskop Jón Arason (av Guðmund Einarsson fra Miðdal).
Munkaþverá (nye) kirke, bygd i 1844.[1]

Munkaþverá var et benediktinerkloster ved Eyjafjorden nord på -Island i dagens Eyjafjarðarsveit nær Víga-Glúms fordums ættegård ved þverá.

På stedet står det nå en liten luthersk kirke fra 1844.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Dette katolske klosteret ble grunnlagt i 1155 av biskop Björn Gilsson av Hólar og ble forlatt i forbindelse med reformasjonen i 1550.

Dets første, og sannsynligvis mest kjente, abbed var Nikulás Bergsson, som skrev «Leiðarvísir og borgarskipan», en bok om pilegrimsledene fra Nord-Europa til Roma og Jerusalem.

En annen fremtredende abbed fra Munkaþverá var Bergr Sokkason, som på 1300-tallet var en av de sentrale skikkelsene i den nordislandske benediktinerskolen (Norðlenski Benediktskólinn) og en av få sagaforfattere som kan identifiseres ved navn.

I 1402 ble klosteret hardt rammet av pesten og var da uten abbed i nesten 30 år.

I januar 1429 ble klosteret og kirken herjet av en brann der alt inventar og dyrebarheter gikk til spillet. To munker døde under slukkingen, mens klosterets prior Þorgils overlevde med alvorlige skader. Han ble nå viet til klosterets første abbed etter pesten, og ble etterfulgt ved sin død i 1434 av Einar Ísleifsson.

Einars niese Elín var mor til Jón Arason, som vokste opp i en stue utenfor klosteret og fikk sin skolegang i Munkaþverá. Han ble den siste katolske biskopen av Hólar, og kjempet mot den lutherske reformasjonen så innbitt at han ble halshugget i 1550. En statue av ham ble reist i 1959 i en minnelund foran den nye kirken i Munkaþverá, som ble bygget i 1844. Det antas at i nærheten av dette stedet hviler også Sighvat Sturlasson og de av hans sønner som falt i slaget ved Örlygsstad i 1238.

Klosteret bestod til 1551, da abbed Tómas Eiríksson gikk av og lögmaður (sakfører) Ormur Sturluson fikk fullmakt for klosterjordene. Da tok klosterlivet ved Munkathverá, som hadde vart i nesten 400 år, til ende.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]