Minimalistisk musikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Noen minimalistiske komponister (fra venstre): Steve Reich, Philip Glass, John Adams, Terry Riley, Michael Nyman og Arvo Pärt.

Minimalistisk musikk er opprinnelig en amerikansk strømning innenfor den samtidsmusikk som oppsto i USA på 1960-tallet og som representerer en viktig del amerikansk musikk. Den er en sjanger innen eksperimentell musikk som blant baserer seg på konsonant harmoni og ofte gjentagende musikalske fraser.

I Frankrike kalles bevegelsen for musique répétitive og er mer særskilt en betegnelse for de verker som benytter gjentagelsen som komposisjonsteknikk. Den minimalistiske musikken hadde sin opprinnelse tidlig på 1960-tallet som et undergrunnsfenomen i San Francisco og New York, og ble i USA etter hvert den mest populære eksperimentelle musikken utover 1900-tallet. Opprinnelig var det flere komponister som stod for utviklingen av musikken, men først og fremst har Terry Riley, Steve Reich, Philip Glass og La Monte Young blitt assosiert med den minimalistiske musikken i USA. Europeiske minimalistiske komponister er Louis Andriessen, Karel Goejvaerts, Michael Nyman, Gavin Bryars, Steve Martland, Henryk Górecki, Arvo Pärt og John Tavener. Begrepet minimalistisk musikk ble utledet omkring 1970 av Michael Nyman fra begrepet om minimalistisk kunst. Pionerene var La Monte Young som med sitt verk Composition no. 7 fra 1960[1][2] og Terry Riley verket In C komponert i 1964.[3][4]

Den minimalistiske musikken hadde sin opprinnelse tidlig på 1960-tallet som et undergrunnsfenomen i San Francisco og New York, og ble i USA etter hvert den mest populære eksperimentelle musikken utover 1900-tallet. Opprinnelig var det flere komponister som stod for utviklingen av musikken, men først og fremst har Terry Riley, Steve Reich, Philip Glass og La Monte Young blitt assosiert med den minimalistiske musikken i USA. Europeiske minimalistiske komponister er Louis Andriessen, Karel Goejvaerts, Michael Nyman, Gavin Bryars, Steve Martland, Henryk Górecki, Arvo Pärt og John Tavener. Begrepet minimalistisk musikk ble utledet en gang rundt 1970 av Michael Nyman fra begrepet om minimalistisk kunst.

Framfor å vende tilbake til tonaliteten er denne musikalske strømningen særlig preget av at den benytter en regelmessig puls, taktslag eller «beat» hvor korte motiver utvikler seg langsomt. Ut over å være bevegelse som var en reaksjon på serialismen som da var dominerende i Europa, markerer minimalistisk musikk framveksten av en ny amerikansk musikk, frigjort fra båndene til Europa. Minimalistiske komponister er da også vendt tilbake til en mer emosjonell tilgang hos eksperimentelle musikk som eksempelvis John Cage. Etter en vanskelig begynnelse uten den tradisjonelle klassiske musikkens sirkler, har minimalistisk musikk tiltrukket seg et bestemt publikum – blant annet fra områder som jazz, rock, den improviserte musikk eller den elektroniske musikk. Fjernsyn og film har gjort flittig bruk av minimalistisk musikk, især arbeidene til Philip Glass, noe som har bidratt til at den har kunnet spre seg til det alminnelige publikum og folk flest.

Dagens musikkverden, i særlig komponister og musikologer nært tilknyttet avantgarden, har begynt med sterke virkemidler å anklage dagens minimalistiske musikk for å produsere musikk til konsum – overfladisk og uten sjel. Den amerikanske komponist Elliott Carter har gjentatt en rekke ganger sin sterke avvisning av minimalismen og mer særskilt bruken av gjentagelser, noe han anså som komponistens død.[5] I tillegg har fascistisk blitt benyttet, foruten også sammenligninger med at gjentagelser er den samme metoden som ved hjernevask, i reklameverden og i talene til Adolf Hitler.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ La Monte Young - Composition 1960 #7 (1960), YouTube
  2. ^ Jaloes L.: La Monte Young, the first minimalist composer
  3. ^ Terry Riley: In C - YouTube
  4. ^ Oltermann, Philip (27. november 2014): Terry Riley’s masterpiece – and minimalism, African style, The Guardian
  5. ^ Intervju med Elliott Carter av Geoffrey Norris i The Daily Telegraph, 25 juli 2003. Sitat: «Well, it obviously does, because some people think it's very good. But I don't understand that. I think that one of the big problems we live with is that that kind of repetition is everywhere, in advertising, in public address systems, and in politicians always saying the same thing. We live in a minimalist world, I feel. That's what I think. Those other people can think what they think.»
  6. ^ Edward Strickland (juni 2000): Minimalism: Origins, End, s. 286

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fink, Robert (2005): Repeating Ourselves: American Minimal Music as Cultural Practice. University of California Press. ISBN 978-0-520-24550-1.
  • Mailman, Joshua B. (2013): «Agency, Determinism, Focal Time Frames, and Processive Minimalist Music» av i Music and Narrative since 1900. Redigert av Michael L. Klein & Nicholas Reyland. Musical Meaning and Interpretation series. Bloomington: Indiana University Press.
  • Mertens, Wim (1988): American Minimal Music, Kahn & Averill Publishers
  • Machart, Renaud (2004): John Adams. Actes Sud/Classica. ISBN 2-7427-4619-6.
  • Nyman, Michael (1974): Experimental Music: Cage and beyond. Cambridge University Press. ISBN 0-521-65297-9.
  • Strickland, Edward (juni 2000): Minimalism: Origins. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-21388-4.
  • Strickland, Edward (1991): American Composers: Dialogues on Contemporary Music. Indiana University Press. ISBN 0-253-35498-6.
  • Reich, Steve (2002): Writings on Music 1965-2000. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-515115-2.
  • Potter, Keith (2000): Four Musical Minimalists: La Monte Young, Terry Riley, Steve Reich, Philip Glass. Cambridge University Press. ISBN 0-521-01501-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]