Materialisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Materialistisk)
Hopp til: navigasjon, søk
Ifølge materialismen er det eneste som eksisterer forskjellige former for materie og krefter som virker på disse. Bildet viser et lithium-atom.

Materialisme er en monistisk filosofisk retning som hevder at materien, som menneskene kan erfare gjennom sine sanser og utforske gjennom vitenskapelige undersøkelser, er det eneste som eksisterer.

Materialistisk metafysikk[rediger | rediger kilde]

Materialisme betegner først og fremst den ontologiske og sinnsfilosofiske posisjonen at alle ting og alle fenomener grunnleggende sett består av materie i bevegelse på grunnlag av fysiske lover. I sinnsfilosofien betegnes den materialistiske posisjonen i dag mest som fysikalisme. Den hevder at vår egen bevissthet og tenkning er et produkt av et stofflig, legemlig organ, hjernen. Ånden forklares som – og reduseres til – et produkt av materien. Materialismen skiller seg dermed både fra idealismen («alt er ånd») og fra dualisme («ånd og materie kan ikke reduseres til hverandre»).

Materialismen ser altså på materien som det primære, og ånd, tanker og idéer som det sekundære. Menneskenes oppfatning av verden rundt dem er en subjektiv avspeiling av den objektive virkeligheten, og ikke omvendt. Idealismen hevder derimot at idéene er det primære. Mens idéen går framfor materien ifølge f.eks. kristendommens skapelsesberetning, der Gud skapte verden i sitt bilde[1], hevder den materialistiske filosofen Karl Marx at «det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet».[2]

Materialistisk erkjennelsesteori[rediger | rediger kilde]

Ved sin avvisning av at det eksisterer noe åndelig eller «overnaturlig», hevder materialismen at ethvert fenomen grunnleggende sett lar seg forklare gjennom materiens egenskaper og prosesser. Dette betyr ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Det er mange ting menneskene ikke kan forstå eller forklare i dag. Derimot vil en materialist hevde at å skille et område som for eksempel bevissthet fra materien, å erklære det som uforklarlig, «overnaturlig» eller løsrevet fra den materielle virkeligheten rundt det, er fånyttes.

Materialismens erkjennelsesteoretiske posisjon er vanligvis knyttet til versjoner av empirisme og/eller realisme. Menneskenes subjektive tanker og idéer om verden antas altså å være mer eller mindre korrekte avspeilinger av den objektive virkeligheten. Et viktig spørsmål her er da: hvordan kan vi vite hva som er sant? Hvordan kan menneskene finne ut hvorvidt deres teorier er i samsvar med virkeligheten eller ikke? Ifølge materialismen er den eneste måten å avklare hvorvidt en teori er sann eller ikke, er å prøve den ut i praksis.

Mao Zedong sier følgende om dette:

Det som skjer i virkeligheten, er at menneskenes kunnskaper først blir stadfesta når de oppnår de resultatene de hadde venta seg i den samfunnsmessige praksisen (materiell produksjon, klassekamp eller vitenskapelige eksperimenter). Hvis menneskene vil ha framgang i arbeidet sitt, det vil si oppnå de resultatene de venter seg, må de sørge for at ideene samsvarer med lovene for den objektive verden utafor dem sjøl. Hvis ideene ikke samsvarer med virkeligheten, kommer de til å mislykkes i praksis. Etter at de mislykkes, trekker de lærdommer av det og retter på ideene, slik at ideene skal svare til lovene for verden utafor dem sjøl.[3]

Materialistisk etikk[rediger | rediger kilde]

Den etiske maksime at det høyeste gode er materielle verdier og sanselige gleder, kan betegnes som etisk materialisme. Den blir i så fall omtrent sammenfallende med hedonismen.

Materialismens historie[rediger | rediger kilde]

Viktige oppdagelser innen vitenskap og industri gjorde at et vitenskapelig, materialistisk verdenssyn fram mot moderne tid gjenvant mye av hegemoniet fra middelalderens kristendom.

Materialismen er like gammel som filosofien selv. De første greske naturfilosofene var alle materialister. Framfor å lete etter sannheten om verden omkring seg i mytologien, undersøkte de virkeligheten. Thales fra Milet (født ca. 640 f.Kr.), den første kjente filosofen, mente at alle ting er bygget opp av vann i forskjellige former. Filosofen Anaximander mente at alt er bygget opp av urstoffet apeiron. Andre filosofer igjen mente at alle ting er bygget opp av de fire elementene jord, ild, luft og vann. Demokrit mente at dersom en deler opp en ting i mindre og mindre deler, vil man til slutt ende opp med noen ørsmå, udelelige partikler. Disse partiklene kalte han atomer.

Med Platon (født ca. 427 f.Kr.) oppstod den idealistiske filosofi, hvilket etter de greske bystatenes fall oppnådde hegemoni og forble dominerende helt fram til moderne tid.

Opplysningstiden med sine påfølgende vitenskapelige oppdagelser og teknologiske nyvininnger førte til en oppblomstring av materialismen. Sentrale materialistiske filosofer fra denne tiden var La Mettrie, Holbach, Helvétius, Diderot og Laplace.

Materialismen har også hatt stor betydning for sosialistiske filosofier. Den tyske filosofen Friedrich Engels uttalte f.eks.: «Den materialistiske verdensanskuelse innebærer ganske enkelt en oppfatning av naturen som den er, uten noen som helst fremmed tilsetning».[4] Med sine dialektiske og historiske varianter av materialismen avgrenset sosialistene seg ikke bare fra idealismen (og dermed bl.a. kirken), men også fra den rent naturvitenskapelige materialismen.

Blant nyere vitenskapelige materialistiske strømninger har f.eks. behaviorismen vært nokså innflytelsesrik. I dag er materialismen bl.a. representert ved Daniel Dennetts eller Patricia og Paul Churchlands eliminative materialisme og ved Donald Davidsons anomale monisme.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]