Medardus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Medardus eller Medard (født i 456 Salency i Picardie i Frankerriket, død: 8. juni 545 i Noyon) var en frankisk biskop, senere regnet som helgen med minnedagen 8. juni.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Medardus, far var Nectar eller Nectardus, en adelsmann ved hoffet til Childerik I, og Protagie eller Protagia, en gallo-romersk adelskvinne som skal ha konvertert ektemaken til kristendommen mot at hun gav opp et jomfrueleg liv. Paret eide store landeiendommer i Salency.

Flere fortellinger fra Medardus' tidlige libv skildrer ham som gavmild. En gang skal han for eksempel ha gitt en av farens hester til en mann som hadde mistet sin og ikke hadde råd til å kjøpe en ny. Da faren fant det ut ville han straks legge ut og hente hesten tilbake sammen med Medardus. De ble rammet av et stort regnskyll, men Medardus ble ikke våt. Dette tok faren som et tegn på at Gud sette pris på gaven.

Prest, biskop[rediger | rediger kilde]

Medardus studerte teologi og ble presteviet som 33-åring. Han ble utnevnt til biskop av Vermand i 530, men flyttet etterhvert bispesetet til den større og tryggere byen Noyon. I 532 ble han også biskop av Tournai; dei to bispesetene var forente frem til 1146.

Biskopen var rådgiver for kong Klotar I og gav nonnesløret til helgendronningen Radegund, en av konene eller konkubinene til kongen.

Medardus døde i Noyon.[1] Kong Klotar fikk ham gravlagd ved eiendommen sin i Crouy (Croviacum) nær den kongelige byen Soissons.

En fortelling om gravferden vil at kisten hans ble umulig å rikke fra dette stedet før kongen hadde gitt hele eiendommen til kirken. Kongen opprettet et benediktinerkloster, Abbaye Saint-Médard, som ble reist over graven.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Medardus var en svært populær biskop, og det finnes ei rekke fortellinger om ham. Han blei dyrket som helgen i Nord-Frankrike, vestlige Tyskland og i Skandinavia. Biskop Medardus er blitt knyttet til biskop Gildardus av Rouen, som ifølge tradisjonen var broren hans, «født på same dag, viet til biskop på samme dag, og på samme dag tatt fra livet.»[2] På den norske primstaven er dagen kjent som Medardus og Gilardus. Primstavmerket var en fiskekrok, og indikerte at laksefisket startet på denne tiden eller at man skulle sette nye kroker på fiskeredskapen.

En historie om Medardus forteller at han en gong ble vernet fra regnet av en flyvende ørn. Han ble gjerne avbildet i denne situasjonen, og er siden blitt knyttet til været og folk som arbeider utendørs.[3][4] Et fransk ordspråk om været sier «Quand il pleut à la Saint-Médard, il pleut quarante jours plus tard» - når det regner på Medardus-dagen, regnrr det også førti dagrr senere.[5]

Helgenen er ofte avbildet leende med munnen åpen. Han er derfor blitt knyttet til verner mot tannverk. Andre ulykker han er regnet som hjelp mot er sterilitet og fangenskap. Han er vernehelgen for bønder, vindyrkere, bryggere, fanger og mentalt syke.[3] Han skal ha vært opphavet til rosièreskikken , der den dydigste jenta i en landsby blir valgt ut, kronet med roser og leder et opptog gjennom landsbyen.[6]

Den hellige Medardus har gitt navn til 58 franske kommuner, som Saint-Merd-les-Oussines og Saint-Merd-de-Lapleau i Corrèze.[7] Han er avbildet på våpenskjoldet til den nederlandske kommunen Wessem og den tyske kommunen Lüdenscheid.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Adrien Baillet, Les vies des saints, 1701, 3 volumes (tome 9 - 1739)
  2. ^ Nevnt blant annet i den offisielle katolske ]]martyrologi]]en Martyrologium Romanum.
  3. ^ a b «Aquinas and more website: St Medard». Arkivert fra originalen 27. januar 2009. Besøkt 7. august 2016. 
  4. ^ SQPN Saints: St Medard Arkivert 17. oktober 2008 hos Wayback Machine.
  5. ^ The Wordsworth Dictionary of Phrase and Fable. Wordsworth Reference. s. 726. 
  6. ^ La Vie quotidienne des religieux au Moyen Âge, Léo Moulin - 1981
  7. ^ Jacques Baudoin (2006), Éditions créer, red., Grand livre des saints: culte et iconographie en Occident 
  8. ^ Heraldry of the World (in Dutch)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Helgondagar (swe). Stockholm: Diakonistyr. 1958.