Michèle Alliot-Marie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Michèle Alliot-Marie
Født10. sep. 1946[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Villeneuve-le-Roi
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Utenriksminister (2010–2011)
  • Frankrikes justisminister (2009–2010)
  • innenriksminister (2007–2009)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (8th legislature of the Fifth French Republic, 1986–1986)
  • ordfører i Saint-Jean-de-Luz (1995–2002)
  • generalrådsmedlem (1994–2001)
  • medlem av Europaparlamentet (Åttende europaparlament, 2014–2019)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (9th legislature of the Fifth French Republic, 1988–1993)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (10th legislature of the Fifth French Republic, 1993–1993)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (10th legislature of the Fifth French Republic, 1995–1997)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (11th legislature of the Fifth French Republic, 1997–2002)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (12th legislature of the Fifth French Republic, 2002–2002)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (13th legislature of the Fifth French Republic, 2007–2007)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (13th legislature of the Fifth French Republic, 2011–2012)
  • medlem av Europaparlamentet (Tredje europaparlament, 1989–1993)
  • styreleder (Rassemblement pour la République, 1999–2002)
  • secrétaire d'État chargé de l'Enseignement (1986–1998) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversité Panthéon-Assas
Université Panthéon-Sorbonne
EktefellePatrick Ollier (1988–)
Michel Alliot (19711984)[5]
FarBernard Marie
PartiUnion pour un mouvement populaire
Rassemblement pour la République
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserKommandør av Ekvatorialstjernens orden
Anjouans stjernes orden
Republikkens orden
Offiser av Æreslegionen (2022)[6]

Michèle Alliot-Marie (født 10. september 1946) er en fransk politiker for partiet Union pour un mouvement populaire. Hun har vært landets utenriksminister og forsvarsminister.

Hun ble født i Villeneuve-le-Roi i Val-de-Marne, som datter av Bernard Marie, borgermester i Biarritz. Alliot-Marie er utdannet jurist med doktorgrad og underviste ved Panthéon-Sorbonne-universitetet i Paris. Hun har også studert etnologi.

Hennes politiske karrière begynte som bystyremedlem i Ciboure fra 1983 til 1988 og i Biarritz fra 1989 til 1992. Hun ble innvalgt i det franske parlamentet i 1986 som representant for Pyrénées-Atlantiques. Fra 1992 til 2002 var hun medlem av det europeiske parlamentet, og var borgermester i Saint-Jean-de-Luz.

Jacques Chirac utnevnte henne til statssekretær i utdannelsesministeriet i 1986, og hun innehadde denne stillingen til 1988. Fra 1993 til 1995 var hun minister for ungdom og sport i Édouard Balladurs regjering. Hun var leder for det konservative partiet fra 1999 til 2002.

I 2002 ble hun utnevnt til Frankrikes første kvinnelige forsvarsminister. Som forsvarsminister gjorde hun seg bemerket med kritikk av George W. Bush og Donald Rumsfeld i forbindelse med Irakkrigen, som hun var motstander av. Hun stod president Jacques Chirac og statsminister Dominique de Villepin nær. I november 2010 ble hun utnevnt til utenriksminister. Hun var den første kvinnelige utenriksminister i Frankrike. Alliot-Marie trakk seg i februar 2011 fra utenriksministerposten etter kritikk mot hennes håndtering av Frankrikes forhold til opprøret i Tunisia.[7]

I Forbes liste over verdens mektigste kvinner ble hun rangert som den 56. mektigste kvinnen i verden i 2006.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munzinger Personen, oppført som Michele Alliot-Marie, Munzinger IBA 00000023184, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=michele;n=marie;oc=1, oppført som Michèle Marie[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Store norske leksikon, oppført som Michèle Yvette Alliot-Marie, Store norske leksikon-ID Michèle_Yvette_Alliot-Marie[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Sycomore, Sycomore-ID 96, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.liberation.fr[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ NOR PRER2229709D[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Criticism-hit France sends aid to Libya opposition», BBC, 28. februar 2011.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]